Jesus forstår

For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. (Heb. 4:15)

Vi har en herre og mester som vet hva det vil si å være menneske og å møte forkastelse, mistro  og mye annet. De årene Jesus gikk på jorden var ikke fylt med bare godt, det var også en mengde prøvelser og vonde ting. I motsetning til oss handlet alltid Jesus rett, han tråkket ikke i salaten eller lot sinne ta overhånd, i enhver situasjon viste han seg som et forbilde for oss.

At Jesus levde livet på jorden uten synd betyr ikke at han var skjermet fra alt det vonde, men at han i alle ting handlet rett. Jesus vet at det er situasjoner som både er tøffe, vanskelige og sårende. Og nettopp fordi han selv opplevde disse tingene, kan han ha medlidenhet med oss. Jesus forstår faktisk at det er vondt og vanskelig. Samtidig som han forstår er også hans liv et vitnesbyrd til oss om at det går an å overvinne det vonde med det gode. Fordi om vi utsettes for harde og vonde ting, er det vårt ansvar å svare tilbake med god livsførsel og rette ord. Vi kan ikke bestemme hva livet fører vår vei, men vi velger alltid selv hvordan vi reagerer tilbake.

Hos Jesus finner vi både forståelse og trøst for hva som er sårt, tungt og vanskelig, men vi finner også hjelp, visdom og styrke til å kunne handle riktig.

Noen trenger deg

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, (Jes. 61:1)

Han stod og kikket på de andre foreldrene, alle var mødre. Det var alltid kjekt å se den lille jenta hans glede seg med kollbøtter og annet på turnen, men det var også de stundene han følte seg mest utenfor. Han var liksom ikke en del av foreldregruppen, selv om han var der like ofte som mødrene… han trekker pusten dypt og kjemper mot mismotet, han må klare det denne gangen også.

Kjenner du noen som trenger en utstrakt hånd i dag? Eller kanskje en klem? Et oppmuntrende ord? Det er mange mennesker som føler seg utenfor fellesskapet i flere situasjoner fordi de er annerledes og lever med andre omstendigheter enn flertallet.

Vil du være den som strekker ut ei hånd til dem? Den som er villig til å bruke tid på å forstå deres utfordringer og tanker? Vil du være den som gjør dagen/situasjonen god gjennom at du viste omsorg og interesse? Vil du vare den som ser de som er litt utenfor og litt alene og gjøre noe for dem? Vil du være «Gud med hud og hår» for dem gjennom å vise Kristi sinnelag og kjærlighet mot dem?

Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matt. 9:12-13)

Ferdiglagte gjerninger

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

I mange kristne sammenhenger er det mye snakk om å finne «sitt kall», å leve ut de «store drømmene» og liknende. Det er ment som en oppmuntring og bekreftelse på den enkeltes verdi og viktighet, men det blir ofte en klam tvangstrøye som holder mennesker tilbake og nede.

Snakker Gud om «sitt kall» og «store drømmer» i den betydning vi gjør i dag?

I Bibelen var drømmer knyttet opp mot spesielle situasjoner og tjenester. Det var som et sendebud fra Herren inn i en spesiell situasjon. eller en visjon som ble lagt foran et menneske for at det skulle vite hva som var Guds plan og hensikt. Det var ikke snakk om å leve suksessfulle liv slik det i dag ofte knyttes opp mot.

Kall blir ofte knyttet til en spesiell oppgave eller retning man skal ta med livet. I Bibelen leser vi at det er enkelte mennesker som har spesielle kall, de skal være ledere, profeter, lærere, evangelister og slikt. Men dette gjelder da ikke alle? Det er mennesker som får dette lagt over seg og de får en spesiell ledelse inn i plasser, posisjoner og muligheter som åpner dører for at de kan vokse og modnes i disse tingene.

Men hva med flertallet av oss? Er det ikke slik at de fleste av oss ikke kan si helt klart hva vi føler er «vårt kall»? Er det ikke slik at de fleste av våre store drømmer er mer knyttet til egne ønsker og følelser enn at det er noe Gud har gitt oss en visjon om? Hva med oss? Hva med oss som sliter med å finne vår plass, vi som tidvis føler at vi er mindreverdige fordi vi ikke fungerer «i tjeneste»?

