Tålmodighet

For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. (Rom. 8:24-25)

Vi har fått mange utrolige løfter om hva Gud vil gjøre for oss. Om at hvert bånd vi er bundet av skal brytes, om at hver synd vi ligger under for skal vi bli fri fra, at det sønderknuste skal gjenopprettes, at vi skal få kraft og visdom til å virke i tjeneste, at vi skal se Guds velsignelse fylle våre hjerter og liv med overflod.

Men de fleste av disse ser vi ikke umiddelbart. De kommer en etter en over tid, og derfor er vår tålmodighet viktig. Har vi tålmodighet til å vente til Guds rette tid er der? Eller gir vi opp fordi vi ikke ser noe når vi syntes vi synes det burde skje?

Du hører kanskje ondskapsfulle løgner fra djevelen om at du aldri vil bli fri, at du aldri vil bli helbredet, at du aldri vil se de visjoner Gud gav deg bli levende, men det er løgn. Hva Gud har sagt, vil skje. Kanskje er det andre mennesker som fortsetter å tvile på deg og hva Gud har lagt ned i deg, kanskje sier de at de ikke ser hva du sier, men ikke la det trykke deg ned og holde deg tilbake, Gud er virksom i ditt liv, og det vil bli synlig etter hvert.

Gud har lovet å gjøre alle de tingene jeg nevnte, og flere til, i våre liv, og han vil gjøre det. Men vi kan ikke dikterer Gud på når det enkelte problem eller utfordring skal løses. Gud har sitt eget tidsskjema for sin plan og det hele har sin hensikt. At vi ikke ser eller forstår, må vi lære oss å leve med og heller ikke bry oss så mye om. Gud har oversikten og han vet best, det burde være mer enn godt nok for oss.

Gi ikke opp selv om tiden drøyer, Gud har oversikten og han er trofast og rettferdig, han vil oppfylle alle sine løfter til deg. Gud vil fullføre hva han har startet (Fil.1:6)

Motgangens velsignelser

Etter to uker med innlegg om prøvelser og motgang er det tid for en liten oppsummering. Jeg har valgt å bruke dette innlegget som ble skrevet for Filadelfia Vennesla sitt menighetsblad Innsyn og som også er tidligere publisertmed Gud i hverdagen.

~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~ * ~

Vi har en tendens til å se på motgang som noe negativt vi prøver å utsette eller holde oss unna. Tenk over dette: Ingen av oss ønsker bortskjemte, sutrete og kravstore barn, derfor setter vi grenser, gir konsekvenser og går sammen med barna gjennom det som er vondt og utfordrende. Mens vi selv, som voksne, vil gjerne slippe alt dette og håper vi kan bli modne og sterke mennesker uten å få vondt inn i hverdag og liv. Ganske selvmotsigende eller hva? George Muller har sagt ”å lære sterk tro er å holde ut i store trengsler. Jeg har lært min tro ved å stå fast midt i alvorlige prøvelser”. Charles Stanley har gitt en forklaring vi bør ta til oss og grunne over: ”Noen ting er så viktige for Gud at de er verdt å forstyrre gleden og lykken til hans barn for å oppnå dem”. (egen oversettelse) Vi skal se på noen ”skatter skjult i mørket” når vi går kort gjennom noen av motgangens velsignelser. Husk dette: Gjennom motgangens kamper kan vi vinne seiere vi aldri vil kunne få på noen annen måte.

