Andakt

av

Vi tar til takke med så lite

Gud har en hel sjø av herlighet, glede og fred som vi kan få del i og av, men de fleste av oss tar til takke med noen dråper eller et halvt glass. Hvorfor er det slik?

Hvis vi virkelig tror på alle de fantastiske løftene Guds Ord er full av, hvorfor tar vi til takke med så lite?

Hvis vi virkelig hadde forstått og sett hvem Gud er tror jeg at vi ikke hadde gitt oss så lett. Gud sier at den som søker ham vil han komme nær, de som er i Ordet og vandrer i Ånden vil få oppleve en stadig sterkere fyllelse av Gud og hans nåde, kraft og kjærlighet. De som legger ned sitt liv for Gud, vil få velsignelser som ikke kan måles. Kan det være at vi egentlig ikke har sett Gud i all hans prakt, herlighet og majestet? Kan det være at vi egentlig ikke tror at det er så uendelig mye mer for oss hos Gud? Kan det være vi synes kostnaden er for høy?

Det er flere steder beskrevet en intens lengsel etter Gud i Bibelen, som dette verset:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. (Sal. 42:2)

Tenk deg en hjort som opplever tørketider. Det er litt siden den drakk siste slurk av pytten som  nå er tørket helt inn. Den er på vandring og leting, den søker etter hva den trenger for å overleve. Får den ikke vann, vil den dø. Det er intenst, det er en kamp på død og liv. Hvis den da finner en bekk, tror du den tar ett par små super og sier: Åhh, deilig! og går videre? eller vil den sluke i seg og holde seg i nærheten slik at den hele tiden kan gå og drikke seg utørst?

Den lengselen har vi alle i våre hjerter, men ofte så døyver vi den med alt mulig annet. Tror vi ikke Gud vil tilfredsstille den lengselen? Ser vi ikke at det er bare i hans nærhet at vi vil finne tilfredsstillese for våre sjeler og bare Gud kan gi den mat og drikke som stiller sjelens tørst og sult? Ser vi ikke at i Kristus har vi fått tilgang all åndelig velsignelse i himmelen?

Hvorfor stiller vi det med filmer og interesser, hvorfor går tiden til det forgjengelige? Hvorfor søker vi ikke Guds ansikt så mye mer og med en stadig dypere og mer intens sult og tørst?

Vi tilfredsstilles alt for lett… Vi tar til takke med noen dråper i stede for å legge på svøm, vi tar til takke med å skue Gud på avstand i stede for å søke stadig nærmere… vi tar til takke med småtteri når Gud har lagt så utrolig mye mer klar for oss. Hvor det må sorge Guds hjerte at vi tilfredsstilles så lett av så lite…

av

Var det virkelig en omvei?

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom. 8:28)

Har du hatt noen tider i livet der du føler at du går en omvei? Der du med hodet og fornuften tenker at det hadde gått mye fortere å kommet fram hvis du hadde gjort ting annerledes? Du forstår ikke hvorfor ting ikke legger seg tilrette slik du synes det burde og slik du ser det hadde vært enklest?

Senhøstes og i vinter hadde ikke guttene og jeg et sted å kalle hjem. Vi hadde det mest nødvendige med oss og bodde i nesten fem måneder i min mors kjeller Vi hadde ikke trodd at det skulle gå så lenge fra vi flyttet ut til vi kunne flytte inn. For en omvei å ta, kunne ikke Gud heller fikset det umiddelbart så vi slapp den omveien?

Gud kunne fikset det med en gang slik at vi kunne flyttet ut og inn på en og samme dag, men han gjorde det ikke. Og da er det kanskje slik at hva vi fort tenker på som omvei og unødig bortkastet tid ikke var det like vel? Kanskje var det den veien som var den rette? Kanskje var det den veien Gud hadde staket ut for oss?

Hvorfor kommer det tider i livet der vi føler vi er på en omvei i stede for å ta den raskeste og strakeste veien mot målet? Fordi det er underveis vi lærer, fordi det er noe på den veien Gud så vi trengte for senere, fordi det er i Guds vilje for oss.

Når man reiser på tur med barn er det en ting man bør ha i hodet, turen varer fra du starter og til du er hjemme. Veien du går til målet kan være viktigere for dem enn selve målet. Hvem av oss har ikke opplevd at de ikke når fram dit de hadde tenkt fordi barna fant noe mer interessant underveis? Hensikten bør aldri være å nå hvor jeg vil, men å være sammen med barna i hva som fanger deres interesse. Målet om en tur blir jo likevel oppnådd.

