barn

av

fortell det videre

Disse mine ord skal dere bære i hjerte og sinn. Bind dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Lær dem videre til barna deres, snakk om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. (5.Mos.11:18-19)

Mange ganger leser vi at Israels-folket skulle fortelle sine barn om Guds trofasthet og barmhjertighet, om alle de ganger de hadde sviktet Gud, men som han likevel hadde kommet dem nær og reddet dem. Den historien de hadde med Gud, skulle de fortelle videre til sine barn og barnebarn. Og gjennom personlige historier skulle barna få se, erfare og lære om Gud og hans trofasthet.

Foreldrenes oppgave var å lære barna opp i bud og regler, men de skulle også videreformidle en personlig dimensjon av gudsforholdet til sine barn. Slik er det i dag også. Mange ganger er det de personlige vitnesbyrdene som når inn til menneskers hjerter og som skaper åpenhet, håp og gir trøst og styrke.

Hos oss har vi enkelte historier om Guds inngripen som går mer igjen enn andre, men det å ta Gud med i hva vi opplever er helt naturlig. Om det er gjennom faste rutiner eller uventa opplevelser og utfordringer, om det er som takkeemne eller bønn om hjelp, om det er å tenke på andre eller det å uventa gjøre noe godt, Gud er med i alt. Men hva barna har fått erfare personlig sitter sterkest, for da har ikke bare hørt og sett, de har selv opplevd og erfart.

Når det stormer på det verste er det godt at noen som har opplevd sterkere stormer sier at de forstår det er tungt og vanskelig, men at de også vet Gud er trofast og vil ta meg/deg/oss igjennom dette også. Det er ikke like stor trøst og håp i at noen som ikke har opplevd noe i nærheten av tunge tider sier det vil gå bra. Den første har en tyngde over ordene som gjør at de går inn og synker ned i hjertet, de finner feste og får vokse seg sterkere. Den siste sine ord vil ofte føles som luft som er blåst bort uten å treffe oss i det hele tatt.

De som ikke har opplevd mye motgang og prøvelser har ikke like mye hjelp og trøst og komme med, fordi de ikke har den personlige erfaringen med hvordan Gud bærer, hjelper og støtter i slike tider. Men de som har gått gjennom ild og fossende elver, gjennom dødsskyggens dal og stått i stormvær med orkan styrke, når de sier: Jeg forstår, er det en tyngde som bare erfart liv kan gi. De sier ikke hva de med hodet vet, de sier hva de har levd og erfart- uansett hvor ille det er, Gud er der, han har kontrollen, han er trofast, han vil ta deg gjennom dette også. Bare hold fast og hold ut. Gud er med deg.

Vi trenger læresetningene og det skrevne ord, men vi trenger også det erfarte ord og liv. Mennesker som bare taler ord de ikke har erfart, kan sammenliknes med lettvektere, mens mennesker som virkelig har erfart hva de taler, blir tungvektere.

Gud bruker hva vi går igjennom eller har gått igjennom som ett vitnesbyrd overfor andre om hans trofasthet. Den trøst vi selv ble trøstet med, er vi nå istandsatt til å gi videre til andre som opplever motgang og prøvelser. Vi skal fortelle om Guds trofasther, barmhjertighet og inngripen i menneskers liv til de som kommer etter oss, både til vår egen jordiske familie, men også tl våre søsken i Herren.

av

Jeg får det ikke til…

 Kast ditt brød på vannet, for med tiden vil du finne det igjen. (Fork.11:1)

I kveld er en av de dagene jeg ikke klarer å samle tankene rundt ett spesielt tema eller emne. Jeg hadde tenkt å fortsette ut uka med innlegg om Den Hellige Ånd, for det er fortsatt temaer som ikke er berørt (som utrustning til tjeneste, som helliggjørelse, som Åndens frukter og annet). Jeg har prøvd å få ned de ting jeg har fått for å dele tidligere, men ordene vil ikke komme riktig på plass, det blir litt kronglete og rart alt sammen… og da tenker jeg at i kveld skal jeg skrive om noe annet.

I går utfordret jeg dere til å finne ting dere kunne være takknemlig for, og jeg vil dele tre gode opplevelser fra min dag. Jeg kommer ikke til å ta det etter punktene jeg nevnte i går, men heller dele tre hverdagsopplevelser.

