hjelp

av

Gud kan

  Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene. (Sak. 4:6)

Hva trenger du i livet som du ikke klarer å få til selv? Har du lenge strevd med en synd som henger fast og uansett hva du gjør så ramler du tilbake i det? Er hjertet tungt av sorg fordi du opplever vanskelige tider i familie og hverdag? Er du frustrert fordi du gjør så godt du kan, men det blir aldri godt nok for andre? Er det mismot eller depresjon du kjemper med og mot? Uansett hva det er, jeg vil oppfordre deg til å slutte å prøve alene.

Det er mange ting, opplevelser, følelser, synd og annet som vi ikke kan ta i tu med i egen kraft, men likevel så fortsetter vi å prøve i egen kraft og med egen innsikt, og vi fortsetter å gå på trynet. Det er bare pyton og vanskelig, og jo lenger det varer jo mer nedtrykte blir vi og håpløshet og mismot kryper inn.

Uansett hva du kjemper med og mot, jeg ble minnet av Gud om å dele dette med deg:

Slutt å kjemp alene.
Klyng deg til meg og jeg vil hjelpe deg.
Det som er umulig for deg, er fullt ut mulig for meg.
Stol på meg, jeg vil gjøre det.
Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene.

av

Beveget til handling

Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? (Jak.2:15-16)

Rundt oss er det masse mennesker som sliter og har det vondt. Det er mennesker som er syke og plages med store smerter eller begrensninger. Det er mennesker som sliter økonomisk og måned etter måned ikke får endene til å møtes. Det er mennesker som har opplevd traumer og kriser som har satt sitt spor i sjela, og bare en vanlig tur til postkassa kan være for mye. Det er barn som opplever at mamma og pappa ikke kan ivareta dem godt nok. Det er mennesker som lever i undertrykkkelse og mishandling, men som ikke våger å bryte ut av det alene. Det er mange mennesker som sliter, det er mange som har det vondt…

Ser vi dem?

Og hvis vi ser dem, gjør vi noe for å lette deres byrder?

Mange ganger er det slik at godhet krever handling for å kunne oppfattes og oppleves av den som har det vondt eller sliter. Det er ikke alltid nok med ett smil og hei, det er ikke alltid nok med ett ord fra Bibelen, det trengs mer. Det trengs praktisk handling, det trengs tid, det trengs omsorg og det trengs at det gjøres om igjen og om igjen og om igjen og om igjen og…

Når du ser den sorg, nød og smerte som omgir deg. Blir du kun berørt i hjertet og tenker «stakkars dem» eller blir du både berørt og beveget til handling?

av

Men dere ville ikke…

For så sier Herren Gud, Israels Hellige: «Hvis dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og tillit skal deres styrke være.» Men dere ville ikke. (Jes.30:15)

Opptatt av å få det til, legges hodet i bløt og alle krefter settes inn. Det skal gå dette også, men det krever så mye. Hvordan klare alle oppgavene, hvordan klare å bevare roen, hvordan klare å være ett forbilde, hvordan klare å være kjærlig men fast, samtidig som man skal være pliktoppfyllende og til oppmuntring. Hvordan få gjort alt både på arbeid, i huset og så aktivitetene til neste ukes samling som må planlegges og forberedes. Det går bare ikke… frustrasjonen stiger etter som flere og flere ting ser ut til å gå galt, etter som humøret synker, etter som utfordringene kommer på rekke og rad. Det går bare ikke.

Det er vel ikke det mest uvanlige å oppleve av livet og hverdagens oppgaver og krav vokser oss over hodet. Hadde det bare vært det praktiske, hadde det vært en ting. Men det stilles krav og forventninger til oss i og på så mange måter og områder. Og vi klarer ikke å alltid være på topp, det går bare ikke.

Her om dagen hadde jeg en av de dagene. Det skjedde mye utenom det vanlige og det var ting jeg måtte som jeg til og med på en vanlig, god dag hadde hatt problemer med å gjennomføre. Jeg var ganske oppgitt, jeg hadde lyst å kaste inn håndkleet. Og det ble ikke bedre da jeg prøvde å kalle inn forsterkninger og ingen kunne hjelpe. Hva nå?

Jeg gikk der jeg oftest går. Gud hjelp, dette her er alt for mye, jeg klarer ikke dette. Jeg trenger din styrke, din nåde, din hjelp, jeg trenger deg og at du hjelper meg. Sukkene steg opp jamt og trutt utover ettermiddagen, og etter som tiden og tingene passerte takket jeg Gud. Takk Gud, dette gikk over all forventning! Takk Gud, dette hadde jeg ikke ventet, så kjekt det ble! Takk Gud, du er trofast. Hvis noen hadde spurt meg i dag om jeg fikk hjelp, hadde jeg svart: «Ja. Han vanlige hjalp meg. I stillhet og tillit skal din styrke være.»

