hjerteholdning

av

Forberedelsestiden er nå

En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! (Jes. 40:3)

Jeg er ikke et slikt menneske som må ha lister for alt som skal gjøres. Jeg vet det er enkelte som har lister for alt mulig, og det fungerer for dem, men jeg er ikke slik. Men selv om jeg ikke skriver en fysisk liste har jeg brukt tankekraft- og tid på å finne ut hva jeg må gjøre i dagene og ukene som er foran.

Listen over hva jeg kunne tenkt meg å gjøre er ganske lang, listen over hva jeg burde gjøre er kortere og listen over hva jeg kan klare og kommer til å gjøre er kortest. Det er mye jeg kunne tenkt meg å gjøre, både alene og sammen med guttene, men når jeg er tappet for krefter er selv slike koselige aktiviteter for mye- og da er det ikke helt verdt det. Så jeg har plukket ut noe vi skal ha tid og krefter til og så jobber jeg med meg selv for å godta å la de andre tingene ligge.

Viktigst for meg er at vi har tid, rom og mulighet til å snakke mye  og også gjøre noen noen få ting sammen. Snakke om advent og jul og så knytte tråder til hvordan vi kan leve ut dette budskapet i hverdagen. Å muliggjøre praktisk tro er viktigere for meg enn glitter og stas.

Jeg føler meg mange ganger utrolig heldig og velsignet som får leve med en kropp som er så begrenset, for det hjelper meg å holde fokus på hva som er viktig. Viktigere enn 7 sorter er det å snakke om å gi, viktigere enn skinnende rent hus er det å sammen lage gaver, viktigere enn meeterlange ønskelister er tiden vi bruker på å finne ut hvem vi skal hjelpe i år. Jeg kan ikke gjøre så mye da kroppen ikke tillater det og dette hjelper meg å holde meg i avhengighet til Gud og også å rydde rom og tid for Ham i hverdagen.

Å klargjøre hus, pakker og mat og kaker er ikke galt i seg selv. Å glede seg over aktiviteter og ha mange planer og baller i lufta er heller ikke galt i seg selv, så lenge vi ikke lar disse praktiske og synlige tingene bli det viktigste. Viktigere enn disse ting er den forberedelse som skjer i hjertene.

Hvis vi velger å måtte gjøre mange ting i adventstiden så legger vi mange steiner i veien for vårt hjerteforhold med Gud. Vi gjør det da vanskeligere for oss selv å kunne sette oss ned og bruke tid med Gud og la Gud få skinne sitt lys inn i våre hjerter og tanker og hjelpe oss med å forberede dette. Ingen av oss vet hvor mange dager vi har igjen her på jord, og viktigere enn at vi vet at hus og hjem er klart er det at vi vet at våre hjerter er klare for å mæte vår Herre og Frelser. Nå, i dag, er alltid den rette tiden å forberede sitt hjerte, aldri i morgen (for du vet ikke om morgendagen kommer).

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, står det i ordspråkene, og det gjelder også nå i hva som for mange er den travleste tiden av året. Ikke bli så opptatt av de ytre og synlige tingene at du glemmer det viktigste, å bruke tid med Gud og å være i hans nærhet.

av

1. søndag i advent

Nå tenner vi det første lys,
alene må det stå.
Vi venter på det lille barn,
som i en krybbe lå.

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største fråtsetid. I dag er advent fylt opp med et jag, forbruk og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Med håp og forventning går vi inn i en tid
der hus og hjem skal settes i stand
Et blankpusset ytre er kjekt å ha
men vi må ikke glemme vårt hjertets stand

Kom Herre Jesus,kom
kom og lys opp i mitt hjerte
Vis meg hva som må gå og hva som kan bli
la ditt lys stråle fram i hjerte og liv

Da du kom som et lite barn
var det mange som ikke var klare
Hjelp meg å være beredt
og med håp og forventning se fram

Desember kommer til å bli fyllt med en blanding av nye og tidligere postet innlegg om advent- og jul. Vi skal feire at Jesus kom til jorden, men det er også en påminnelse om at han vil komme igjen. Som husene trenger å settes i stand for å feire Jesu fødsel, trenger hjertene å forberedes og settes i stand for hans gjenkomst, noe jeg håper innleggene vil reflektere og oppmuntre til.  Ønsker alle ei riktig god og velsignet førjulstid.

av

Sier du takk?

Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! (Fil. 4:8)

I løpet av helga kom jeg på en episode fra kort tid tilbake som gjorde at jeg tenkte: «De kunne jo sagt takk i alle fall». Det var noe i meg som reiste seg og ville ha heder og ære. Der og da var det den selviske siden i meg som reiste seg og prøvde seg på et lite brøl. Jeg avfeide det hele med at det er ikke det viktigste, det viktigste var at jeg hadde mulighet til å hjelpe noen og at jeg gjorde det. Så får det være opp til dem å si takk eller ikke. Jeg hjalp tross alt fordi jeg ville, fordi jeg hadde noe som ikke vi trengte og som andre kunne ha nytte av, jeg hjalp ikke for å vise meg fram.

Men det hele minnet meg om hvor viktig det er at vi husker å si takk, for en takk kan være både oppmuntrende, rettledende, styrkende og støttende. Har du tenkt på at det enkle ordet takk kan gjøre så mye godt?

Noen ganger gjør guttene mine fine ting for meg eller mot meg sånn helt ut av det blå. Det er knallkjekt og tidvis veldig sjarmerende! Og det gleder et mammahjerte så til de grader! Men husker jeg alltid å si takk?

For, hvis jeg er flink med å si takk og også forklare hvorfor jeg ble så glad, så er det ikke bare det at jeg har sett dem, men jeg oppmunterer også en oppførsel som jeg ønsker de skal ha. Ved å si takk fremhever jeg at de kan gjøre noe godt for andre og at de bærer med seg evnen til å glede, oppmuntre og hjelpe andre. Ved å si takk styrker jeg deres opplevelse av selvverd og viktighet. Det vi fokuserer på og trekker fram er det som vil vokse. Husker jeg derfor å fremheve det gode, så vil automatisk dette bli viktigere for guttene mine.

Når andre gjør noe for meg eller plutselig sender en koselig hilsen, pleier jeg å svare med takk. Det er ikke alltid det store som ble gjort, men for meg betydde det at noen tenkte på meg og gjorde en liten innsats for å fortelle meg det. Og det fortjener en takk spør du meg.

Ved at jeg fokuserer på hva jeg kan takke for, blir det også lettere å bære de ting som ikke er like gode. Ved å bevare ett takknemlig hjerte, har jeg det bedre og dagen blir gladere og lysere for både meg og de rundt meg.

Husker du å si takk når noen sier noe fint om deg, gjør noe fint for deg eller hjelper deg? Er det noen du skulle gi en ekstra takk til i dag?

av

Guds hjerte for de fortapte

Å, om hodet mitt var vann og øyet mitt en tårekilde! Da ville jeg gråte dag og natt over de falne i folket, min datter. (Jer. 9:1)

Jeremia ble utvalgt av Gud til å være profet. Han levde i en tid der folket var langt fra Gud og selv om han kom med mange formanende og advarende ord mot dem, ville de ikke omvende seg. Gud ønsket å tilgi og gjenopprette, men folket ville ikke vende om fra avgudsdyrkelse, selvrettferdighet og egne lyster og ønsker. Jeremia minnet folket om Guds bud og lover, om han godhet og løfter, men også om den dom som ville komme hvis de ikke vendte om med fortsatte sine egne veier.

Så sier Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så skal dere finne hvile for deres liv. Men de svarte: «Vi vil ikke gå der.» (Jer. 6:16)

Hva jeg ønsker å sette fokus på denne gangen er den nød, sorg og barmhjertighet Jeremia viser. Han elsker virkelig folket sitt og sorgen over hva han ser tar plass virkelig tynger ham. Vi ser i verset vi startet med at han er villig til å gråte både dag og natt for de falne i folket.

