jul

av

En god uperfekt advent til deg

Tiden vi er inne i og dagene som alt bygger seg opp mot, er for mange gode dager og tider, men ikke for alle. Hva gjør vi når vi føler vi «sklir ut» og ikke har balansen? Min oppfordring til oss i dag er å holde fast i Ham som bærer hele verden og også,  å hjelpe andre.

Alle har vi opplevd å gå på usikkert underlag å oppleve at vi sklir og mister balansen. Der og da flyver tanken «Å nei! Nå går det galt» gjennom hodet. Er vi f.eks. i skogen så griper vi etter hva vi kan få tak i, mens er vi på isete underlag  strever vi med å prøve å finne balansen mens vi seiler nedover i uelegant andedans. De siste årene har jeg tidvis ikke trengt ustødig underlag for å miste balansen, det har kroppen selv tatt seg fint av.

Men det går an å miste balansen uten å være på ustødig underlag, og kanskje er dette enda verre? Når vi opplever at tanker og hjerte ikke finner en god og rolig balanse, men strever med frustrasjon, motløshet, håpløshet, angst og annet. Vi merker at underlaget forsvinner og vi kaver for å prøve å holde balansen. Noen ganger finner vi noe å gripe tak i som hjelper oss raskt på beina igjen, som en god venns omsorg og råd, som et ord fra Herren eller annet. Men det er tider der vi ikke har dette å klynge oss til og faller. Problemene tårner seg opp og vi finner verken styrke til å reise oss eller balanse til å holde oss på beina.

Det er vondt. Og slik ei tid er det mange opplever nå. Det er mennesker som ser med tristhet og mørke på dagene vi går inn i, de er fulle av uro, mindreverdighetsfølelse, utenforskap og andre lignende følelser. Noen har mistet en kjær en det sise året og gruer seg for første høytid uten denne, for andre er tapet skjedd for år siden, men sorgen, savnet og alt det såre kommer likevel tilbake. Andre har neste ikke til mat og må høre på andres kjøpeplaner og aktivitetsplaner. Noen vet at denne jula skal jeg være uten mine, det var den andre forelderen sin tur. For ikke å nevne de som gruer seg pga ugreie familieforhold, foreldre/families alkohol- og rusmisbruk og annet. Det er kanskje ei god tid for mange, men ikke for alle.

Vi som sliter med kroniske sykdommer har også våre egne kamper å kjempe. Som å ikke kunne delta som vi ønsker, som begrenset kjøpekraft, som smerter som skygger for forventning og glede og mye annet. Det er ei tid med blandede følelser for mange av oss. Men hva gjør vi da? Vi kan jo ikke bare la tristhet og motløshet sige inn og ta over, kan vi?

I Salme 94: 17-19 er det noen nydelige vers som er til trøst for meg i disse tider og som også har vært til hjelp flere ganger tidligere når livet var litt for tungt, trist eller vanskelig:

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land.
Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre.
Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst.

Vi glemmer ofte at den tid vi går i møte er for å feire at den perfekte kom ned til oss uperfekte for å skinne sitt lys i vårt mørke. Vi glemmer at vi feirer at Jesus kom, samtidig som det er en påminnelse om at han en gang vil komme igjen. Jesus kom fordi vi ikke klarer og fordi vi ikke er perfekte. Jesus kom fordi vi har smerter og sorg og fordi han vil hjelpe oss. Jesus kom fordi han elsker oss og Guds ønske er fellesskap med oss alle. Det er den tiden vi er inne i og går i møte. Vi må ikke la stress, mas og oppgaver ta over for den viktige hjertegranskningen og forventningen. Vi må ikke la kjøpekalas ta oppmerksomheten bort fra at det å gi og hjelpe. Vi må ikke glemme at viktigere enn penger er tid (for de fleste blant oss).

Derfor er oppfordringen til meg og deg.

Husk at Gud ikke trekker seg bort fra våre vonde tanker og følelser,
men kommer nær med omsorg og hjelp.

Husk at viktigere enn alle dine penger og gaver
er din tid og omsorg.

Husk at det er viktigere å hjelpe og gi til dem som trenger det
enn kun dem som forventer det.

Viktigere enn å vise din omsorg med håndfaste gaver,
er det å vise Guds hjertelag og kjærlighet overfor andre.

