Guds ledelse

av

Svar på ustilte spørsmål

Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud. (Jes. 45:2-3)

Det er flere ganger jeg har fått en aha-opplevelse og tanke. Plutselig er det bare noe jeg ser så klart, jeg forstår det på en ny måte og det har funnet ny dybde og bredere gjenklang i mitt indre. Men etter som jeg tenker på denne tingen, så er det noe som går opp for meg: Hvorfor? Hvorfor denne aha-opplevelsen, for jeg kan jo ikke bruke den til noe akkurat nå… den passer ikke inn i hva jeg opplever, den passer ikke inn i de sammenhenger jeg er i, den passer ikke inn… Hvorfor skulle lyspæra tennes så kraftig på akkurat denne tingen når jeg ikke kan bruke det?

Så går dagene og ukene og plutselig, oftest som lyn fra klar himmel, skjer noe som gjør at jeg virkelig får bruk for den aha’en jeg fikk bak der. Jeg møter noe jeg vanligvis ikke kunne taklet, men så har Gud allerede vært der og vist meg vei. Jeg har allerede fått den innsikt og forståelse jeg trengte for å ikke trå feil, jeg hadde allerede fått en sannhet åpenbart (som til og med hadde fått nok tid til å bli befestet i sinn og hjerte) som ryddet og viste vei gjennom vellinga. Gud hadde forberedet meg for noe jeg ikke visste om, men som han visste om. Gud visste jeg trengte hjelp til å håndtere dette bedre, og derfor forberedet han meg for hva jeg ikke visste. Han gav meg svar på ustilte spørsmål, slik at da dagen kom, visste jeg hva jeg måtte gjøre.

Flere opplever at det er tanker og sannheter som plutselig står så klart foran dem, men de forstår ikke hvorfor. Våre hvorfor er faktisk ikke så viktig, for de er mange ganger et utslag av vårt ønske om kontroll og oversikt. Viktigere enn hvorfor er, «takk Gud for at du viste meg dette, hjelp meg å huske det når jeg trenger det.» Vi må ikke finne på å kaste bort den aha og sannhet Gud har gitt oss bare fordi vi ikke forstår hvorfor, vi må ta imot i tillit og tro til at Gud vet hvorfor og at det vil være til nytte og gagn for oss en gang der framme.

For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. (Matt. 6:8)

av

Når mitt beste ikke er godt nok

Da de var kommet til Suf-traktene, sa Saul til tjenestegutten som var med ham: «Kom, la oss gå hjem igjen, ellers blir min far mer urolig for oss enn for eslene.» Men tjenestegutten svarte: «Hør nå, i byen der bor en høyt ansett gudsmann. Alt han sier, slår til. La oss gå dit! Kanskje han kan si oss hvilken vei vi skal gå.» (1.Sam. 9:5-6)

Saul er en ung mann som bor i sin fars hus. Han er en sønn som ønsker å hedre sin far og gjør som faren sier. Nå er det slik at noen av farens eselhopper har gått seg bort og Saul får i oppdrag å ta med en tjener å lete dem opp og bringe dem hjem. De går gjennom flere landområder og leter i flere dager, men finner ikke eselhoppene. Uansett hvor godt Saul leter, så er det liksom ikke godt nok. Han ønsket å klare den oppgaven faren satte han til, men uansett hvor godt han prøvde, gikk det bare ikke. Jeg tror det er en litt slukøren Saul som til slutt sier «la oss reise hjem igjen så far ikke begynner å bekymre seg for oss også». Jeg tror han kjenner litt på følelsen av å ha mislykkes.

Har du kjent på den følelsen? Å mislykkes selv om du har gjort ditt beste. Det er ikke noe godt, er det vel?

Selv om det er et sted ingen av oss ønsker å oppleve å stå, er det slik at vi med jamne mellomrom opplever å havner akkurat der,  også når vi har vandret i lydighet mot hva Gud talte til oss. Vi har kanskje gått inn i nye oppgaver og selv om vi har gitt vårt beste, er det bare ikke godt nok. Vi klarer ikke å fullføre det oppdraget vi fikk, vi kommer til kort og oppnår ikke det mål vi strekte oss etter.

