Andakt

av

Løfter for problematiske tider (1)

Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode… (1. Mos. 50:20a)

Er du som meg, foretrekker du at dagene går ganske greit og enkelt, uten de helt store forstyrrelser og problemer. Det er ikke det kjekkeste å hver dag stå foran utfordringer som er høye, mørke og truende- men det er en del av livet og det er også en av de tingene Gud bruker for å forme oss, lede oss og korrigere oss.

Problemer og utfordringer har en tendens til å irritere og frustrere oss og vet du hvorfor? I hovedsak fordi de får oss til å føle oss små og skrøpelige. De viser oss at vi mestrer ikke så godt som vi vil og at vi kommer til kort eller feiler. Vi blir såret og sårer andre, det rett og slett river og sliter i oss. Vi kan velge å trekke oss tilbake eller vi kan la det trekke oss mot Gud og inn i dypere avhengighet av ham og til økt tillit til Hans løfter. Det finnes mye gull under de stikkende, stinkende, gjørmete og lite tiltrekkende utfordringene. Det er faktisk slik at hver utfordring leder oss til spesielle løfter i Guds ord. Så da er det kanskje mer hell enn uhell at vi får leve i slike tider? Kanskje er det ikke så ille å få være et sprukkent kar når Gud får bo å fylle på med sitt liv på innsiden?

Gud lover å lede oss
Noen ganger trenger vi å oppleve at dører stenges rett foran nesen vår for å ikke gjøre skikkelige brølere. Hadde ikke Gud stengt dørene ville vi gått gjennom den gale døren fordi det «føltes» riktig ut. Den ene gutten min har ukens ordtak på skolen og denne uka er det «Det er ikke gull alt som glitrer». Vi vet det er mangt som ser bra ut i begynnelsen, men som viser seg å være det motsatte.

For noen år siden hadde jeg et vennskap som jeg verdsatte mye. Dette mennesket visste mer om meg enn mange andre. Etter ei tid med fortrolighet og gode stunder, skjer det enkelte ting jeg reagerer på. Jeg er usikker på hva som skjer, men prøver med alt jeg har å ordne opp og få ting på sporet igjen. Jeg ser i ettertid at jeg strevde for mye og at jeg gav for mye av meg selv, men der og da kjente jeg mest sorg over hva som så ut til å glippe. Det ender med bønnen: «Gud, hvis vi ikke skal holde sammen videre, må du vise tydelig at vi har gått vårt stykke av veien sammen og at nå er tiden inne for at vi skal hver til vårt.» Det gikk ikke lang tid før jeg ble skikkelig tråkket på tærne og det var lite tvil om at dette er noe som ikke skulle vare videre.

Gud har lovet å lede oss og han er trofast mot sitt løfte. Det kan føre til brudd og/eller opplevelser som er såre og vonde der og da, men mest sannsynlig har det også spart oss for større smerte, frustrasjoner og problemer. Ordspråkene 20:30 sier noe vi ikke liker å høre: «Sviende sår renser bort det onde, slag renser de innerste rom.»

I morgen skal vi fortsette med to nye punkter/områder. Hvis du ønsker å lese mer innen disse tingene, er det tidligere skrevet et lignende innlegg som heter Motgangens velsignelser

av

Vi må bare vise dem det…

 Dette skal du minne om, og for Guds ansikt skal du pålegge dem å unngå ordkrig. Det tjener ikke til noe og virker ødeleggende på dem som hører på. (2. Tim. 2:14)

Mange møter mennesker som har en oppfatning av kristne som ikke stemmer med virkeligheten eller de har egneerfaringer som gjør at de dømmer alle under ett. Det vil alltid være mennesker som mener det ene og det andre om både kristne, menigheter og Gud. Hva gjør vi?

Er det beste vi kan gjøre å gå i forsvar og prøve å få dem på bedre tanker? Det er nettopp dette endel gjør, men hjelper det å snakke et menneske rundt? Kanskje vi har litt for fort for å snakke… kanskje vi går litt for fort i forsvar og blir for kvasse og harde… Enkelte kristne føler det er sitt ansvar å heve stemmen og forsvare Gud hver gang noen sier noe som ikke er sant. Men fører virkelig indignerte menneskers forsvarstale en annen nærmere Gud eller vil det kanskje heller kun forsterke meningen om hardnakka og påståelige troende? Tror vi ikke Gud kan forsvare seg selv?