Det er ikke så farlig om vi ikke får alt til som vi ønsker, så lenge hva vi gjør er viktig og hjertenært.
Det er ikke så farlig å la hybelkaninene få være i fred fordi du velger tid med dine kjære (sett ei skål grønnsåpevann under ei hylle eller demp lyset og tenn et duftlys)
Det er ikke så viktig om du ikke rekker 7 sorter og 4 festmiddager fra bunnen av (kjøp kaker hvis det er mest praktisk), jula kommer likevel og dreier seg om å være sammen som vi er.
Det er ikke så nøye om utsiden på deg, familien og huset ikke blir ferdig polert og stæsjet opp så lenge det er omsorg, fellesskap og delt glede og tid som er viktigst.

Med ønske om en god og uperfekt adventstid til deg og alle du har kjær.

av

Forberedelsestiden er nå

En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud! (Jes. 40:3)

Jeg er ikke et slikt menneske som må ha lister for alt som skal gjøres. Jeg vet det er enkelte som har lister for alt mulig, og det fungerer for dem, men jeg er ikke slik. Men selv om jeg ikke skriver en fysisk liste har jeg brukt tankekraft- og tid på å finne ut hva jeg må gjøre i dagene og ukene som er foran.

Listen over hva jeg kunne tenkt meg å gjøre er ganske lang, listen over hva jeg burde gjøre er kortere og listen over hva jeg kan klare og kommer til å gjøre er kortest. Det er mye jeg kunne tenkt meg å gjøre, både alene og sammen med guttene, men når jeg er tappet for krefter er selv slike koselige aktiviteter for mye- og da er det ikke helt verdt det. Så jeg har plukket ut noe vi skal ha tid og krefter til og så jobber jeg med meg selv for å godta å la de andre tingene ligge.

Viktigst for meg er at vi har tid, rom og mulighet til å snakke mye  og også gjøre noen noen få ting sammen. Snakke om advent og jul og så knytte tråder til hvordan vi kan leve ut dette budskapet i hverdagen. Å muliggjøre praktisk tro er viktigere for meg enn glitter og stas.

Jeg føler meg mange ganger utrolig heldig og velsignet som får leve med en kropp som er så begrenset, for det hjelper meg å holde fokus på hva som er viktig. Viktigere enn 7 sorter er det å snakke om å gi, viktigere enn skinnende rent hus er det å sammen lage gaver, viktigere enn meeterlange ønskelister er tiden vi bruker på å finne ut hvem vi skal hjelpe i år. Jeg kan ikke gjøre så mye da kroppen ikke tillater det og dette hjelper meg å holde meg i avhengighet til Gud og også å rydde rom og tid for Ham i hverdagen.

Å klargjøre hus, pakker og mat og kaker er ikke galt i seg selv. Å glede seg over aktiviteter og ha mange planer og baller i lufta er heller ikke galt i seg selv, så lenge vi ikke lar disse praktiske og synlige tingene bli det viktigste. Viktigere enn disse ting er den forberedelse som skjer i hjertene.

Hvis vi velger å måtte gjøre mange ting i adventstiden så legger vi mange steiner i veien for vårt hjerteforhold med Gud. Vi gjør det da vanskeligere for oss selv å kunne sette oss ned og bruke tid med Gud og la Gud få skinne sitt lys inn i våre hjerter og tanker og hjelpe oss med å forberede dette. Ingen av oss vet hvor mange dager vi har igjen her på jord, og viktigere enn at vi vet at hus og hjem er klart er det at vi vet at våre hjerter er klare for å mæte vår Herre og Frelser. Nå, i dag, er alltid den rette tiden å forberede sitt hjerte, aldri i morgen (for du vet ikke om morgendagen kommer).

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, står det i ordspråkene, og det gjelder også nå i hva som for mange er den travleste tiden av året. Ikke bli så opptatt av de ytre og synlige tingene at du glemmer det viktigste, å bruke tid med Gud og å være i hans nærhet.

av

Veldig bra, men likevel helt feil

Hva er du mest opptatt av akkurat nå? Er det lengselen etter å ære Gud, å leve et liv til hans behag og ære og andre menneskers gagn, eller er det å forfølge egne planer?