Tjeneren sier at det er en Guds mann i nærheten som kanskje kan hjelpe dem og de tar turen innom byen og spør etter seeren. Det er nå Saul får møte profeten Samuel, det er rett etter dette at Saul blir salvet til konge.

Hva Saul antageligvis følte og opplevde som et mislykket oppdrag, viser seg å bli den hendelsen Gud bruker for å føre Saul til Samuel. Jeg tror ikke at Saul hadde aning om at dette ville skje, tror du?

Har du gjort ditt beste og opplever at det likevel ikke er godt nok? Gå til Gud og hold deg nær ham, hør etter hans ord til deg. Kanskje er det ikke et mislykket oppdrag du har i hendene, kanskje er det en himmelsendt innblanding for at Gud skulle få deg i tale og kunne vise deg nye ting? Hva du ser som mislykket og feilet, er nødvendigvis ikke det.

av

å finne oversikten

Fra jordens ende roper jeg til deg når hjertet mister sin kraft. Før meg opp på en klippe som er høyere enn jeg. (Sal. 61:3)

Det er lett å gå seg vill her i livet. Vi kan gå oss vill i egne tanker om at «jeg klarer ikke og er udugelig», hvor vi synker videre ned i selvforakt og anklager oss selv «så dum jeg er», «lærer du aldri». Vi kan gå oss i vill i all reklame som lover gode dager og stunder gjennom ny bil, freshere stil, nyere møbler og reise til eksotiske strøk. Vi kan gå oss vill i hverdagen og begynne å synes at alt er bare strev, at det er så smått og unyttig.

Vi går oss ofte vill. Det er ikke alltid vi havner så langt vekk fra stien at vi ikke finner tilbake, men noen ganger gjør vi det. Og da er det viktig å ta seg litt opp i høyden for å se seg rundt og finne ut hvor man egentlig er. Det er når vi trekker oppover vi får oversikten. Vi ser hvor vi er, hvor vi skulle vært og hvor vi skal. Dette klarer vi ikke hvis en haug av trær/livsforstyrrelser stenger for oss, vi må trekke opp.

Vi kan finne oversikten gjennom å re-prioritere våre dager, gjennom fortrolige og livsnære samtaler og gjennom aksept og kjærlighet. Noen ganger trenger vi andres hjelp, alle gangene er vi vise hvis vi søker Herrens hjelp. Hvis vi trekker oss litt tilbake fra hva som stenger utsikten for oss, hvis vi øser våre hjerter ut framfor Herren og søker hans vei og råd. Når vi søker til Gud vil han vise vei, han vil ta oss opp på klippen som er høyere enn oss selv. Og der under hans vinger, i hans skjul, omsluttet av hans kjærlighet kan vi finne tilbake til hvem vi er og hvor vi skulle være. Trekker vi inn i bønnens verden, vil vi oppleve at Gud kommer og hjelper oss.

Når vi trekker opp på klippen er vi litt nærmere himmelen, vi puster inn litt friskere luft og vi kan finne en oversikt som livet ned i dalen og/eller under trekronene ikke kan gi oss.

av

Tillit og lydighet går hånd i hånd

Stol på Herren av hele ditt hjerte,  støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordsp. 3:5)

Gud holder hele tiden på å forberede sine helter slik at de er klare når anledningen kommer. Uansett hva som skjer i våre liv, er Gud i arbeid. Han gir ikke opp selv om vi tar en omvei, han lar oss heller ikke gå dukken fordi vi tok en avstikker. Nei, han fortsetter sitt utrettelige arbeid i vårt indre, og han vil fullføre det verk han startet (Fil.1:6). Gud vet at det en dag der framme vil det åpne seg opp muligheter vi i dag ikke vet om, og da har Gud mennesker klare som han kan sette rett inn. Mennesker som kan gjøre store ting for Herren og mennesker i den posisjon de plutselig fikk.. De rundt vil i mange tilfeller stå som spørsmålstegn og lure på hvor dette mennesket kom fra? Hvordan kan dette mennesket vite så mye, passe så godt og så har vi ikke enset han/henne tidligere? For å ta oss til det punktet der vi er klare for nye utfordringer, bruker Gud alle de små delene av våre liv til å virke fram hans plan, og underveis vil en større tillit og overgivelse vokse fram i våre liv.