Hvis noen har fått en falsk anklage mot seg, er det ikke alltid det beste at dette mennesket prøver å stå opp for seg selv og prøve å overtale andre til å tro sannheten. Dette virker veldig mistenkelig på mange, og det øker bare mistro og tvil. Ar vi står opp og enkelt og tydelig sier hva som er sannheten og så lar det være med det- skaper rom for at andre må ta en ny vurdering. Hvis det menneske som er satt under lys og lykt viser seg å stå tidens prøve, vil menneskers tillit igjen gjenopprettes og den prøvede står igjen med sterkere tillit og tiltro fra andre.

Det er ikke vår oppgave å alltid forsvare hva andre ser på som karakterbrister hos Gud, det er kun den Hellige Ånd som kan overbevise mennesker om synd, dom og rettferdighet, men det er vår oppgave å leve gode og hellige liv og gjennom handlinger og ord vise hvem vi tror på.

av

å herliggjøre Gud

«Jeg (Jesus)  herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre.» (Joh.17:4)

Hva mange av oss ønsker er at Gud skal bli herliggjort gjennom våre liv. Vi ønsker at andre mennesker skal få et godt og positivt bilde av Gud gjennom hva vi sier og hvem vi er. Men så er det flere av oss som føler at vi kommer til kort i dette. For hvordan kan Gud bli herliggjort gjennom meg når jeg er som jeg er…

Det er lett å bli frustrert og motløs når man har kjempet mot uvaner og ikke vunnet, når andre ser ut til å ikke tro våre ord om en god Gud, når vi må hale og dra oss gjennom en tung uke etter en annen og mange andre omstendigheter. Hvordan kan vi da herliggjøre Gud?

Vi skal ikke gjemme under stolen at mange troende får løgntanker kastendes mot seg. Ord som føles som brennende piler der «du kan ikke», «du vil ikke klare», «hvem tror du at du er» og annet skytes mot oss. Det er i mange tilfeller løgn, for de fleste gjør sitt beste utfra hvor de er og hva de vet.

Jesus herliggjorde sin Far gjennom lydighet, gjennom å fullføre den gjerning han var sendt for å gjøre. Det høres nesten litt for lett ut, at hvis vi bare handler i lydighet så vil det herliggjøre Far. Men det er slik. Vi er kalt til å være lys og salt i denne verden, til å forkynne evangeliet, til å støtte de svake og hjelpeløse, til å spre det gode budskap og til å stå opp for sannheten i en mørk tidsalder.

Jesus hadde et helt spesielt «kall» over sitt liv, og det at han stod og levde i dette, herliggjorde Gud. Ikke bare hva Jesus gjorde i forbindelse med korsfestelsen og oppstandelsen, men like mye gjennom den lydighet han viste i alle de tidligere årene. Det verset vi startet med i dag, sa faktisk Jesus før lidelsen, døden og oppstandelsen.

Da Jesus ikke svarte tilbake med samme mynt, ble Far herliggjort.
Da Jesus var sammen med de andre ikke ville se på, ble Far herliggjort.
Da Jesus elsket de menneskene andre foraktet, ble Far herliggjort.
Jesus skulle leve et liv som viste andre hvem Gud i himmelen var
og litt etter disse ordene ble sagt, skulle han skulle sone straffen vår og bryte den ondes makt.

Jesus var trofast i sin hverdagen, i sitt liv. Under alle de omstendigheter han opplevde og i møte med alle type mennesker, var han lydig mot den gjerning han var sendt for- å vise verden hvem Gud er.

av

Utfordring: Gjør deg selv en tjeneste – hvil!

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Ukens utfordring er tilbake (hvertfall for denne uka :)) og denne er vanskelig for de fleste av oss. HVIL!

Ikke prøv å hele tiden leve opp til andres formeninger og forventninger om hva du burde gjøre, hvil i hvem Gud sier du er. Vær deg selv og vær en god deg selv. Ikke la andre styre deg dit du egentlig ikke vil og som du også vet du egentlig ikke skal.

