Andakt

av

Legg ned bekymringene

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde?  Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre? (Luk, 12: 25-26)

Utrolig hva vi kan gå rundt å bekymre oss for… egentlig det meste hvis vi gir rom for det. Det er de som bekymrer seg for alt det vonde som kan skje, andre for at for mye godt kanskje vil skje. Noen bekymrer seg for arbeidssituasjonen, andre for familien. Noen synes klesvasken er bekymringsfull stor alltid, mens andre lurer på om de kan klarer å fikse riften også denne gangen slik at det fortsatt er tre overdeler igjen å bruke. Bekymringer kommer i alle farger og fasonger, men hva som er felles er at de suger livsglede og krefter ut av oss og de viser at vi ikke fullt og helt stoler på Guds kjærlighet og løfter til oss.

Gud sier vi skal ikke bekymre oss for morgendagen, men hva visste vel Jesus om av alt vi ville måtte stå ansikt til ansiktet med da han sa det? Vel, alt. Gud har visst alt fra tidenes morgen og han vet at hvis vi velger å stole på ham, vil alt ordne seg. Gud vet at vi ser vår egen lille puslebrikke og han ser hele puslespillet. Gud vet vi ser bare den ene bakken foran oss, mens han ser hele landskapet. Gud vet vi ser alt nedenfra, mens han ser det ovenfra. Gud visste at vårt fokus er her og nå, mens han favner alle tider. Gud visste hva vi ville stå ansikt til ansikt med og han vet at han har kontrollen og at han kan ordne alt- ingenting er umulig for Gud.

Job skjønte sikkert ikke hvordan Gud skulle kunne gjøre alt godt igjen, men Gud gjorde det.
David skjønte sikkert ikke hvordan han som gjemte seg i en grotte skulle få den kongeposisjon han var salvet til, men Gud ordnet det.
Ester forstod ikke hvordan hun kunne være med på å redde folket sitt, men Gud ordnet det.
Israelsfolket forstod ikke hvordan de skulle komme gjennom Rødehavet, finne mat og drikke i ørkenen  og mange andre ting, men Gud ordnet alle de tingene.

Gud vet hva vi vil møte og han ikke bare har oversikten, men han har også løsningen og veien ut.

Gud utfordrer oss til å stole på hans kjærlighet til oss og til å stole på hans ord og løfter til oss. Gud er en god far som taler framtid og håp over sine barn, og om vi ikke klarer å se eller forstå her og nå, så kan vi hvile i vissheten om at Gud vet og kan. Vi trenger ikke forstå og klare alt, vi kan helt enkelt bare stole på at Gud er med og at han har en vei. Guds kraft fullendes i vår svakhet.

av

Elsker du meg mer enn disse?

For det hjertet er fullt av, det sier munnen.  (Matt.12:34b)

For noen uker siden var det et navn som kom opp i tankene mine. Jeg fant fort ut at det er lenge siden jeg har sett dette mennesket publisere noe på nett. Derfor satt jeg meg ned og begynte å kikke innom et par nettsteder hvor dette mennesket pleide å publisere sine skriverier. Etter litt kikking fant jeg ut at det var måneder siden sist noe var publisert og jeg tok turen til en side jeg visst opplyste om hjemmesiden. Det var her jeg fikk det, for meg, store sjokket. Fra å tidligere skrive i hovedsak om Gud, kristenliv og familie, var det nå nesten bare helsekost og teknologi. Jeg blar meg bakover og må over halvåret tilbake i tid før jeg finner et kort innlegg om Gud, deretter må jeg enda noen måneder bakover før det dukker opp et til… jeg kjenner tristheten kryper mer og mer inn etter som jeg kikker. Gud, hva har skjedd? Jeg tviler ikke på at dette mennesket fortsatt er frelst, men jeg ser at fokuset er totalt forandret.

Det hjertet er fullt av taler munnen, sa Jesus. Og sannheten er at vi kan få vite mye om et menneskes hjerte ved å høre på deres ord. Selvsagt sier det ikke alt, for livet som leves er også viktig å se på. Men våre ord avslører fort hvor vårt fokus er, og som i det tilfelle jeg nevnte. Når det er gått fra 90% om Gud og kristenliv til 90 % om helsekost og teknologi, da er fokuset flyttet.

Jeg vet ikke hva som har skjedd, og det er ikke min sak heller siden jeg ikke er i kontakt med dette mennesket mer, men Gud brukte situasjonen til å minne meg om noe. Hva og hvem er viktigst for meg/oss? Og hvis Jesus hadde spurt meg/oss: Elsker du meg mer enn disse?, hva ville mitt/vårt ærlige svar vært?