I Lukas 14 forteller Jesus en lignelse om en rik mann som inviterer sine venner til en flott fest, men den dagen festen skal være begynner alle hans venner å gi unnskyldninger for hvorfor de likevel ikke kan komme. Den ene har kjøpt et landstykke han må ut og inspisere, den andre noen okser og den tredje har akkurat giftet seg. Gode og legitime forklaringer på hvorfor de ikke kunne komme, er det ikke?

Den rike mannen hadde invitert vennene sine og han hadde fått stelt i stand en haug av mat, drikke og komfort for at vennene skulle ha det godt mens de delte fellesskap, vennskap og glede med hverandre. Men så kommer de ikke og den rike mannen måtte jo forstå grunnene de hadde til å ikke komme, burde han ikke?

Det står i vers 21: Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Han ble sint står det og i vers 23 leser vi videre at Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt.. Den rike mannen godtok ikke vennenes unnskyldninger for hvorfor de ikke kom, det opprørte ham faktisk på det sterkeste at de kunne unnlate å komme pga helt hverdagslige gjøremål.

Vennene hadde i bunn og grunn gode og legitime grunner til å ikke møte. Det er ikke galt å passe sine forretninger og med det skape rom og mulighet til å forsørge familien. Det er godt å være trofast og påpasselig i sitt arbeid og å legge ned en god innsats. Guds ord sier selv at det er en velsignelse å finne en hustru. Alle vennenes begrunnelser for å ikke komme i selskapet var gode, men de ble likevel helt feile.

Det er advent og mange er opptatt med å stelle i stand hjemmene så det blir klart og koselig. Det er masse aktiviteter og det er gaver som må handles. Enkelte bruker tiden til å pusse på det ytre for å glemme og gjemme de indre sårene, mens andre prøver å imponere andre med flott stæsj og overflod så det sønderknust hjertet ikke synes. Men Jesus kjenner hjertene, han vet om vi er mest opptatt av det indre eller det ytre, han vet om han får være midtpunktet i våre forberedelser og vår feiring eller om han settes på utsiden og er kun til utstilling.

Det var derfor den rike mannen ble sint, vennene visste hva som ble forberedt for dem, men de valgt å la egen vinning og søken etter suksess og trygg hverdag stå i veien for det nære fellesskapet med en de holdt kjær. Du er invitert til å være sammen med Jesus både her på jord og i himmelen. Om det er Jesu fødsel vi feirer, er det hans andre komme vi venter på. Er ditt hjerte vendt mot himmelen og beredt til å være sammen med Gud eller har hverdagens  oppgaver og velsignelse, utfordringer og prøvelser, jag og søken etter suksess og mening tatt over den plass Gud skulle hatt i ditt hjerte?

av

3. søndag i advent

Nå tenner vi det tredje lys,
det er et hellig tall.
Vi venter på at kongen vår
skal fødes i en stall.

Jesus hadde ikke trengt å komme, han hadde ikke trengt å legge av seg sin himmelske herlighet og steget ned og kommet inn i vår mørke og kalde verden. Han trengte ikke, men han gjorde det. Lydighet er bedre enn offer sier Guds Ord, Gud verdsetter at vi er lydige mot hans ledelse høyere enn selve offeret lydigheten bringer med seg. Jesus var lydig mot Far, en lydighet som kostet mye og smakte smerte og fornerdelse, men for en frukt og høst det har bragt med seg i ettertid. For en velsignelse det bragte til verden og alle mennesker at Jesus banet vei.

«Mamma» hører jeg med klagende og sår stemme, «kan du synge igjen?» Jeg svarer først nei og begrunner med at jeg har jo alt gjort det. Men så kommer tårene og at «men jeg har en vond drøm igjen.» Vi snakker om hva det var og jeg sier, mens jeg holder gutten tett inntil meg, du vet at du trenger ikke være redd? Det er ikke noe å være redd for. Jeg synger den sangen jeg har sunget tusener av ganger tidligere; «Jeg har en engel som følger meg» mens jeg stryker gutten over ryggen. Øynene glipper og han får et fredelig drag over ansiktet, pusten blir roligere og tårene forsvinner. Når jeg er ferdig sitter jeg bare og stryker han og ber inni meg. Han spør hva jeg gjør og jeg sier jeg ba til Jesus for han og også takket Jesus for at han alltid er med oss. Så ber jeg høyt for han også, at han må få ro i hjerte og tanker, at drømmene må være gode og at han våkner friskere i morgen.. Det er ikke noe problem for han å finne roen og legge seg til å sove når jeg går ut denne gangen.