Etter at jeg og guttene hadde vært hjemme en stund var det tid for å ut og sparke ball. Den runde lærkula er populær her i huset og det er ikke uvanlig at både en time og to, og mer, brukes ute i gården med sparking og trening og annet. I dag var det jeg og minsten som var ute og hadde en gang i veggen med «pig» (den som bommer blir tilslutt «pig»). Sånn etter noen minutter og mange spark ser jeg det plutselig… den plassen der vi pleide å parkere (ikke lenger for å ha større plass til å sparke ball og for å verne bilen) var blitt ryddet for fjorårets løv og løvetann fra i år. Det pleide å være en stor haug løv i hjørnet av muren, det pleide å være en godt og langt «bed» med løvetann og annet ugress langs hele murkanten, alt var borte vekk… Hva? Hvem har vært her? Ikke vet jeg, men gjett om jeg ble glad og takknemlig for at noen hadde gjort det. For jeg har tenkt i over en måned at det må gjøres, men bare ikke hatt krefter, og nå er det plutselig borte!

Eldstegutten ble plutselig dårlig i ettermiddag og endte opp med å ligge i senga. Ikke helt passende siden det var bare litt over en time før vi skulle på trening med minsten. Ikke var han så god at jeg kunne gå fra ham alene hjemme heller, og jeg visste at minsten ikke ville sitte på med noen andre til trening heller. Så jeg sier at han får ta en telefon til en av onklene og høre om han kunne hjelpe. Og joda, det var ja med en gang! Gutten superfornøyd både da og etter trening! Jeg er utrolig takknemlig for at han stilte opp og hjalp!

I kveldinga var eldsten litt bedre (etter halvannen times søvn) og flyttet seg fra seng til sofa. Midt inni noe vi snakket om kom jeg på det med gårdsplassen og sier det til ham. Observant som han er kommer svaret «jeg så det tidligere jeg!». Jeg sier at jeg ble så glad og takknemlig, og så vet vi ikke en gang hvem som har gjort det. Og da kommer det ei setning som fikk meg til å bli litt paff. «Det er sikkert fordi vi hjelper så mange». Jeg må spørre om han sa hva jeg hadde hørt, jo, «det er sikkert fordi vi hjelper andre, så får vi tilbake…» Jeg tenker at gutten er mer på linje med hvordan Gud ordner og fikser ting enn jeg enkelte ganger er og jeg tror at dette ikke var hans tanker men Gud som åpenbarte dette for ham. Og jo, jeg er enig- jeg tror at vi vil få igjen fordi vi hjelper andre. Det er masse å være takknemlig for denne dagen.

Håper du også har mange gode tanker, opplevelser og velsignelser du kjenner på takknemlighet for!

av

Verdens sterkeste pappa!

Jeg er stolt over Herren, la de hjelpeløse høre det og være glade! (Sal. 34:3)

Per og Karsten er havnet litt i tottene på hverandre, og etter en kort dytt og klask-kamp kommer det:
– Per: Bare pass deg! Pappa’n min er sterkere enn din!
-Karsten: Nei-hei det er han ikke så, for min pappa er enda sterkere enn din!
-Per: Hold munnen din du, for min pappa er mye sterkere enn din, din pappa kan ikke løfte lokket av søppeldunken en gang!
– Karsten: Du er bare dum du, og pappa’n min kommer til å ta både deg og pappa’n din på en gang, og det med bare en hånd! For min pappa er den sterkeste pappa’n i hele verden!

Det er vel mange som enten har tatt del i eller vært tilskuer til liknende! Det er typisk barn! Og det er ikke bare fordi de er sinte og ville ha overtak de sier det, men fordi barn er stolt av sine foreldre og andre skal ikke snakke vondt, dårlig eller ned om noen som er i min familie! Pappa er verdens sterkeste er ett uttrykk for tillit, kjærlighet og en visshet om at pappa kan hjelpe med og ordne opp i det meste.

Gud er verdens skaper og opprettholder, han er lyset og godhetens opphav og kilde, han er den svake og hjelpeløses hjelper og støtte, han leger den med sønderbrutt hjerte, den nedbøyde løfter han opp. Gud kan stille sitt barns hjerte midt i en stormfull hverdag og gi en glede som er overstrømmende. Gud er den beste som er, han er over alt og alle, og han er mer enn mektig nok til å hjelpe oss gjennom hva som helst vi møter her i livet! Jeg er stoltav pappa’n min, og jeg vet at eneste grunnen til at jeg er den jeg er i dag, er fordi Gud er trofast, Gud er god!

Jeg er så ufattelig og ubeskrivelig stolt av Gud.
Hva med deg, er du også det og forteller du det til andre?

av

Dagen før dagen

Endelig er snart dagen her! Den som både de to små og den store har ventet på. Vi har snakket og forberedt oss i heimen og på skolen er det laget staselig pynt og øvd på sanger og rop. Det er ekstra stort for den minste som skal gå i livets første skoletog, det er utrolig spennende og stas! Mor vet at det er en sliten men glad gutt hun får lov å hente etter det hele er ferdig. Mor vet at guttene vet hvor de skal kikke etter kjente ansikt og at den ene klassen har fått beskjed om at med en gang læreren ser en forelder er det 17.mai-rop av fulle lunger. Jeg gleder meg, men kanskje av litt andre årsaker enn barna mine?