Gud vet at alt vi møter kan brukes til å styrke vår tro og tillit til ham, men det er avhengig av hvordan vi responderer på Guds ord og Guds tiltale. Når vi møter ting vi ikke forstår, kan Gud gi oss et ord om hva vi skal gjøre. Hvis vi er lydige og handler på dette, vil vi se at Gud virker en løsning, og dermed vil også vår tro styrkes. Altså, det er sammenheng mellom vår tro, vår tillit til Gud og vår lydighet. Det fungerer faktisk slik at jo mer vi adlyder Guds ord, jo mer vil vi stole på Herren, og jo mer vi stoler på Herren, jo mer vil vi vandre i lydighet.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe.  (Jes. 26:4)

Gud vil vi skal stole på ham i alle situasjoner. Tillit er å la egne smålige forsøk fare, tillit er å lyde Guds ord, tillit er visshet om at Gud vil gripe inn, tillit er overgivelse til Guds vei og vilje, tillit er handling selv når vi ikke forstår hvorfor. Gud vil vi skal stole på ham med alt vi er i alle ting og under alle omstendigheter. Gud er trofast og han holder sine ord, tror vi det? Trorvi at Gud har en mening og plan med alt vi opplever, og at det vil vendes til noe godt og brukes for å bringe Gud ære og til å dra mennesker nærmere Gud?

av

flykt fra synden

Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss… (Heb. 12:1)

Jeg var inne på oversikten over kommentarer å måtte slette noen spam/søppel-kommentarer da tanken slo meg; spam er egentlig ganske likt synd. Det er ikke bra for oss og det kan føre oss på ville veier. Det kan føre oss inn i ting vi egentlig ikke er klar over eller klar for, men samtidig er det noe fasinerende og fristende ved det hele. Det er enkelte dager jeg lurer på hva spam-filteret mitt har fjernet, det hadde jo vært litt kjekt å vite hva som skjulte seg bak tallene som sier at enda flere kommentarer er stoppet. Men samtidig vet jeg jo at det er ett godt filter som brukes, og at hvis noe fjernes fra min side og mine øyne, så er det fordi det rett og slett er søppel.

Synd forsøpler livet vårt, og det vil gi konsekvenser og føre oss på veier som ikke er gode for oss. Det er lett å bli fanget inn hvis vi ikke er på vakt. Hvis vi i tillegg lar tankene få surre om og over det «spennende, fasinerende og ukjente», lar vi det få rom i vårt sinn slik at det henger fast ved oss, noe som senere kan føre til fall og feil vi vil angre bittert på.

I Fadervår er det en linje som sier: «Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde.» (Matt. 6:13a). Når vi ber dette ber vi Gud beskytte oss mot ting som ikke er av det gode for oss og Gud vil beskytte oss, men vi må også huske vårt eget ansvar. Når vi merker at Gud peker på ting som galt og farlig, er det vårt ansvar å holde oss borte fra de tingene. Vi må følge opp de formaninger og ting Gud viser. Vi har også fått fornuften for å bruke den. Sliter man med overspising, så fyll ikke opp skap, kjøleskap og fryser med delikatesser. Sliter man med porno, så ikke gå inn på visse kiosker og butikker og for all del innstaller filter på data og tv (eller kanseller alt for ei tid). Sliter man med shoppinggalskap, så hold deg unna bankkort og kredittkort, og ha bare litt penger med deg. Det er mange ting vi selv kan gjøre for å ikke la ting få ett farlig grep over våre liv, og i tillegg til de praktiske tiltak vi selv kan sette inn, er det viktig at vi er både lydhør overfor Åndens ledelse og at vi følger dette opp.

Dagens vers etterfølges med et vers som gir oss ett av de viktigste svarene til hvordan vi kan klare dette: «med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.» (Heb. 12:2a). Mye er vi ikke sterke nok til å bekjempe og vinne over selv, men Gud i oss er sterk nok.