hjerteholdning

av

Gud vil lønne generøsitet

Den som hjelper den fattige, låner til Herren, som vil lønne ham for det han har gjort. (Ordspr. 19:17)

Det er enkelte temaer som behandles flere ganger fra ulike vinkler i ordspråkene, jeg synes det er spesielt to som går igjen. Visdom som skal styrke gudsfrykten og gi hjelp til å leve et gudfryktig liv er den ene og den andre er vårt forhold til penger, økonomi og ulikheter.

Det sies flere ganger at det er bedre å være fattig og trofast og hel i sin ferd enn rik, vinglete og ufordragelig, det sies at penger ikke kan kjøpe varig lykke og at luksus og overflod ikke nødvendigvis fører til gudfryktig livsførsel. Det påpekes også klart og tydelig at det er viktig å hjelpe hverandre og dele andres byrde og nød. Vi skal ikke bare ha nok med oss selv, vi skal ta ansvar for mennesker rundt oss også.

Jesus behandler temaet om å hjelpe de som ikke har mye å gi tilbake når han snakker om dommen og om hvem som kommer inn i himmelen. Han sier at ikke alle som sier Herre Herre vil få komme inn, men de som har gjort hans vilje. Og det nevnes flere enkle handlinger som er omsorg og barmhjertighet i praksis. Et hjerte som må hjelpe andre og et liv som gjør hva det kan for å lette en annens byrde, er et hjerte og liv som er blitt formet, farget og forvandlet av Gud, det er et hjerte og liv som har flyttet fokus fra egne behov til andres behov og som i sin Fars ånd strekker seg etter å elske Gud og sin neste.

Jeg holdt på å ramle av stolen for et godt år siden da jeg snakket med noen jeg kjenner. De hadde kjent seg ledet av Gud til å hjelpe noen og de opplevde nå at det sved hardere i lommeboka enn de hadde beregnet. Det kom inn uventede utgifter og det var uhell og episoder som tømte deres kontoer fort. De lurte på om de hadde gjort feil ved å hjelpe, selv om de egentlig visste det var riktig. Jeg prøver å si at Gud visste disse tingene ville komme da han ba dem hjelpe, men nå var det opp til dem å stole på at Gud hadde kontrollen og at han ville sørge for deres behov. Den som hjelper andre vil Herren velsigne rikelig tilbake, sa jeg. Ja da skal vi få mange penger da, kom det ramlendes ut av munnen foran meg og jeg fikk hakeslipp. Jeg prøver å si at Gud ikke alltid gir tilbake i samme form som vi gav, men at vi vil få tilbake. Det gikk ikke inn der og da fordi den utfordring de stod overfor overskygget ordene jeg sa.

Gud sier at den som hjelper de fattige låner til Herren selv. Gud går så langt at han ikke bare sier det er en god gjerning, men at han selv stiller seg bak og vil gi tilbake for hva vi gav av et helt hjerte. Og Gud er trofast og sann, har han sagt det vil han gjøre det. MEN Gud vil nødvendigvis ikke gi tilbake i samme form som vi selv gav i. Gir du penger trenger det ikke være penger du får tilbake. Kanskje kan det være noe praktisk hjelp du trenger, kanskje fred i en vanskelig situasjon, kanskje ny innsikt i Guds ord, kanskje ny styrke, nytt mot…  Gud vil gi tilbake etter som han ser det best og i den tid han vet er riktigst. Men en ting er sikkert, velger du å leve et generøst liv, så kan du være sikker på at Gud vil lønne deg for det.

av

Generøsitet

Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? (1. Joh. 3:17)

Det er lett å tenke at generøsitet er å gi og gjøre mye, men det er et forvrengt bilde av sannheten. Generøsitet er ikke en eie-tilstand, det er en sinns- og hjertetilstand. Om vi er generøse mennesker handler ikke om hvor mye vi har, men hva vi gjør med hva vi har.

Vi trenger ikke å være rike og ha enorm overflod for å være generøse, det er nok å ha litt og være villig til å dele av hva man har. Det gjelder ikke bare penger og ting, det gjelder tid, omsorg og kjærlighet også, det gjelder oppmerksomhet, oppmuntring og støtte.

Gud legger hver dag foran oss muligheter til å strekke oss ut mot andre og det er opp til oss om vi knuger hva vi har tettere inn til brystet eller om vi er villige til å dele hva vi har. Størrelsen på hva vi har å gi, om det er mye/stort eller lite, avgjør ikke graden av generøsitet. Det viktigste er faktisk hvordan vi bruker hva vi har, ikke hva vi kunne tenkt oss å gjøre med hva vi ikke har.

