tunge tider

av

Motgangens velsignelser

Etter to uker med innlegg om prøvelser og motgang er det tid for en liten oppsummering. Jeg har valgt å bruke dette innlegget som ble skrevet for Filadelfia Vennesla sitt menighetsblad Innsyn og som også er tidligere publisert på med Gud i hverdagen.

~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~

Vi har en tendens til å se på motgang som noe negativt vi prøver å utsette eller holde oss unna. Tenk over dette: Ingen av oss ønsker bortskjemte, sutrete og kravstore barn, derfor setter vi grenser, gir konsekvenser og går sammen med barna gjennom det som er vondt og utfordrende. Mens vi selv, som voksne, vil gjerne slippe alt dette og håper vi kan bli modne og sterke mennesker uten å få vondt inn i hverdag og liv. Ganske selvmotsigende eller hva? George Muller har sagt ”å lære sterk tro er å holde ut i store trengsler. Jeg har lært min tro ved å stå fast midt i alvorlige prøvelser”. Charles Stanley har gitt en forklaring vi bør ta til oss og grunne over: ”Noen ting er så viktige for Gud at de er verdt å forstyrre gleden og lykken til hans barn for å oppnå dem”. (egen oversettelse) Vi skal se på noen ”skatter skjult i mørket” når vi går kort gjennom noen av motgangens velsignelser. Husk dette: Gjennom motgangens kamper kan vi vinne seiere vi aldri vil kunne få på noen annen måte.

Gud kan bruke motgang for å lede oss. Gjennom at vi plutselig opplever problemer, blir vi nødt til å bevege oss videre. I stede for å stå på stede hvil å gjøre som vi alltid har gjort, må vi ta avgjørelser og valg som tar oss videre. Gud vil gi oss råd og vink om hva som er rett og godt. Se Ordspr.3:5-7 og Jes.30:19-21

Motgang kan bli brukt av Gud for å teste oss. Når vi blir satt under press og kommer til enden av oss selv, vil hvem vi er komme tydelig fram. Ønsker vi å gjøre det rette og ære Gud, eller ønsker vi bare at det tar slutt og at vi igjen føler oss komfortable? Hva avslører motgangen om hvem vi virkelig er? Se Jak.1.2-4, Mal.3:3 og Jes.48:10-11

Motgang kan gi Gud mulighet til å korrigere oss. Noen ganger likner vi barna mer enn vi liker å innrømme. Som foreldre er det ting vi sier våre barn ikke skal gjøre fordi det vil gjøre vondt eller er skadelig, men de ”må” prøve å finne det ut på egen hånd. Noen ganger må vi voksne også prøve, og feile, for å kunne ta til oss den visdom og rettledning Gud har prøvd å dele med oss (men som vi ikke ville høre på). Se Sal.119:71 og Heb.12:5-11

Gud kan bruke motgang for å beskytte oss. Det er to sider ved dette jeg skal nevne kort. Det ene er at det å ikke bli forfremmet, ikke få status og ære, ikke få lønnspålegg og annet kan bevare oss fra å bli stolte og selvrettferdige (tror vi har klart det selv). Vi blir bevart ydmyke og lydhøre overfor Gud og andre. For det andre kan det hindre oss fra å oppleve større smerte og alvorligere konsekvenser i ettertid. Ett enkelt og kort eksempel på det er en gang guttene og jeg var på reise. En av guttene måtte plutselig på do og det kun kort tid etter forrige stopp. Lite glad siden vi allerede hadde brukt 4 timer på en 2-timers strekning (vegarbeid, omkjøringer oa) stopper jeg. Jeg blir enda mindre blid når is-lysten plutselig kommer sterkt over guttene. Vi tar en is hver og ca 10 minutter senere fortsetter vi ferden. Etter nye 20 minutter kommer enda en omkjøring. Noen minutter senere hører jeg på radioen om to bilulykker, en i hver av de to større tunellene vi skulle til å kjøre gjennom. Hadde vi ikke tatt det stoppet med do og is, hadde vi mest sannsynlig vært veldig nær eller midt oppi det hele. Motgang kan være Guds måte å beskytte oss på. Se 1.Mos.50:20, Matt.6:13 og Rom.8:28