Gud kan bruke motgang for å lede oss. Gjennom at vi plutselig opplever problemer, blir vi nødt til å bevege oss videre. I stede for å stå på stede hvil å gjøre som vi alltid har gjort, må vi ta avgjørelser og valg som tar oss videre. Gud vil gi oss råd og vink om hva som er rett og godt. Se Ordspr.3:5-7 og Jes.30:19-21

Motgang kan bli brukt av Gud for å teste oss. Når vi blir satt under press og kommer til enden av oss selv, vil hvem vi er komme tydelig fram. Ønsker vi å gjøre det rette og ære Gud, eller ønsker vi bare at det tar slutt og at vi igjen føler oss komfortable? Hva avslører motgangen om hvem vi virkelig er? Se Jak.1.2-4, Mal.3:3 og Jes.48:10-11

Motgang kan gi Gud mulighet til å korrigere oss. Noen ganger likner vi barna mer enn vi liker å innrømme. Som foreldre er det ting vi sier våre barn ikke skal gjøre fordi det vil gjøre vondt eller er skadelig, men de ”må” prøve å finne det ut på egen hånd. Noen ganger må vi voksne også prøve, og feile, for å kunne ta til oss den visdom og rettledning Gud har prøvd å dele med oss (men som vi ikke ville høre på). Se Sal.119:71 og Heb.12:5-11

Gud kan bruke motgang for å beskytte oss. Det er to sider ved dette jeg skal nevne kort. Det ene er at det å ikke bli forfremmet, ikke få status og ære, ikke få lønnspålegg og annet kan bevare oss fra å bli stolte og selvrettferdige (tror vi har klart det selv). Vi blir bevart ydmyke og lydhøre overfor Gud og andre. For det andre kan det hindre oss fra å oppleve større smerte og alvorligere konsekvenser i ettertid. Ett enkelt og kort eksempel på det er en gang guttene og jeg var på reise. En av guttene måtte plutselig på do og det kun kort tid etter forrige stopp. Lite glad siden vi allerede hadde brukt 4 timer på en 2-timers strekning (vegarbeid, omkjøringer oa) stopper jeg. Jeg blir enda mindre blid når is-lysten plutselig kommer sterkt over guttene. Vi tar en is hver og ca 10 minutter senere fortsetter vi ferden. Etter nye 20 minutter kommer enda en omkjøring. Noen minutter senere hører jeg på radioen om to bilulykker, en i hver av de to større tunellene vi skulle til å kjøre gjennom. Hadde vi ikke tatt det stoppet med do og is, hadde vi mest sannsynlig vært veldig nær eller midt oppi det hele. Motgang kan være Guds måte å beskytte oss på. Se 1.Mos.50:20, Matt.6:13 og Rom.8:28

Gud bruker motgang for at vi skal bli mer likedannet Kristus. Hvis vi håndterer motgang rett, er det både karakterbyggende og trosstyrkende. Gud er mer interessert i vår karakter enn at vi alltid føler oss komfortable. Les sitatet av Stanley en gang til, se også Rom.5:3-4, 2.Kor.1:3-7 og 1.Pet.5:8-10

Siste punkt jeg skal nevne her er at motgang knytter Kristi legeme sterkere sammen. Gjennom at vi tar del i hverandres prøvelser og lidelser, blir vi sterkere knyttet sammen. Vi utvikler en omsorg og kjærlighet for hverandre som er dypere og mer altomfattende enn det fellesskapet vi delte i gode tider. Se 2.Kor.7:5-7, 1.Joh.4:7-21 og 1.Kor.12:12-26

Vi må gjennom mørket noen ganger for å lære at Gud vender alt til noe godt og at vi blir dypere grunnfestet i troen gjennom prøvelser. Der og da er det lite behagelig, men i etterkant er velsignelsene og gledene både nyttige og gode. Gud bruker både medgang og motgang til å forme oss. I stede for å ta avstand fra all motgang, burde vi heller ta en liten pause og spørre Gud; Er det noe du vil fortelle meg eller lære meg? Gud ønsker å bruke motgangen du møter i livet til noe godt, vil du la ham gjøre det?

Legger Gud motgang på sine barn?

Er all motgang en del av djevelens angrep? Eller er det en del av å leve med forgjengelige legemer i en verden som er under det onde? Eller er det slik at Gud selv legger motgangens byrde på sine barn? Hva mener du er opphavet til den lidelse og motgang du møter i livet?