Jeg har kjent tårene i øynene mang en gang når vi har snakket om hvorfor vi feirer 17.mai. Og ja, de har 17.mai i alle verdens land, men det er bare Norge som feirer slik vi gjør, fordi vi markerer vår grunnlov. Og ikke bare nok med det, vi er det eneste land i verden der barn, aktiviteter og fellesskap feires på en så massiv og folkelig måte. Vi glemmer hvor spesielt dette er for andre, fordi det er så vanlig og normalt for oss. Men jeg har tenkt endel på storheten i det hele, tenkt på hvor heldige vi er og lurt på om vi vet å sette pris på den frihet, det samhold og den tradisjon og arv vi har med oss?

Samtidig som jeg har tenkt på hvor sentral kristentroen og kristendommen var i utformingen av den norske grunnloven, har jeg tenkt på hvor alvorlig tar vi «Guds grunnlov»? Det er ikke noe som heter det egentlig, men jeg sikter til hva Jesus sa da den skriftlærde kom og spurte::

En av de skriftlærde, som hadde hørt på dette ordskiftet og lagt merke til hvor godt Jesus svarte, gikk bort til ham og spurte: «Hvilket bud er det første av alle?» Jesus svarte: «Det første budet er dette: ‘ Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’ Det andre er dette: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ Ikke noe annet bud er større enn disse.» (Mark. 12:28-31)

Vi skal være glade og takknemlige for at vi får bo her i Norge, det er ett av verdens beste land. For de fleste av oss er det ikke ett valg vi har tatt selv, det er ett av livets lykketreff at vi er født og bor her.

Samtidig har jeg tenkt på alvoret i at å være borger i ett land gjør at vi har spesielle rettigheter, men vi skal ikke glemme at det også er plikter som følger med. Vi trenger å vende tilbake til hvor fokuset ikke er bare på rettigheter, på hva jeg har krav på og kan få, men også på hva er mine plikter og hvordan kan jeg best tjene andre og samfunnet jeg er en del av.

Som vi har rettigheter og plikter som borgere av vårt flotte land, har vi også det som borgere i Guds rike. Er vi opptatt av begge deler, eller er rettighetssiden den vi fokuserer mest på?

Til alle som leser: Gratulere så masse med dagen i morgen!

Neste innlegg kommer mandag 21. så fremt formen holder. Jeg skal kose meg sammen med barna på den store dagen i morgen, og også fredag som er skole- og SFO fri! Ta vare på deg selv og alle du har kjær.

av

Barnlig tillit når bekymringen kommer

Den lille lubne barnehånda holder mor si hånd der de går nedover gata. Det er mye trafikk og lillegutt har fått beskjed om å holde godt fast og ikke slippe. Ansiktene er fredfulle og glade der de  smilende går  og snakker og tøyser. Plutselig smeller det i ei potte ett stykke bak dem. Mor kjenner gutten klemme til i hånden hennes og hun kikker ned på ham. Bekymring står skrevet i ansiktet til den lille og øyner fylt med redsel kikker på henne. Hun smiler betryggendes til ham og sier «Det er ingen ting å være redd for. Det var bare smell fra ei potte, Det er ingen ting å være redd for, jeg er her sammen med deg og passer på.» Gutten kikker i mors øyne og når han ser at hun ikke er redd i det hele tatt, slapper han også av igjen. Mamma sier det er ikke noe å være redd for, og da er han ikke det.

Det er dager vi opplever at ting skjer som vi ikke har kontrollen på i det hele tatt, eller kanskje skjer det noe som vi ikke har kunnskap nok om til å vurdere og det ukjente trigger frykten i oss. Uansett hva som fremkaller frykt og bekymring i oss, kan vi gjøre som den lille gutten. Vi kan ta en kikk i Guds øyne og se om han er redd eller bekymret. Vi kan være ærlige nok til å be: «Gud, jeg begynner å bli bekymret, dette er jeg redd for, hvordan er det der oppe? Har du fortsatt kontrollen? Er du fortsatt på tronen? Er du redd eller bekymret? Jeg er nemlig…»

Jeg vet det høres helt tåpelig ut, men det hjelper oss å bli bevisste på hva vi egentlig tenker. Hvis Gud ikke er bekymret eller redd, hvis han fortsatt er på tronen og er allmektig- da trenger ikke vi å frykte, uansett hva vi møter. Vi kan som den lille gutten slappe av og være trygge på at Gud har kontrollen.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 43.10)