Spørsmålet mitt, til både meg og deg, er:
Kjenner vi på slik en sorg og smerte når vi ser på de rundt oss som er på avveier og fortapte? Blir vi rørt til tårer over hva vi ser av smerte og vondskap? Blir vi fortvilet over at mennesker velger å gå bort fra Herren? Eller trekker vi bare på skuldrene og tenker at slik er det bare.

Guds plan er frelse for alle og han har en kjærlighet og medlidenhet med mennesker som skaper handling. Jesus ble ofte fylt med medlidenhet overfor mennesker han. Han kunne ikke bare stå og se på lidelsen og fortvilelsen, for det var for de fortapte, de sårede, de sønderknuste de hjelpesløse han kom.

Har vi Guds hjerte for de fortapete, slik Jeremia viste det, eller har vi nok med oss selv og våre nærmeste?

av

Hva ville du valgt?

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning. (2. Kor. 9:8)

I går gav jeg tre spørsmål som kan hjelpe osså finne ut om en gjerning er god eller ikke. I dag skal vi kikke på et eksempel. Vi trenger å få lagt ut teorien, men vi trenger også å se hvordan det kan fungere i praksis. Jeg  lar det være opp til den enkelte å bruke tid på å finne ut hva de ville gjort. Jeg oppmoder deg til å være ærlig med deg selv og når du har svaret, vurder det opp mot den hjerteholdning- og innstilling Gud vil vi skal ha og vise. Er du der eller trengs det endring? Og hvis det trengs endring, er du villig til å endre deg?

Du stikker tilfeldigvis innom en butikk som har en gjenstand som du har hatt lyst på i lengre tid. Du har ikke kjøpt dette tidligere fordi du har syntes det var litt i overkant dyrt. Det er ikke så ofte du er i området, men i dag hadde du også tid til overs etter endte ærender slik at du kunne ta en kort kikk. Du liker å gå i denne butikken å kikke. De har utstillinger som gir deg tips og idèer og de har utrolig mye nyttig og praktisk også. Så ser du det. Der borte som «din» ting er er det satt opp skilt med salg, 50% avslag fordi dette produktet skal ut av butikkens sortiment. Du kjenner iveren stiger for nå er det plutselig ikke veldig dyrt, nå er det akseptabel pris. Og du har jo hatt lyst på denne i mange måneder, helst fra du så den første gangen. Du strekker hånda fram og skal til å ta den når du merker Den Hellige Ånd pirker på deg og sier: Hva med Hansen da? Hånden dras sent tilbake.

Hansen? Hansen som for noen dager siden fortalte lavmælt om ekstra utgifter på bilen og at det også var sprukket vannrør som måtte fikses. Hansen som arbeider trofast i sin litt lavlønte jobb men som alltid er pålitelig og betaler sine regninger. Hansen som har stilt opp ikke bare en gang, men heller 20-30 ganger for å hjelpe med småtteri. Hansen. Hva med Hansen? Hva har Hansen med kjøpet av denne tingen å gjøre?

Hva med meg? er tanken som så kommer. Denne går ut av salg og jeg har hatt lyst på den lenge, og nå er det til og med tilbud. Og hvis jeg ikke kjøper den nå vil jeg jo aldri få tak i den. Og egentlig, er egentlig ikke Hansen ansvarlig for seg selv? Har ikke jeg lov å unne meg noe jeg har lyst på? Om jeg egentlig ikke trenger den, hadde det jo vært kjekt, og nesten litt nyttig…

Tankene raser fram og tilbake og du kjenner det er kamp på innsiden. Denne har du virkelig lyst på og egentlig syntes du det var dårlig gjort av Gud å minne deg om Hansen akkurat nå, hvorfor gjorde han det?

Hva velger du å gjøre? Og vær ærlig med deg selv. Og etter du har tatt valget, hvordan stemmer dette med svarene du får på de tre spørsmålene? Og hvordan stemmer alt med å leve troen ut i hverdagen?

Her er spørsmålene igjen:

  • Vil dette glede og behage Gud?
  • Vil dette glede og hjelpe andre?
  • Vil dette glede og forme meg?