Det er ofte ikke de «onde» tingene som kommer mellom kristne og Gud, men de «gode» som familie, jobb og aktiviteter og interesser. Tingene i seg selv er det ikke noe galt med, men hva som ofte blir problemet er at de får vårt hovedfokus. Det er utfordringer og problemer, gleder og seiere i disse ting som fanger oppmerksomhet og som vi tar med inn i lønnkammeret og deler med Gud, og det er bra. Men vi glemmer å også for en tid stenge det hele ute og bruke tid alene med Jesus. Tid som sier at «nå er det bare deg og meg Jesus, nå er det oss, nå er jeg bare din».

Gud vet vi trenger tid til jobb, familie og aktiviteter, men han vil at vi i vårt hjerte skal elske ham mer enn mennesker og ting. Gud skal ha førsteplassen i våre hjerter, han skal være den vi elsker mest og da trenger vi også å sette av tid til «nå er det bare meg og deg Gud».

Hva ville ditt svar vært hvis Jesus kom og spurte deg: Elsker du meg mer enn disse?

av

Slutt å lek Hellig Ånd

Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: (Joh. 18:8)

Å omgås mennesker over lang tid er en utfordring de færreste takler uten å gjøre feil. Vel, vi gjør vel alle feil i forhold til andre mennesker? Men det er en gruppe mennesker vi tråkker oftere på tærne enn andre,og det er våre nærmeste. Det er ikke vanskelig å komme på ganger der jeg har gått for langt i å skulle formane, irettesette og lære opp mine nærmeste. Jeg har sett på det som min oppgave å «hjelpe» dem videre, problemet har bare vært at jeg har håndtert det ganske så feil.

Jeg har noen ganger vært irritert fordi det er den samme feilen som blir begått enda en gang, og det er lett for at «du gjør alltid sånn» ramler ut av munnen. Det er andre ganger der jeg mener at jeg vet best og den andre er bare trangsynt eller ikke gidder å høre ferdig. Det er tider der jeg ser brister i den andres oppførsel, og synes jo det er min plikt å opplyse om det og gi hjelp på veien videre. Det er så lett å henge seg opp i de ting man ikke liker hos andre, det som irriterer og frustrerer…

Så tar man på seg oppgaven om å hjelpe den andre på plass…

Men mange ganger blir jo bare ting verre ved at vi fokuserer på det og er opptatt av det. Ikke bare blir den andre såret og irritert, men jeg blir mer kritisk og negativt innstilt. En negativ spiral utvikler seg fort, og det går fra vondt til verre.

Jeg har flere brister selv, men hvis andre skal påpeke det titt og ofte og holde det mot meg, er det ikke støttende og oppmuntrende og det driver meg hvertfall ikke til å forandre meg… Da setter jeg meg på bakbeina og går i forsvar, da lukker jeg meg inne for å ikke bli såret. Jeg vet dette om meg selv, hvorfor kan jeg ikke huske det om andre også? Hvorfor kan jeg ikke huske at det er Gud som må tale til meg, det er Gud som må virke i meg, både til å ville og virke etter hans gode vilje (Fil.2:13), og at det er Gud som må tale til og virke i andre også? Det er ikke jeg som er Hellig Ånd og skal overbevise dem om rett og galt, og det er ikke jeg som kan gi dem kraft til å forandre seg. Bare Gud kan.

Jeg har ofte blitt minnet om at jeg må slutte å leke hellig ånd overfor andre og heller innta min rette plass, som støtte og oppmuntrer, som forbeder og medvandrer. Jeg må slutte å blande meg, jeg må be og jeg må la Gud få gjøre sitt verk.

Er det noen du må slutte å leke hellig ånd overfor?

av

Alltid nok tid

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet! (Sal.90:12)

Jeg har ikke tid til å gjøre det, det er for travelt, jeg har for mange oppgaver, jeg står til over hodet i papirer og tingsom må gjøres, listen over oppgaver blir bare lengre og lengre… det skulle vært flere timer i døgnet. Av en eller annen grunn er vi veldig flinke til å ta på oss for mange oppgaver. Vi fyller timeplanene med ett lass av gjøremål, noen av dem er viktige og riktige, andre har vi der fordi vi trives med dem. Men uansett om det er gode ting vi har på våre lister, kan det bli feil.