Gud bruker motgang for at vi skal bli mer likedannet Kristus. Hvis vi håndterer motgang rett, er det både karakterbyggende og trosstyrkende. Gud er mer interessert i vår karakter enn at vi alltid føler oss komfortable. Les sitatet av Stanley en gang til, se også Rom.5:3-4, 2.Kor.1:3-7 og 1.Pet.5:8-10

Siste punkt jeg skal nevne her er at motgang knytter Kristi legeme sterkere sammen. Gjennom at vi tar del i hverandres prøvelser og lidelser, blir vi sterkere knyttet sammen. Vi utvikler en omsorg og kjærlighet for hverandre som er dypere og mer altomfattende enn det fellesskapet vi delte i gode tider. Se 2.Kor.7:5-7, 1.Joh.4:7-21 og 1.Kor.12:12-26

Vi må gjennom mørket noen ganger for å lære at Gud vender alt til noe godt og at vi blir dypere grunnfestet i troen gjennom prøvelser. Der og da er det lite behagelig, men i etterkant er velsignelsene og gledene både nyttige og gode. Gud bruker både medgang og motgang til å forme oss. I stede for å ta avstand fra all motgang, burde vi heller ta en liten pause og spørre Gud; Er det noe du vil fortelle meg eller lære meg? Gud ønsker å bruke motgangen du møter i livet til noe godt, vil du la ham gjøre det?

av

forberedelse for større ting

Men om du søker Gud og ber Den veldige om nåde, om du er ren og rettskaffen, så vil han våke over deg og gjenreise din rettferds bolig. Din begynnelse var liten, men slutten blir stor. (Job 8:5-7)

Jeg hadde vært en innmari dårlig boksetrener hvis jeg hadde gått ut på gata, plukket ut en mann som jeg syntes så ut til å kunne slå fra seg og tåle noen trøkk og hevet han rett inn i ringen med en av de beste som er. Det er ikke slik man gjør det. For i det hele tatt å få lov til å møte noen i ringen, må du ha møtt på trening og også fått inn noe av det grunnleggende. Det er heller ikke slik at man begynner mot de beste, man begynner mot dem på nesten samme nivå. Helst litt jevnt, men samtidig ingen ulempe at de er litt bedre slik at man har noe mer å bryne seg på og strekke seg mot.

Endel kristne tror at det er bare å hoppe inn i ringen og kjempe mot hvem som helst. De tror at fordi de nå kjenner Jesus kan de overvinne hvem som helst og hva som helst, men det er ikke helt slik… Jesus i oss er sterk nok til å besiere hvem og hva som helst, men vi trenger å bli grunnfestet og styrket i Gud. Vi trenger en større kunnskap, innsikt og erfaring med hvem Gud er, hans plan, vei og hjerte og også om hvem vi er i Kristus, vi trenger å bli trenet.

Gud lar oss gå gjennom motganger og prøvelser bl.a. for å trene oss for noe større som ligger fora. Hvis vi skal ha mulighet til å klare de kamper og utfordringer som kommer en dag der framme, er det nå vi må slipes, formes og styrkes. Det nytter ikke å bare hoppe inn i ringen uten ordentlige forberedelser.

La oss ta den tenkte boksekampen igjen. Jeg har en mann som er forholdsvis god, men med større potensiale i seg, og jeg har ordnet en kamp om to måneder med en som er hakket bedre når det gjelder å få inn slag og i å bevege seg kjapt i ringen. Hva gjør jeg? Sier jeg til mannen min at jeg har ordnet kamp, møt opp dagen før til bilder og promotering og husk passende klær? Eller legger jeg ett hardt treningsprogram, kjører inn sunn kost, hvile og noen få, givende og lystfylte opplevelser?