Hva som kjennetegner ekte generøsitet er villighet til å gi videre hva man har.

Relatert post: Gud vil lønne generøsitet

av

Veldig bra, men likevel helt feil

Hva er du mest opptatt av akkurat nå? Er det lengselen etter å ære Gud, å leve et liv til hans behag og ære og andre menneskers gagn, eller er det å forfølge egne planer?

I Lukas 14 forteller Jesus en lignelse om en rik mann som inviterer sine venner til en flott fest, men den dagen festen skal være begynner alle hans venner å gi unnskyldninger for hvorfor de likevel ikke kan komme. Den ene har kjøpt et landstykke han må ut og inspisere, den andre noen okser og den tredje har akkurat giftet seg. Gode og legitime forklaringer på hvorfor de ikke kunne komme, er det ikke?

Den rike mannen hadde invitert vennene sine og han hadde fått stelt i stand en haug av mat, drikke og komfort for at vennene skulle ha det godt mens de delte fellesskap, vennskap og glede med hverandre. Men så kommer de ikke og den rike mannen måtte jo forstå grunnene de hadde til å ikke komme, burde han ikke?

Det står i vers 21: Da ble husherren sint og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Han ble sint står det og i vers 23 leser vi videre at Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt.. Den rike mannen godtok ikke vennenes unnskyldninger for hvorfor de ikke kom, det opprørte ham faktisk på det sterkeste at de kunne unnlate å komme pga helt hverdagslige gjøremål.

Vennene hadde i bunn og grunn gode og legitime grunner til å ikke møte. Det er ikke galt å passe sine forretninger og med det skape rom og mulighet til å forsørge familien. Det er godt å være trofast og påpasselig i sitt arbeid og å legge ned en god innsats. Guds ord sier selv at det er en velsignelse å finne en hustru. Alle vennenes begrunnelser for å ikke komme i selskapet var gode, men de ble likevel helt feile.

Det er advent og mange er opptatt med å stelle i stand hjemmene så det blir klart og koselig. Det er masse aktiviteter og det er gaver som må handles. Enkelte bruker tiden til å pusse på det ytre for å glemme og gjemme de indre sårene, mens andre prøver å imponere andre med flott stæsj og overflod så det sønderknust hjertet ikke synes. Men Jesus kjenner hjertene, han vet om vi er mest opptatt av det indre eller det ytre, han vet om han får være midtpunktet i våre forberedelser og vår feiring eller om han settes på utsiden og er kun til utstilling.

Det var derfor den rike mannen ble sint, vennene visste hva som ble forberedt for dem, men de valgt å la egen vinning og søken etter suksess og trygg hverdag stå i veien for det nære fellesskapet med en de holdt kjær. Du er invitert til å være sammen med Jesus både her på jord og i himmelen. Om det er Jesu fødsel vi feirer, er det hans andre komme vi venter på. Er ditt hjerte vendt mot himmelen og beredt til å være sammen med Gud eller har hverdagens  oppgaver og velsignelse, utfordringer og prøvelser, jag og søken etter suksess og mening tatt over den plass Gud skulle hatt i ditt hjerte?

av

2. søndag i advent

Nå tenner vi det andre lys,
da kan vi bedre se.
Vi venter på at Gud, vår Far;
vil gi sin sønn hit ned.

Som jeg sa forrige søndag er advent en forberedelse- og ventetid. Mens det tidligere var en tid med måtehold, er det nå en stor forbruks- og fråtsetid. Vi har mistet noe viktig på veien da vi som nasjon, familier og enkeltpersoner endelig hadde nok til både å kjøpe mer og ha mer, vi mistet av syne storheten i det enkle.

Når vi endrer fokus så totalt som det har skjedd i vårt land de siste tiår, merkes det ikke bare på det materialistiske og personlige velvære-nivå, det merkes også i vårt forhold til Gud og andre mennesker, ja i det grunnleggende i egen person også. Når fokuset rettes mot det ytre og opplevelen av å føle lykke, glede og mening gjennom stæsj og flotte gaver, da er det mindre igjen til fellesskapet med både Gud og mennesker. Viktigere enn en forberedelse av det ytre er en forberedelse av det indre. Er vi i vårt hjerte klar til å ta imot Jesus?