Hva og hvem du mener er opphavet har mye å si for hvordan du forholder til hva du møter. Hvis det er bare djevelen er det å stå i mot og kjempe en åndelig kamp det du må gjøre. Hvis det er fordi slik er det bare pga denne forgjendelige kroppen og den underlagte verden, kan det være lett å la alt seile sin sjø og bare ta det som en del av livet. Er det Gud som legger denne motgangens byrde på deg, er det hans vei gjennom og ut av det hele du må søke, da er det Gud som med sin kraft må ta deg gjennom.

Endel motgang er djevelen som prøver å stikke kjeppene i hjulene for de troende, er du helt overgitt Herren kan du være viss på at djevelen kjemper mot deg med list og stor styrke. Han hater barn som forkynner Herrens nåde og trofasthet og prøver å få dem til å tie.

Å si det er bare slik det er å ikke innse alvoret i hva som skjer nå og senere vil skje. Ja verden er under det onde og vi har forgjengelige legemer, men vi har ett ansvar for å leve gudfryktige og overgitte liv og å stole på Herrens løfter. Vi skal reise oss mot ondskap og urettferdighet og vi skal ikke tillate alt tungt og vondt. Selv om ikke alt vondt er ondt send fra djevelen, er en god del det og vi skal reise oss opp mot det i Herrens kraft. Vi skal ikke bare godta og si det er som det er.

Gud tillater motgang på sine barns skuldre, husk bare at det var Ånden som ledet Jesus ut i ørkenen hvor han på fastens slutt ble sterkt prøvet av djevelen. Vi skal ha det i bakhodet når vi videre ser versene i Salme 66:10-12b

For du har prøvet oss, Gud, renset oss som de renser sølv.
Du lot oss gå i garnet, du la en byrde av motgang på våre hofter.
Du lot mennesker ri over våre hoder, vi gikk gjennom ild og vann.

Gud tillater motgangens byrder inn i menneskers liv, og her ser vi en beskrivelse av noen som virkelig har vært dradd gjennom dypt vann og skikkelig tøffe tider. Det er som å lese: Gud det ble så mye for meg at jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare det. Det var så tungt og vanskelig at jeg trodde jeg skulle gå under, jeg klarte ikke ta ett skritt til. Mennesker undertrykte meg og overså meg, de var mine fiender i stede for venner til støtte og hjelp,

Vi ser i versene at det er mennesker som virkelig opplevd motgang og prøvelse. Omstendighetene var så ille at i egen kraft var det umulig, dette mennesket var tatt forbi seg selv. Men når vi ser på det første verset er det en gudgitt hensikt med det hele, Gud bruker motgangen for å rense mennesket som man renser sølv. Gud bruker sterk varme for å få vekk slagget i oss. En annen ting Gud også gjør med oss er å «beskjære oss» for at vi skal bli sterkere og kunne bære enda mer frukt (jf. Joh.15)

I versene over har jeg tatt ut siste del av vers 12. Der står det:

Så førte du oss ut til overflod.

Hvis Gud legger motgang på våre skuldre, er det fordi han vet det vil bringe noe bedre, sterkere og mer edelt, det vil føre til at vi blir mer likedannet Kristus og at vi vil bære mye mer frukt. Det er som hebreerbrevet sier oppdragelse som ikke er god mens den pågår, men i ettertid vil vi se at det var rett og godt. Gud lar oss oppleve tider der vi blir tatt forbi oss selv fordi han vil bringe fram noe mer edelt og godt i oss, og fordi han ønsker å bringe oss ut til en større og rikere overflod enn vi har opplevd tidligere.

For de som opplever at de er tatt forbi seg selv og bare ser frådende vann og hissig ild på alle kanter, vil jeg avslutte med verset som er rett foran de jeg brukte fra salme 66 som oppmuntring, trøst og påminnelse om at du er ikke alene; Gud er med deg og vil ta deg gjennom dette også.