Når Gud tar oss på hva vi opplever som omvei, er det fordi han vil vise oss noe. Kanskje er det en uventet positiv overraskelse, kanskje er det et menneske vi skal hjelpe, kanskje er det et menneske som skal hjelpe eller lære oss noe, kanskje er det en episode eller opplevelse som vil ruste oss for senere. Det kan være mye, men vi kan alltid være viss på at det er til vårt beste. Og skulle det være ubehagelig i øyeblikket, vil det likevel, ved Guds kraft og nåde, bli til liv, styrke og godt for oss.

Kanskje opplever du at du går omveier?  Hva du opplever som omveier er i Guds plan for deg, men kanskje du trenger å revurdere hvordan du tenker og forholder deg til det hele?

av

Er det gråstein hvis Gud sier det er gull verdt?

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Joh. 15:12)

Før jul i fjor fikk jeg en telefon som fikk meg til å undre. Det var en veldig hyggelig telefon og jeg fikk innblikk i ting jeg kanskje ante men ikke visste sikkert.

For noen år siden var det noen mennesker som plutselig kom min vei. Jeg fikk hjerte for dem og kjente Gud sa jeg skulle bry meg, jeg skulle vise omsorg og jeg skulle støtte dem. Det varte to-tre år før de var borte. I løpet av den tiden var det flere gode stunder men også mange vonde og såre. Jeg ble tråkket på tærne, fikk løfter som ikke ble holdt, ble ringt i tide og utide, brukte timer etter timer på å lytte, jeg tapte penger og ting og annet. Det var litt godt, mye tungt og endel vondt. Men jeg var der, og var der, og var der. Det var de som sa jeg bare skulle gi opp, for det var håpløst. Men jeg var der ikke fordi jeg valgte det, jeg var der fordi Gud sa det, og da blir man.

Årene etter våre veier skiltes har jeg ikke hørt så mye. Det er tider jeg har kjent nød for disse og har bedt. Men ord fra hvor enn de nå enn var kom ikke. Jeg lurte tidvis på om det var liv i kroppene fortsatt, men fant ut at jeg måtte slå meg til ro med at det var det nok siden jeg ble minnet om å be.

Så kom telefonen, etter flere tause år, med takk for utrettelig omsorg og jeg driver med litt forkynnelse og hjelpearbeid nå…

Mennesker rundt meg mente jeg skulle gi opp, for ikke bare brukte jeg krefter jeg egentlig ikke hadde, jeg ble såret, tråkket på og mer. Mennesker mente det var håpløst, men er noen håpløse for Gud? De mente at Gud ikke kunne ha sagt, men jeg visste Gud hadde sagt og jeg valgte lydighet selv om det kostet. Mennesker kalte det gråstein mens Gud så på det som gull.

Det er tider vi har med mennesker og oppgaver og ikke ser at noe positivt skjer, men har Gud kalt oss til å være i de situasjonene bør vi stå der helhjerta og trofaste, også når det koster. Vi ser kanskje ikke virkningen av det hele, men Gud vet at det er en tid til det beste for alle involverte. Kanskje får vi ikke se resultatet selv, men Gud ser vår trofasthet og han vet resultatet.

Denne gangen fikk jeg en liten kikk bak teppet og se at hva som i hovedsak opplevdes som et tøft og krevende fellesskap faktisk var gull verdt. Hvis Gud utfordrer deg til å stå i noe, så ikke stemple det som gråstein, umulig eller bortkastet tid, krefter og år- Gud ville aldri sette oss inn i ting som ikke bringer han ære, andre hjelp og er til vårt eget beste i det lange løp. Gud kaster ikke bort tiden vår, han jobber bare annerledes med mennesker og ting enn vi ser og forstår.

av

Hva ville du valgt?

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning. (2. Kor. 9:8)

I går gav jeg tre spørsmål som kan hjelpe osså finne ut om en gjerning er god eller ikke. I dag skal vi kikke på et eksempel. Vi trenger å få lagt ut teorien, men vi trenger også å se hvordan det kan fungere i praksis. Jeg  lar det være opp til den enkelte å bruke tid på å finne ut hva de ville gjort. Jeg oppmoder deg til å være ærlig med deg selv og når du har svaret, vurder det opp mot den hjerteholdning- og innstilling Gud vil vi skal ha og vise. Er du der eller trengs det endring? Og hvis det trengs endring, er du villig til å endre deg?