Jeg måtte ha gjort det siste hvis jeg ville han skulle ha sjanse til å vinne. Jeg måtte ordnet trenings-motstandere som var litt flinkere, som kunne utfordre litt mer. Jeg måtte ha passet på variert trening så det ikke ble unødige belastningsskader og strekker, jeg måtte passet på rett beskyttelse i det som kan bli potensielt skadelig. Øvelser, trening og utfordringer som forbereder mot den virkelige kampen.

Gud sender oss ikke ut i kamp uten å forberede oss. De kamper vi nå står i, er vi tidligere blitt trenet for. De kamper vi nå står i, er trening for noe som kommer senere. Gud former, renser og styrker oss så vi senere kan få stå i større ting. Både større oppgaver og det å være fylt med mer av Gud og hans kraft, men også større utfordringer og prøvelser. Gud vet at det blir tøffere der framme og han vet akkurat hva vi vil møte, og dette forbereder han oss for. Vi skjønner kanskje ikke i dag hvorfor vi opplever hva vi gjør eller hvorfor vi må igjennom hva vi må, men Gud vet. Har Gud tillat det inn i våre liv så er det en evig og gudgitt hensikt med det, og har han tillat det inn i våre liv, vil han også gi oss alt vi trenger for å stå støtt igjennom.

av

Langvarig investering

Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss. (Rom.5:3-5)

Det er enda noen år til guttene mine er ferdige med grunnskolen og skal velge sin egen vei videre. Hva de velger er ikke det viktigste for meg, viktigere er det at de velger etter evner og hva de finner glede i. Utdanning er en langtidsinvestering som de forhåpentligvis vil høste frukter av store deler av livet.

Da jeg tok høyskoleutdanningen min (på slutten av forrige årtusen) var jeg nøye med å legge en god del arbeid inn i det fordi jeg ville vite at jeg hadde gjort mitt beste og at jeg kunne gå god for det papiret jeg ville få i hånda. Jeg ville ha all den kunnskap og erfaring jeg kunne dra med meg, for det var jo den som ville istandsette meg til å gjøre ett godt arbeid, ikke selvet papiret om at jeg var godtkjent.

Men førskoleutdanningen min var ikke begynnelsen, den var avslutningen (til nå i alle fall). Tidligere hadde jeg jobbet et år i barnehage for å finne ut om jeg ville dette, jeg hadde videregående med påbyggingsår, et år på folkehøyskole rakk jeg også og jeg hadde alle grunnskoleårene bak meg. Det hadde hele tiden, fra første til siste skoledag vært en stigning i hva som krevdes av meg og vanskelighetsgraden i og mengden av hva jeg skulle lære økte jamt og trutt hele tiden.

Utdanning er en investering av tid, penger og arbeid for å kunne klare seg bedre senere. De årene det hele pågår er det andre ting som må legges mindre vekt på og ofte er ikke handlingsrommet for hva man kan gjøre og finne på særlig stort. Slik er enkelte av årene i livets skole også.

Da vi ble frelst investerte Gud alt sitt i oss. Det var aldri Guds mening at vi kun skulle bli frelst for deretter å seile på førsteklasse med luksuspakke som tilleggsbestilling inn i himmelen. Gud investerte alt sitt inn i oss for at vi skulle bli hans vitner og skinne av hans herlighet i denne verden. Alle våre prøvelser og motgang er endel av den utdannelse og opplæring Gud gir oss. Alt hva vi går igjennom brukes av Gud som treningsøvelser og istandsettelse for hva Han har planlagt og gjort klart for våre liv. Kanskje er det ting vi ikke forstår hvorfor vi må igjennom, men så slet jeg da også med å forstå hvorfor jeg måtte lære Mayafolkets tallsystem da jeg tok førskoleutdanningen. Hva hadde det med matematikk i barnehagen å gjøre? Vi trenger ikke å forstå alt, men vi må være villige til å gi det vårt beste og stole på at de som har lagt dette løpet har en mening med hva som er med. Gud vet hvorfor han vil lære oss visse ting, og det må i mange tilfeller være en god nok forklaring for oss.