Han holder oss i live og lar ikke våre føtter vakle. (Sal.66:9)

forberedelse for større ting

Men om du søker Gud og ber Den veldige om nåde, om du er ren og rettskaffen, så vil han våke over deg og gjenreise din rettferds bolig. Din begynnelse var liten, men slutten blir stor. (Job 8:5-7)

Jeg hadde vært en innmari dårlig boksetrener hvis jeg hadde gått ut på gata, plukket ut en mann som jeg syntes så ut til å kunne slå fra seg og tåle noen trøkk og hevet han rett inn i ringen med en av de beste som er. Det er ikke slik man gjør det. For i det hele tatt å få lov til å møte noen i ringen, må du ha møtt på trening og også fått inn noe av det grunnleggende. Det er heller ikke slik at man begynner mot de beste, man begynner mot dem på nesten samme nivå. Helst litt jevnt, men samtidig ingen ulempe at de er litt bedre slik at man har noe mer å bryne seg på og strekke seg mot.

Endel kristne tror at det er bare å hoppe inn i ringen og kjempe mot hvem som helst. De tror at fordi de nå kjenner Jesus kan de overvinne hvem som helst og hva som helst, men det er ikke helt slik… Jesus i oss er sterk nok til å besiere hvem og hva som helst, men vi trenger å bli grunnfestet og styrket i Gud. Vi trenger en større kunnskap, innsikt og erfaring med hvem Gud er, hans plan, vei og hjerte og også om hvem vi er i Kristus, vi trenger å bli trenet.

Gud lar oss gå gjennom motganger og prøvelser bl.a. for å trene oss for noe større som ligger fora. Hvis vi skal ha mulighet til å klare de kamper og utfordringer som kommer en dag der framme, er det nå vi må slipes, formes og styrkes. Det nytter ikke å bare hoppe inn i ringen uten ordentlige forberedelser.

La oss ta den tenkte boksekampen igjen. Jeg har en mann som er forholdsvis god, men med større potensiale i seg, og jeg har ordnet en kamp om to måneder med en som er hakket bedre når det gjelder å få inn slag og i å bevege seg kjapt i ringen. Hva gjør jeg? Sier jeg til mannen min at jeg har ordnet kamp, møt opp dagen før til bilder og promotering og husk passende klær? Eller legger jeg ett hardt treningsprogram, kjører inn sunn kost, hvile og noen få, givende og lystfylte opplevelser?

Jeg måtte ha gjort det siste hvis jeg ville han skulle ha sjanse til å vinne. Jeg måtte ordnet trenings-motstandere som var litt flinkere, som kunne utfordre litt mer. Jeg måtte ha passet på variert trening så det ikke ble unødige belastningsskader og strekker, jeg måtte passet på rett beskyttelse i det som kan bli potensielt skadelig. Øvelser, trening og utfordringer som forbereder mot den virkelige kampen.

Gud sender oss ikke ut i kamp uten å forberede oss. De kamper vi nå står i, er vi tidligere blitt trenet for. De kamper vi nå står i, er trening for noe som kommer senere. Gud former, renser og styrker oss så vi senere kan få stå i større ting. Både større oppgaver og det å være fylt med mer av Gud og hans kraft, men også større utfordringer og prøvelser. Gud vet at det blir tøffere der framme og han vet akkurat hva vi vil møte, og dette forbereder han oss for. Vi skjønner kanskje ikke i dag hvorfor vi opplever hva vi gjør eller hvorfor vi må igjennom hva vi må, men Gud vet. Har Gud tillat det inn i våre liv så er det en evig og gudgitt hensikt med det, og har han tillat det inn i våre liv, vil han også gi oss alt vi trenger for å stå støtt igjennom.

Langvarig investering

Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss. (Rom.5:3-5)

Det er enda noen år til guttene mine er ferdige med grunnskolen og skal velge sin egen vei videre. Hva de velger er ikke det viktigste for meg, viktigere er det at de velger etter evner og hva de finner glede i. Utdanning er en langtidsinvestering som de forhåpentligvis vil høste frukter av store deler av livet.