Livet er noen ganger som en vond drøm, man lengter etter å våkne, men er desverre allerede det. Som Guds fred fylte hjertet til gutten min da vi snakket om Gds godhet og tilstedeværelse, kan Jesus fylle det lengtende, sårede, sønderbrutte, fortvilte og brukne liv og hjerte som roper ut til ham om hjelp. Jesus, kan du være nær, kan du holde meg tett, kan du synge meg til ro, la din styrke feie min svakhet bort, la din godhet fylle meg med visshet om at jeg er elsket, må din beskyttelse omslutte meg så jeg kjenner jeg er trygg, må din nåde ta meg videre og dypere.

Jesus gav avkall på sitt eget og kom som et lite barn til jord. Ikke for  vise seg fram, men for å vise oss hvem Far er. Den hellige Gud kom ned og tok bolig blant menneskene og kongenes kongen ble født i en stall. Hvorfor? Fordi han elsker oss så utrolig og ubeskrivelig høyt og lengter etter å hver dag dele fellesskap med oss. Jesus vil roe din sjel og sitt hjerte akkurat som han gjorde lørdag kveld med min gutt midt i hans sykdom og redsel.

av

2. søndag i advent

Nå tenner vi det andre lys,
da kan vi bedre se.
Vi venter på at Gud, vår Far;
vil gi sin sønn hit ned.

Som jeg sa forrige søndag er advent en forberedelse- og ventetid. Mens det tidligere var en tid med måtehold, er det nå en stor forbruks- og fråtsetid. Vi har mistet noe viktig på veien da vi som nasjon, familier og enkeltpersoner endelig hadde nok til både å kjøpe mer og ha mer, vi mistet av syne storheten i det enkle.

Når vi endrer fokus så totalt som det har skjedd i vårt land de siste tiår, merkes det ikke bare på det materialistiske og personlige velvære-nivå, det merkes også i vårt forhold til Gud og andre mennesker, ja i det grunnleggende i egen person også. Når fokuset rettes mot det ytre og opplevelen av å føle lykke, glede og mening gjennom stæsj og flotte gaver, da er det mindre igjen til fellesskapet med både Gud og mennesker. Viktigere enn en forberedelse av det ytre er en forberedelse av det indre. Er vi i vårt hjerte klar til å ta imot Jesus?

Dette er en side av advent og jul som vi ofte overser. Vi venter på det lille barn, noe som egentlig er ganske ufarlig og koselig da det ikke utfordrer oss men kun skaper glede, takknemlighet og gode følelser. Å vente på Herrens andre komme derimot utfordrer, for det krever at vi vurderer egne hjerter opp mot Guds ord. Har vi olje på lampa vår eller er vi gått tomme i jaget etter å være som andre, ha som andre og gjøre som andre?.

Men det er enklere og det føles bedre ut å vente på et lite uskyldig barn som skal puttes i en renskuret krybbe i en nyoppusset og oppstæasja stall som lukter av aromadråper og røkelse. Dyrene som står omkring er nystrigla og de slipper aldri ut en promp eller bæsj fra baken. Jo, jeg overdriver, men hør tanken: Vi godtar denne romantiske og renskura fremstillingen av Jesu fødsel fordi den er lettere å svelge og det klør bedre i øret. Vi godtar det fordi sannheten setter oss på valg.

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel, men den Jesus vi venter på i vår tid er ikke det lille barnet, men den Jesus som skal komme tilbake i herlighet og majestet for å hente sine. Er du klar? Har du olje på lampa? Er ditt hjerte forberedt og sier «Kom Herre Jesus, kom»?

INFO: Senebetennelsen jeg fikk for rett over et par uker siden har blusset litt opp igjen. Ikke de store smerter og problemer, men tidvis sårt og ømt. Jeg velger derfor å ta en ukes pause fra skriving av daglige poster. Er tilbake neste søndag. Det blir da en uke med innlegg før jeg tar juleferie som varer til rett over nyttår. Ønsker alle en fredfull og god adventstid.