Endel kristne er enda i barnehagen og har ikke de helt store utfordringer og prøvelser, kanskje må de dele litt på lekene og vente litt på tur. Andre har avansert til grunnskole og har litt større utfordringer og prøvelser, mens andre igjen er helt oppe i videregående. Noen tar forberedende og har mange år med harde tider i vente, mens andre har entret «universitetet» og står oppi det hele for ørtende år på rad.

Det er gradsforskjeller i de prøvelser og den motgang vi møter etter hvor modne kristne vi er. Akkurat som jeg ikke krever at 7-åringer min regner matte på universitetsnivå, krever heller ikke Gud at de nyfrelste skal gjennomgå like intense prøvelser som de modne og erfarne. Gud lærer oss opp etter hvor vi er kommet, og det er alltid en guddommelig hensikt med hva vi møter og lærer. Gud grunnfester oss og istandsetter oss for nyere og større ting. Men det er viktig å huske at Gud vil ha oss gjennom alle de ulike trinn og nivå, han vil ikke at vi skal sitte fast i barnehagen eller småskolen.Gud ønsker at vi alle skal bli fullt utrustet og være dyktige åndelige krigere og forkjempere for ham. Han vil vi alle skal ha en ballast som vitner om Herrens trofashet og nåde som vi kan gi videre til neste generasjon. Gud har investert sitt alt i deg, vil du la ham få pusse og slipe deg slik at det får komme ordentlig fram?

En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. (1.Pet.5:10)

av

Å vente på Herrens forløsning

Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut. (Sal. 130:7)

Israelsfolket er sinte, frustrerte og redde. Foran dem er Sivsjøen og bak dem er faraos hær. De anklager Moses for å ha ført dem ut for å dø og sier de hadde det bedre i Egypt (hvor fort vi kan glemme våre tidligere vansker når vi står foran «umuligheter»). Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (2. Mos. 14:13-14) Vi vet hva som skjedde, Gud skilte vannet slik at folket kunne gå tørrskodde over, mens farao og hele hans hær drukner i det vannet skyller over dem.

Abraham var en mann som opplevde at det ble konflikt mellom hans menn og nevøen Lot sine menn om hvem som skulle bruke beitemarkene. Abraham gjør noe som mange av oss kan ta lærdom av. Da sa Abram til Lot: «Det kan da ikke være strid mellom meg og deg og mellom mine gjetere og dine! Vi er jo slektninger.  9 Ligger ikke hele landet åpent foran deg? Skill heller lag med meg! Tar du til venstre, drar jeg til høyre. Og tar du til høyre, drar jeg til venstre.»(1.Mos. 13:8-9). Abraham prøver ikke å unngå en konflikt, men han lar ett annet menneske være fri til å ta sine egne valg. Samtidig vet vi hva slags tro og tillit Abraham hadde til Gud. Abraham vet at Gud er trofast og han stoler på at Gud vil gjøre hva som er best. Og dette er det ganger vi også bør gjøre. Vi bør slutte å prøve å løse alle problemer og konflikter med menneskelig kraft og fornuft, men heller trekke oss litt tilbake og stole på at Herren vil gjøre det beste ut av tingene.

Kong David gjorde noe viktig hver gang han skulle ut i kamp, han søkte Herren og handlet ikke før Gud selv hadde sagt hva han skulle gjøre. Det var ikke ofte David fikk det samme svaret fra Gud, men heller var det forskjellige svar og slagplaner han fikk. Slik er det med mange av de utfordringer, vansker og konflikter vi møter i hverdagen også- de må løses på forskjellige måter. Det som fungerte for hva vi opplevde for tre uker siden, trenger ikke fungere for dagens utfordring, vi må hele tiden gå inn til Herren og søke hans hjelp og vente på hans svar.