Da jeg tok høyskoleutdanningen min (på slutten av forrige årtusen) var jeg nøye med å legge en god del arbeid inn i det fordi jeg ville vite at jeg hadde gjort mitt beste og at jeg kunne gå god for det papiret jeg ville få i hånda. Jeg ville ha all den kunnskap og erfaring jeg kunne dra med meg, for det var jo den som ville istandsette meg til å gjøre ett godt arbeid, ikke selvet papiret om at jeg var godtkjent.

Men førskoleutdanningen min var ikke begynnelsen, den var avslutningen (til nå i alle fall). Tidligere hadde jeg jobbet et år i barnehage for å finne ut om jeg ville dette, jeg hadde videregående med påbyggingsår, et år på folkehøyskole rakk jeg også og jeg hadde alle grunnskoleårene bak meg. Det hadde hele tiden, fra første til siste skoledag vært en stigning i hva som krevdes av meg og vanskelighetsgraden i og mengden av hva jeg skulle lære økte jamt og trutt hele tiden.

Utdanning er en investering av tid, penger og arbeid for å kunne klare seg bedre senere. De årene det hele pågår er det andre ting som må legges mindre vekt på og ofte er ikke handlingsrommet for hva man kan gjøre og finne på særlig stort. Slik er enkelte av årene i livets skole også.

Da vi ble frelst investerte Gud alt sitt i oss. Det var aldri Guds mening at vi kun skulle bli frelst for deretter å seile på førsteklasse med luksuspakke som tilleggsbestilling inn i himmelen. Gud investerte alt sitt inn i oss for at vi skulle bli hans vitner og skinne av hans herlighet i denne verden. Alle våre prøvelser og motgang er endel av den utdannelse og opplæring Gud gir oss. Alt hva vi går igjennom brukes av Gud som treningsøvelser og istandsettelse for hva Han har planlagt og gjort klart for våre liv. Kanskje er det ting vi ikke forstår hvorfor vi må igjennom, men så slet jeg da også med å forstå hvorfor jeg måtte lære Mayafolkets tallsystem da jeg tok førskoleutdanningen. Hva hadde det med matematikk i barnehagen å gjøre? Vi trenger ikke å forstå alt, men vi må være villige til å gi det vårt beste og stole på at de som har lagt dette løpet har en mening med hva som er med. Gud vet hvorfor han vil lære oss visse ting, og det må i mange tilfeller være en god nok forklaring for oss.

Endel kristne er enda i barnehagen og har ikke de helt store utfordringer og prøvelser, kanskje må de dele litt på lekene og vente litt på tur. Andre har avansert til grunnskole og har litt større utfordringer og prøvelser, mens andre igjen er helt oppe i videregående. Noen tar forberedende og har mange år med harde tider i vente, mens andre har entret «universitetet» og står oppi det hele for ørtende år på rad.

Det er gradsforskjeller i de prøvelser og den motgang vi møter etter hvor modne kristne vi er. Akkurat som jeg ikke krever at 7-åringer min regner matte på universitetsnivå, krever heller ikke Gud at de nyfrelste skal gjennomgå like intense prøvelser som de modne og erfarne. Gud lærer oss opp etter hvor vi er kommet, og det er alltid en guddommelig hensikt med hva vi møter og lærer. Gud grunnfester oss og istandsetter oss for nyere og større ting. Men det er viktig å huske at Gud vil ha oss gjennom alle de ulike trinn og nivå, han vil ikke at vi skal sitte fast i barnehagen eller småskolen.Gud ønsker at vi alle skal bli fullt utrustet og være dyktige åndelige krigere og forkjempere for ham. Han vil vi alle skal ha en ballast som vitner om Herrens trofashet og nåde som vi kan gi videre til neste generasjon. Gud har investert sitt alt i deg, vil du la ham få pusse og slipe deg slik at det får komme ordentlig fram?

En kort tid må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. (1.Pet.5:10)