Er det «tjeneste» og «kall» for alle troende i den forstand det ofte fremstilles eller er det mer slik at vårt kall er at vi skal leve ut vår gudstro i vår hverdag, i vår omgangskrets og i vårt nærmiljø?

Vi må begynne å se viktigheten og verdien i å være mennesker som er tilstede for andre i hverdagen, mennesker som er «salt og lys» i alle typer sammenhenger, mennesker med mer omsorg for andre enn oss selv. Det er stor verdi i dette og det har større påvirkningskaft enn vi er klar over. Like viktig som at vi går ut i hele verden som Jesu vitner, er det at vi går ut i hverdagen som Jesu vitner.

Vi trenger ikke å lete med lykt og lupe etter all verdens unike og spesielle muligheter, vi trenger å være trofaste og tjenestevillige i vår vanlige hverdag. Vi får gå i ferdiglagte gjerninger. Det er plutselig noen som trenger en klem eller en oppmuntring, plutselig noen som trenger et lyttendes øre, noen trenger en håndsrekning, mens andre trenger litt ekstra penger.

Vi må slutte å gjøre det å tjene Gud så vanskelig. Oftest er det viktigste at vi er trofaste i hverdagen og er vi det vil vi også se og kunne benytte alle de gjerninger Gud har lagt klar for oss. Vi må åpne øynene slik at vi ser den nød og de behov, den smerte og sorg, den motløshet og maktesløshet, den frustrasjon og det sinne som mennesker rundt og sliter med, og så må vi handle gjennom å gjøre vårt for å hjelpe dem.

Ikke la dagene passere mens du venter på at den store drømmen skal skje, ikke la det der framme hindre deg fra å gjøre hva du kan i dag. Se behovene og nøden og strekk deg etter å hjelpe, Gud lar deg gå i ferdiglagte gjerninger.

Den barmhjertige flyktningen

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» (Luk. 10:25-29)

Det er en ganske vanlig 4-manns bolig i utkanten av en større by, med felles inngang til leilighetene og boder på rad i kjelleren. På utsiden henger 4 postkasser og selv om alle er grønne, er de ulike. Den ene med sirlige bokstaver på et flott utformet «gullskilt», den andre med med blokkbokstaver på metall, den tredje har navn trykket på plastteip som er limt på og den fjerde er vanskelig å lese fordi bokstavene som ble skrevet på med sprittusj er falmet og slitt. Forskjellen på postkassene reflekterer til en viss grad menneskene som bor der, men bare utsiden deres…

Den tredje postkassen har vært fullere enn normalt de siste ukene. Naboene vet hvorfor det er mange brev og kort, de vet hvorfor det kommer blomster annehver dag, og de vet hvorfor de ofte hører hikst og gråt i sene nattetimer. Marit er trist og man ser hun gråter hele tiden, men hvem hadde ikke gjort det etter å ha mistet ektemann og eneste barn i en trafikkulykke? Marit skulle også vært med på helgeturen, men ble hjemme fordi hun ikke var helt i form…

Persen med gullskiltet har kikket i gulvet nesten hver gang han har møtt på Marit, for hva kan han si til henne? De lever i forskjellige verdener, han er eiendomsmekler og hun baker, han har venner med platinakort og årlige eksotiske reiser, hun har hytta til familien en gang i måneden og reiser på harrytur til Sverige. Hva kan han si, hva kan han stille opp med? Han sa i allefall at de skulle huske på henne i bønnegruppen han går i. Det må han foresten huske neste gang…

Kari og Hans med metallskiltet har sagt sine kondolerer og gitt en blomst. De sa de hadde tenkt å komme i begravelsen, men dessverre gikk det ikke. Hvor letta de begge ble da de kunne sette opp et møte på formiddagen den dagen, plutselig så de hadde en unnskyldning for å ikke gå. De har startet eget frma, det krever så mye, og det forstår jo Marit… eller? Uansett, de gav jo blomster, og de sier hei når de møtes. Kanskje de skulle skrive en lapp med behov for forbønn og levere neste gang de skulle i kirken?

