Kast ditt brød på vannet, for med tiden vil du finne det igjen. (Fork.11:1)

I kveld er en av de dagene jeg ikke klarer å samle tankene rundt ett spesielt tema eller emne. Jeg hadde tenkt å fortsette ut uka med innlegg om Den Hellige Ånd, for det er fortsatt temaer som ikke er berørt (som utrustning til tjeneste, som helliggjørelse, som Åndens frukter og annet). Jeg har prøvd å få ned de ting jeg har fått for å dele tidligere, men ordene vil ikke komme riktig på plass, det blir litt kronglete og rart alt sammen… og da tenker jeg at i kveld skal jeg skrive om noe annet.

I går utfordret jeg dere til å finne ting dere kunne være takknemlig for, og jeg vil dele tre gode opplevelser fra min dag. Jeg kommer ikke til å ta det etter punktene jeg nevnte i går, men heller dele tre hverdagsopplevelser.

Etter at jeg og guttene hadde vært hjemme en stund var det tid for å ut og sparke ball. Den runde lærkula er populær her i huset og det er ikke uvanlig at både en time og to, og mer, brukes ute i gården med sparking og trening og annet. I dag var det jeg og minsten som var ute og hadde en gang i veggen med «pig» (den som bommer blir tilslutt «pig»). Sånn etter noen minutter og mange spark ser jeg det plutselig… den plassen der vi pleide å parkere (ikke lenger for å ha større plass til å sparke ball og for å verne bilen) var blitt ryddet for fjorårets løv og løvetann fra i år. Det pleide å være en stor haug løv i hjørnet av muren, det pleide å være en godt og langt «bed» med løvetann og annet ugress langs hele murkanten, alt var borte vekk… Hva? Hvem har vært her? Ikke vet jeg, men gjett om jeg ble glad og takknemlig for at noen hadde gjort det. For jeg har tenkt i over en måned at det må gjøres, men bare ikke hatt krefter, og nå er det plutselig borte!

Eldstegutten ble plutselig dårlig i ettermiddag og endte opp med å ligge i senga. Ikke helt passende siden det var bare litt over en time før vi skulle på trening med minsten. Ikke var han så god at jeg kunne gå fra ham alene hjemme heller, og jeg visste at minsten ikke ville sitte på med noen andre til trening heller. Så jeg sier at han får ta en telefon til en av onklene og høre om han kunne hjelpe. Og joda, det var ja med en gang! Gutten superfornøyd både da og etter trening! Jeg er utrolig takknemlig for at han stilte opp og hjalp!

I kveldinga var eldsten litt bedre (etter halvannen times søvn) og flyttet seg fra seng til sofa. Midt inni noe vi snakket om kom jeg på det med gårdsplassen og sier det til ham. Observant som han er kommer svaret «jeg så det tidligere jeg!». Jeg sier at jeg ble så glad og takknemlig, og så vet vi ikke en gang hvem som har gjort det. Og da kommer det ei setning som fikk meg til å bli litt paff. «Det er sikkert fordi vi hjelper så mange». Jeg må spørre om han sa hva jeg hadde hørt, jo, «det er sikkert fordi vi hjelper andre, så får vi tilbake…» Jeg tenker at gutten er mer på linje med hvordan Gud ordner og fikser ting enn jeg enkelte ganger er og jeg tror at dette ikke var hans tanker men Gud som åpenbarte dette for ham. Og jo, jeg er enig- jeg tror at vi vil få igjen fordi vi hjelper andre. Det er masse å være takknemlig for denne dagen.

Håper du også har mange gode tanker, opplevelser og velsignelser du kjenner på takknemlighet for!