Ikke la hodet bli fullt av stress og ikke la hjertet bli mismodig over alle de ting du ikke kan gjøre noe med, hvil i tillit til at Gud har kontrollen, han er på din side og han vil legge ting tilrette.

Ikke la tankene være fulle av alt du skulle ha gjort og skal gjøre. Hvil i øyeblikket du er i og husk at «Dette er dagen som Herren har gjort». La gårsdagen være forbi og husk at morgendagen kan du ikke kontrollere, vær tilstede her og nå.

Ikke stev etter de store oppgaver og de store meninger, la det å få vandre med Gud i hverdagen være stort nok. Tenk å fantastisk å kunne gi en klem og oppmuntring i rette tid! Tenk å kunne lette en annens byrde gjennom en praktisk handling! Vær lydig, barmhjertig og omsorgsfull i hverdagen din, ikke strev etter de store høyder og festdager.

Ikke tyng deg selv ned med gamle feil og tabber, Gud elsker deg selv om. Du er ikke ubrukelig eller mindre verdt fordi om du tok en feilsving eller ramlet i søla. Guds nåde har reist deg opp igjen, du er renset, du er hellig og ren. Du er den høyeste Guds barn og han elsker deg. Hvil i kjærligheten, aksepten og gjenoprettelsen, ikke i fortidens skygger.

Så dagens- og ukens- utfordring er: HVIL

av

Spring ikke foran Gud

De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme. (Sal. 22:6)

I 1. Sam. 13 leser vi at det er krig mot filisterne. Dette er på den tiden Saul er konge og folket er samlet ved Gilgal. Saul har fått beskjed av profeten Samuel om å vente til et gitt tidspunkt da profeten selv vil komme. Når denne tiden er inne er ikke Samuel kommet og folket begynner å spre seg og gå fra Saul. Saul begynner å fylles med redsel og frustrasjon og det er sikkert mange andre tanker som flyr gjennom hodet hans. Hva skal jeg gjøre nå? Samuel kom ikke som lovet, folket sprer seg, jeg må samle dem. Jeg kan klare dette, jeg er tross alt konge og Guds utvalgt, hvorfor vente lenger? Jeg tar saken i egne hender, jeg skal ordne opp i dette.

Har du opplevd å være i tider der det føles ut som om Gud er for sent ute? Du har hatt en sterk tro og formening om når ting skulle endre seg og så blir det ikke slik. Mange sliter med tanker om hvor er Gud, hvorfor har Gud sviktet meg, hvorfor har det ikke skjedd noe? Enkelte begynner å anklage Gud for å være troløs, andre begynner å tvile på Guds nåde og sannhet, andre igjen reiser seg opp i stolthet og overmot og skal klare selv.

Saul ser ut til å ha kjempet med alle disse tingene. Tvil fordi hadde ikke Samuel lovet å komme? Han bryr seg sikkert ikke nok om meg og folkets situasjon siden han ikke er kommet. Vantro fordi han ikke ventet i tillit til det løftet som var gitt, selv om det strakk litt ut i tid. Samuel var en Guds mann som var trofast og ærlig, men Saul trodde verken Samuel eller hans løfte. Stolthet og overmot fordi Saul selv tar på seg profetens oppgave. Han opphøyer seg selv samtidig som han påstår at det var for å be om Herrens velvilje før kampem og for å holde folket samlet. Men er egentlig ikke Saul mer redd for å miste ansikt? Er det ikke heller det at han føler han må handle? Er det ikke manglende tillit og overgivelse til Guds vei?

Hadde Saul ventet hadde hans kongeriket den dagen blitt stadfestet av Herren, men siden han handlet i overmot, tvil og vantro, førte hans handling til at kongeriket vil bli tatt fra ham.

Hvis du er i en situasjon der du føler at du har ventet lenger enn langt og at det virkelig er på kanten til alt for sent, bestem deg for å stå opp og tro Guds ord og løfter. Ikke begynn å tvil, ikke begynn å skulle fikse all verdens selv, vent på Gud. Og når du har ventet i hva som føles som en evighet, så vent mer. Husk at Gud er trofast og sann og han vil holde sine løfter til deg.