Det er ikke noe stort hokus pokus. Det er å velge å stole på at Gud er trofast og god, at han vil gripe inn og at han vil hjelpe slik han har lovet. Jeg måtte velge å slippe styret og gå i tillit til at dette vil Gud hjelpe meg å klare, og han gjorde.

Gud står rede med visdom og styrke, nåde og kjærlighet, nye tanker og løsninger. Hva enn du trenger, Gud ser det og vet det, han er rede til å hjelpe, noe dagens vers tydelig sier. Det tragiske er at den gang tok de ikke imot Herrens nådefulle tilbud, de ville ikke. Hva med deg?

Er det ting du sliter med for tiden og som du må slippe tak i og slippe Gud inn i? Vil du ta imot Herrens hjelp og frelse?

av

Ikke hindre andre i å hjelpe

Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få. (Ap.gj.20:35)

Jeg har blitt minnet om noen episoder i livet i dag, om tider og dager der jeg måtte svelge hardere enn hardt for å få ned stoltheten. Den ene gjelder en tannlegeregning jeg hadde for noen år siden som for meg var høy. Ett par måneder tidligere hadde en kjær kjenning sagt at jeg skulle bare si når det ble, så skulle jeg få pengene.

Dagen kom der jeg gikk hjem med regninga i hånda og med viten i hodet om hva han hadde sagt, men jeg ville ikke. Jeg ville ikke ydmyke meg, jeg ville ikke svelge stoltheten og jeg prøvde meg: Men Gud, du kan jo ordne det på en annen måte. Du kan fikse pengene uten at jeg må spør. Jeg hadde bare ikke lyst i det hele tatt, for det ville være totalknekk i stoltheten og direkte ydmykende. Tålmodig som Gud er lot han meg mase ett par dager før det kort og kontant kom: Jeg har allerede ordnet det!

Det var det, ikke noe pengedryss fra himmelen eller uventa konvolutt i postkassen, jeg måtte krype til korset og innrømme at jeg var stoltere og staere enn ett esel og at jo, Gud hadde allerede ordnet det. Jeg måtte ta mot til meg og gi beskjed: Nå har jeg regninga her… du å fælt, men pengene var der dagen derpå og regninga betalt.

Stoltheten min måtte knekkes og svelges og jeg måtte være villig til å ydmyke meg. Jeg måtte være villig til å ta imot hjelp selv, selv om det er SÅ mye lettere å hjelpe andre enn å motta selv. Jeg vet at Jesus sa det er saligere å gi enn å få, og jeg føler det slik selv, men så har Gud minnet meg om tanken: Hvem er jeg som vil hindre andre fra å oppleve nettopp hvor velsignet det er å få gi? Det er ikke innenfor mine rettigheter, det er heller min plikt å motta med glede og takknemlighet det Gud minner andre om å gi meg eller hjelpe meg med. Noen ganger er det min tur til å gi, andre ganger til å motta, sånn er det bare.

av

Hvil du, Jeg kjemper for deg

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt.11:28)

Det er spesielt to historier som kommer opp i tankene mine når jeg er veldig sliten, når jeg føler for å rømme fra det meste å finne stillhet, fred og hvile. Den ene er hvordan Jesus viser omsorg for disiplene når de kommer tilbake etter «evangeliseringsferd»- «kom avsides og hvil» sier Jesus og tar dem med bort fra mengden.

Den andre er fra gamle testamentet med David i hovedrollen. Siklag, byen David og hans menn bodde i, ble mens mennene var ute i krig inntatt og deres kvinner, barn og dyr ble bortført. David søker Herren om råd og får beskjed om å sette etter. Etter en liten stund kommer David og hans menn til Besor-bekken, men endel av mennene er nå så slitne at de ikke orker mer, de klarer ikke ett skritt til. David sier de skal bli igjen mens han og de andre setter etter og kjemper. Davids menn mener de som ble tilbake ikke skal få noe av byttet utover egne koner og barn, mens David, rettferdig og godhjerta som han er, sier at de som passer forsyningen har like stor del i seier og bytte som de som kjempet.

Slik kommer Gud til meg når jeg er sliten og utenfor, og slik kommer han til den slitne og trøtte nå også: Kom avsides med Meg, Jeg kjemper for deg, hvil du.