Gud har lagt ett kall over det enkelte menneske og har gitt spesifikke mennesker og oppgaver til den enkelte. Men ofte kan vi føle at vi ikke har nok tid til å gjøre alt Gud har kalt oss til og satt oss inn i, det er bare ikke nok timer i døgnet.

Hva vi ikke må glemme er at hvis Gud kaller oss til noe, vil han også gi oss alt vi trenger for å fullføre kallet. Gud utruster den han kaller, og han vil gi oss alt vi trenger for å klare det. Men vi glemmer ofte at dette faktisk gjelder vår tid også. Gud vet faktisk at det bare er 24 timer i døgnet og at ca 1/3 av dem går til søvn, han vet om vi har skole og skolearbeid, jobb og familie. Gud vet disse tingene når han gir oss noe å gjøre og likevel kan vi ta oss selv i å tenke at vi har ikke nok tid.

Tidstyvene er tilstede i både hverdag og tjeneste, og det er viktig å være bevisst på hvordan vi bruker vår tid. Hvis du føler du veldig ofte mangler noen timer i døgnet, her er noen spørsmål du kan stille deg selv- og svar ærlig på dem:

Gjør jeg ett lass av oppgaver som egentlig ikke er mine?
Gjør jeg hva Gud har kalt meg til eller bruker jeg mye tid på andre ting (som TV/PC/jabbing)?
Er jeg strukturert eller lar jeg alt flyte og tar det som det kommer?
Fullfører jeg hva jeg starter, eller har jeg mye halvgjort og halvferdig rundtforbi?
Får jeg nok hvile slik at jeg har krefter til dagens oppgaver, og nok avslapning og lek/moro?
Er mine interesser (trening, strikking, snekring, mekking ol) viktigere enn de oppgaver Gud har gitt meg?

Prioriterer du dine oppgaver og din tid rett?

Jeg vet i alle fall at jeg må tenke disse tankene med jevne mellomrom, og jeg må alltid gjøre noen justeringer slik at hva som er viktig for meg, også er de mennesker og ting jeg bruker min tid på. Det kan være vanskelig å finne ut av det noen ganger, men Gud gir oss visdom i disse tingene også, og han gir oss også evnen til å få mest mulig ut av vår tid når vi bruker den riktig. Og brukervi vår tid riktig vil vi alltid ha nok tid til  gjøre hva Gud har kalt oss til.

av

å forvalte rett

Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort. (Luk. 16:10)

Vi glemmer ofte at vi blir prøvd hver eneste dag. Alle har vi ressurser som er gitt oss å forvalte og alle tar vi bevisste eller ubevisste valg i forhold til dette. Tid, ressurser (menneskelige evner, eiendeler og økonomisk) og mennesker vi står i en eller annen relasjon til. Dagens vers er i sammenheng med penger, så vi holder oss i hovedsak her- men det er også viktig  tenke over hvordan vi  forholder oss til alle de ulike typer ressurser og muligheter vi har.

Hvordan bruker vi pengene våres?
Oi, nå er vi på et område som er sårt for mange, det er vel ikke mange ting som skaper større «det er MINE!»-følelse enn penger. Det er mangen gang sagt på fleip at «lommeboka er det siste som blir frelst», og jeg synes det er et trist utsagn, men desverre sant i endeltilfeller. Jeg kan gjerne gjøre en ting og to for Gud, men ikke kom og si at han vil ha kontrollen over MIN bankkonto, over hvordan JEG bruker MINE penger…

Som kristne er vi forvaltere, vi er ikke eiere. Gud gir oss alt, og vi skal forvalte på en riktig måte. Etter tiende, hellige gaver og hva vi trenger for å leve greit, hva går pengene til da? Å hjelpe andre? Å støtte evangeliet? Å unne seg luksusgoder?

Det er mange områder vi kan nevne, men hva nytter det å bare ramse opp? Ingenting. Det som er viktig er at vi kan ta disse ordene med oss og prøve oss selv, hvordan står det egentlig til med meg? Og like viktig, ta ordene med inn framfor Gud, Gud- hvordan ser du på meg i disse tingene?

Vi trenger å vise oss som gode forvaltere i de små ting, i hverdagslige ting som å forvalte pengene våre riktig, for å kunne settes over større goder og ressurser. Står vi prøven i hverdagen? Kan vi klare å forvalte penger på en god måte? Er vi virkelig klare for å forvalte himmelens evige ressurser? For hvis vi ikke kan forvalte pengene våre riktig, hvordan skal vi da kunne forvalte Guds rikdommer og velsignelser?