Du stikker tilfeldigvis innom en butikk som har en gjenstand som du har hatt lyst på i lengre tid. Du har ikke kjøpt dette tidligere fordi du har syntes det var litt i overkant dyrt. Det er ikke så ofte du er i området, men i dag hadde du også tid til overs etter endte ærender slik at du kunne ta en kort kikk. Du liker å gå i denne butikken å kikke. De har utstillinger som gir deg tips og idèer og de har utrolig mye nyttig og praktisk også. Så ser du det. Der borte som «din» ting er er det satt opp skilt med salg, 50% avslag fordi dette produktet skal ut av butikkens sortiment. Du kjenner iveren stiger for nå er det plutselig ikke veldig dyrt, nå er det akseptabel pris. Og du har jo hatt lyst på denne i mange måneder, helst fra du så den første gangen. Du strekker hånda fram og skal til å ta den når du merker Den Hellige Ånd pirker på deg og sier: Hva med Hansen da? Hånden dras sent tilbake.

Hansen? Hansen som for noen dager siden fortalte lavmælt om ekstra utgifter på bilen og at det også var sprukket vannrør som måtte fikses. Hansen som arbeider trofast i sin litt lavlønte jobb men som alltid er pålitelig og betaler sine regninger. Hansen som har stilt opp ikke bare en gang, men heller 20-30 ganger for å hjelpe med småtteri. Hansen. Hva med Hansen? Hva har Hansen med kjøpet av denne tingen å gjøre?

Hva med meg? er tanken som så kommer. Denne går ut av salg og jeg har hatt lyst på den lenge, og nå er det til og med tilbud. Og hvis jeg ikke kjøper den nå vil jeg jo aldri få tak i den. Og egentlig, er egentlig ikke Hansen ansvarlig for seg selv? Har ikke jeg lov å unne meg noe jeg har lyst på? Om jeg egentlig ikke trenger den, hadde det jo vært kjekt, og nesten litt nyttig…

Tankene raser fram og tilbake og du kjenner det er kamp på innsiden. Denne har du virkelig lyst på og egentlig syntes du det var dårlig gjort av Gud å minne deg om Hansen akkurat nå, hvorfor gjorde han det?

Hva velger du å gjøre? Og vær ærlig med deg selv. Og etter du har tatt valget, hvordan stemmer dette med svarene du får på de tre spørsmålene? Og hvordan stemmer alt med å leve troen ut i hverdagen?

Her er spørsmålene igjen:

  • Vil dette glede og behage Gud?
  • Vil dette glede og hjelpe andre?
  • Vil dette glede og forme meg?
av

Hva betyr all god gjerning?

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning. (2. Kor. 9:8)

Dette verset blir egentlig ganske ofte misbrukt. Det siteres egentlig ganske riktig, men det siteres ikke i sin helhet- og det blir veldig feil. Det er ikke uvanlig at det brukes slik: Gud makter og vil gi dere sin gave i rikt mål så du alltid skal ha mer enn nok punktum. Er dette hva det egentlig står?

At Gud skal sørge for meg så jeg alltid har mer enn nok? Nok til at jeg kan bruke mer enn jeg trenger på meg selv og på mine nærmeste, mer enn jeg trenger så jeg kan unne meg litt luksus og kjøpe de tjenester jeg synes er kjipe selv (som rengjøring oa), mer enn nok for at jeg skal ha det godt og føle at alt er bra?

Verset sier at Gud vil gi oss mer enn nok så vi skal ha til all god gjerning. Det står at våre behov skal dekkes (behov, ikke lyster) og at vi deretter fortsatt skal ha mer igjen til gode gjerninger. Men hva er gode gjerninger? Er ikke det å unne seg en ferie en god gjerning da? Jeg føler meg jo bedre og gladere og da er jeg jo snillere og hyggeligere mot andre også, er ikke det bra da?

Det er egentlig veldig lett å finne ut om noe er en god gjerning eller ikke. Du tar en ting du lurer på og stiller tre spørsmål:

  1. Vil dette glede og behage Gud?
  2. Vil dette glede og hjelpe andre?
  3. Vil dette glede og forme meg?

Jeg vet at spørsmålene kan vris for å rettferdiggjøre selviske motiv, men det står på den enkeltes samvittighet. Bruker vi disse spørsmålene utfra et hjerte som ønsker å ære Gud, vil de fleste svar stå tydelig for oss. Er det ja på alt burde det ikke være tvil om at det er godt, svarer du nei på ett av dem bør du ta en grundigere vurdering av om det er godt (oftest vil det ikke være godt, bare et skinn av godhet).

Gud gir oss mer enn nok for at vi skal ha noe å hjelpe andre med, ikke for å ha mulighet til luksus i eget liv. Vi skal bygge Guds rike, ikke vårt eget rike.