Kanskje møter du problemer og utfordringer i dag som du ikke vet hvordan du skal håndtere? Kanskje er det ting som er så vanskelige at bare Gud kan få ting til å ordne seg? Selv om det er ting du ikke kan gjøre noe med, så vit at Gud kan. Sett din tillit og tro på Guds vilje og evne til å hjelpe deg. Du kan si: Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare disse ufordringene, problemene og vanskene. Herren, men jeg vet du kan og jeg velger å stole på deg og vente på ditt svar. I stillhet og tillit venter jeg på din forløsning.

av

Det har tjent til evangeliets fremgang

Jeg vil at dere skal vite, søsken, at det som har hendt meg, har tjent til fremgang for evangeliet. (Fil.1:12)

Paulus forteller her de kristne i Fillippi at alt hva som har hendt ham har tjent til evangeliets fremgang. Dette skriver Paulus mens han sitter fengslet i Roma, og han minner de kristne om at hva de har hørt om hans opplevelser ikke skal gjøre dem bekymret eller nedtrykte.

Mange kjenner Paulus sitt liv og det var ikke en dans på roser, men Paulus vet at alt tjener til det gode. All den motgang og motstand han har møtt, all den lidelse og alle prøvelser han har måtte utholde, alle skibbruddene, all pisking og steining, all den hån og plaging, all nød og mangel, alt som har hendt Paulus har tjent til evangeliets framgang.Akkurat som der han satt i lenker i Rom, alle visste han var i lenker for Kristi skyld.

Paulus visste fra første stund at det ville bli ett liv fyllt med mange prøvelser og harde tak og de siste årene hans opplevde han at Ånden talte til han i by etter by, og at det var varsler om lenker og forfølgelse. Vi leser i bl.a. 1.Tess.3.4 at Paulus minner de troende om at han allerede på forhånd sa til dem at han ville møte motgang.

Paulus tok ikke avstand fra prøvelse, han omfavnet det som ett tegn på sann frelse. Den sanne troende vil møte motgang i denne verden, den sanne troende vil oppleve motgang, forfølgelse og prøvelse. Paulus så ikke på det som noe unaturlig, som en mangel på tro eller ett tegn på manglende gunst og velvilje hos Herren. Det å bli forfulgt og oppleve prøvelser var for han en helt naturlig del av troen.

I dag kan vi høre at hvis ikke alt er fint og flott er vi sikkert på feil plass eller har noen uting i livet vi må rette opp i, men det er langt fra sannheten. Jesus selv sa at hadde de forfulgt ham, ville de også forfølge oss. Det er ikke noe unaturlig i at kristne møter prøvelser og motgang, det er unaturlig å prøve å unngå det. Vi er i denne verden men ikke av den, selvfølgelig vil vi oppleve trengsler, prøvelser og motgang når vi står oppreist og faste i troen på Jesus. Vi er i skuddlinjen for denne verdens fyrste. Og det er ikke bare for mennesker som Paulus, enhver troende som har bestemt seg for å følge Jesus, koste hva det koste må, vil oppleve dette.

Vi avslutter med noen vers fra Salme 34 som kan bringe trøst, håp og styrke til deblant oss som opplever at nå raser det på mange kanter.

  • Mange ulykker rammer den rettferdige, men Herren frir ham ut av dem alle. (v 20)
  • Herrens øyne følger de rettferdige, hans øre lytter til deres rop. (v 16)
  • Den hjelpeløse ropte, og Herren hørte, han frelste ham fra alle trengsler. Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut. (v 7-8)
  • Men Herren berger sine tjeneres liv, ingen som søker tilflukt hos ham, blir straffet. (v 23)
  • Jeg søkte Herren, og han svarte meg, fra alt som skremte, berget han meg. (v 5)