Dette er en side av advent og jul som vi ofte overser. Vi venter på det lille barn, noe som egentlig er ganske ufarlig og koselig da det ikke utfordrer oss men kun skaper glede, takknemlighet og gode følelser. Å vente på Herrens andre komme derimot utfordrer, for det krever at vi vurderer egne hjerter opp mot Guds ord. Har vi olje på lampa vår eller er vi gått tomme i jaget etter å være som andre, ha som andre og gjøre som andre?.

Men det er enklere og det føles bedre ut å vente på et lite uskyldig barn som skal puttes i en renskuret krybbe i en nyoppusset og oppstæasja stall som lukter av aromadråper og røkelse. Dyrene som står omkring er nystrigla og de slipper aldri ut en promp eller bæsj fra baken. Jo, jeg overdriver, men hør tanken: Vi godtar denne romantiske og renskura fremstillingen av Jesu fødsel fordi den er lettere å svelge og det klør bedre i øret. Vi godtar det fordi sannheten setter oss på valg.

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel, men den Jesus vi venter på i vår tid er ikke det lille barnet, men den Jesus som skal komme tilbake i herlighet og majestet for å hente sine. Er du klar? Har du olje på lampa? Er ditt hjerte forberedt og sier «Kom Herre Jesus, kom»?

INFO: Senebetennelsen jeg fikk for rett over et par uker siden har blusset litt opp igjen. Ikke de store smerter og problemer, men tidvis sårt og ømt. Jeg velger derfor å ta en ukes pause fra skriving av daglige poster. Er tilbake neste søndag. Det blir da en uke med innlegg før jeg tar juleferie som varer til rett over nyttår. Ønsker alle en fredfull og god adventstid.

av

Vil Jesus finne troen?

Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Luk. 18:8b)

Vi er inne i advent, en forberedelse og ventetid til julehøytiden. Mens det tidligere var måtehold og fokus på indre renselse og hjertets fokus som var i sentrum, er det i dag mer det ytre med stæsj, gaver og massevis av mat og godsaker som fyller tanker og handlinger.

Mange godtar å vente på det lille barn som en gang ble født  og lagt i en krybbe, for det er ikke noe som utfordrer selvet og livet i særlig grad. Vi er vokst opp med det hele og det er mer som et glansbilde og årlige tradisjoner. Til og med for mennesker som elsker Jesus og har vært Kristi etterfølgere i åresvis er julen en tid der det er lett å falle i et spor der tradisjoner, meg og mine tar hele fokuset. Det er lett at «de andre» får mindre plass i våre tanker og bønner, våre liv og aktiviteter enn de egentlig skulle hatt.

Julen er et uttrykk for den høyeste type kjærlighet. Jesus gav avkall på alt sitt og kom frivillig til jorden for å bli våre frelser og forløser. Gud Fader sendte Jesus for å bli til soning for våre synder fordi han elsker oss med en evig og brennende kjærlighet. Julen er markeringen av at vi fikk tidenes gave fra himmelens og jordens skaper.

Advent er tradisjonelt sett på som vente- og forberedelsestid til å feire Jesu første komme, hans fødsel. Men vi må ikke stoppe der. For, vi venter fortsatt på at Jesus skal komme, men ikke som en liten baby, men som en herlig og mektig majestet for å hente alle sine hjem.

Da Jesus ble født var det få som tok imot ham noe det er flere grunner til. Det var blant annet en tid der det religiøse stod sterk, det var rette handlinger som var viktig, ikke hjertet. Det var et samfunn med fokus på velstand og at jeg hadde det godt. Og det at Jesus kom som en baby var så motstridende folkets oppfatning av hvordan han skulle komme, at de ikke tok imot.

Endel har også i dag falt i søvn når det gjelder vandringen med Gud. De tok imot frelsen og de startet bra, men livet møtte dem med utfordringer, muligheter og prøvelser som gjorde at fokuset begynte å endres fra Gud og andre til selvet. Det ble dem selv som var i sentrum for egne liv, og dette førte dem bort fra det nære fellesskapet og den daglige vandringen med Gud. Det blir som med de 5 jomfruene som ikke hadde olje på lampa da brudgommen plutselig og uventet kom.

Jesus vil komme for annen gang, og når han er her er det for sent å gjøre opp hjerteregnskapet, det må vi gjøre daglig. Daglig må vi forberede våre hjerter og ha vårt fokus rettet på Jesus slik at vi har olje på lampa den dagen han plutselig er her.

Vil Jesus finne en levendre tro i deg hvis han kommer igjen i dag? om 5 år? om ei uke?