Postkassen med de falmede bokstavene tilhører Medina. Hun snakker ikke så mye norsk, men hva hun ikke kan uttale, prøver hun å forklare med store hånd- og armbevegelser. Medina har to barn, men de er ikke i Norge. Selv er hun sky og holder seg ofte borte fra ukjente. Hun har fortsatt mareritt om mennene som stormet huset en mørk natt og drepte mannen, voldtok henne og raserte og brente ned hjemmet deres. Medina måtte forlate barna hos familie i en avsidesliggende landsby og flykte, hun visste at hadde de drept mannen for hans tro, var ikke hun heller trygg. Medina banker hver dag på døra til Marit, noen ganger med en tallerken mat, andre ganger har hun posten i hånda. To ganger i uka kommer hun og spør: Du ha noe butikken? Jeg ta med? Hun hadde ikke vært i kirken under begravelsen, men hun fulgte bakerst i følget da de gikk til gravstedet, og hun stod stille i bakgrunnen og ventet tålmodig mens andre hilste og klemte. Da de fleste var gått, gled hun stille fram til Marit og gav henne en lang klem mens hun sa, jeg be for deg, jeg hjelpe deg. Hun hadde holdt løftet hun gav.

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Luk. 10: 36-37)

Ekte medfølelse

For hvem har medfølelse med deg, Jerusalem, hvem synes synd på deg? Hvem stanser og spør hvordan du har det? (Jer. 15:5)

De sitter der med hver sin kaffekopp. Praten går stille og rolig selv om den ene av kvinnene ser ut til å ta det hele litt tyngre. Den andre kikker i øynene hennes og hører etter mens det fortelles om tøffe dager med sykdom, nedgang i stillingsprosent, ekstra utgifter på bilen og bad som trenger en overhaling etter lekkasjen to måneder tidligere. Hun som forteller vet egentlig at det ikke er hjelp å få, men hun trenger å lette hjertet og benytter muligheten som ble tilbydd. Og når de reiser seg, gir hverandre en klem og skal gå, kommer ordene hun visste ville komme: «Jeg skal be for deg, så ses vi sikkert igjen om noen uker.»

Veldig mange har i tunge tider blitt møtt med halvt lyttende ører og den utvaska frasen «jeg skal be for deg». Jeg sier utvaska fordi det er en setning mange kristne gjemmer seg bak når de ikke er interessert i å hjelpe. Det høres pent og hellig ut å si at man skal be for noen, men hvor mange går egentlig inn i virkelig forbønn for de mennesker de sier det til? En «Gud hjelp dem» er ikke bønn, det er en setning vi sier for å dempe egen samvittighet ved å kunne si til oss selv at jeg har hvertfall bedd.

Jesus gikk rundt blant mennesker som hadde problemer, som slet i familiene, som led under sykdommer og plager. Men hvordan han reagerte og handlet var veldig annerledes enn mange opplever i dag. Jesus kunne ha samlet sine disipler rundt seg og sagt:
Se, se alle de menneskene. De lider, de ligger under for synd, de er harde i hjertene, de sårer hverandre og seg selv. Se, hvordan de lider. Vi må sette opp en komitè som kan jobbe med denne saken. Vi må se på ulike muligheter til å hjelpe, og vurdere om noen av dem er lønnsomme. Peter og Johannes, dere har ansvar denne gangen.

Men det er ikke slik Jesus var eller er. Når Jesus så mennesker som led, ble han fylt med medlidenhet. Medlidenhet er noe helt annet enn å bare synes synd på noen eller å ha sympati med dem, medfølelse er omsorg/empati som fører til handling. Jeg tror Jesus hadde blitt sint hadde han sett hvordan det er endel steder i dag, det er mange som (sier de) vil be, men få som vil handle.

Ekte medfølelse driver til handling.
Har du medlidenhet med mennesker rundt deg eller synes du bare synd på andre?

Kort info: Innlegg for de neste tre uker ligger klare, jeg kommer til å være lite tilstede disse ukene da det kun er få dager til vi flytter ut. Hold gjerne guttene og meg i bønn da det fortsatt er ting som må på plass, men vi vet Gud er trofast og har kontrollen! 🙂 På forhånd takk. Guds fred og velsignelse ~ Cecilie ~