av

En Fars inderlige hjertesukk

Jeg sa: Jeg vil sette deg blant sønner og gi deg et herlig land, den prektigste arv blant folkeslagene. Jeg tenkte dere ville kalle meg far og ikke vende dere bort fra meg. (Jer. 3:19)

Et vers som fanget min oppmerksomhet og nesten fikk meg i tårer, er dagens vers. Midt i vanlig hverdagskaos og oppgaver, midt i barn og slitenhet, kommer plutselig ordene ut av teksten: Jeg tenkte dere ville kalle meg far.

Det er så jeg kjenner håpet, nøden og fortvilelsen som er i ordene eksplodere og begynne å brenne i  hjertet. Hva må Gud ha tenkt og følt da han gjennom profeten fikk disse ordene skrevet ned? Hvor stor og dyp, altomfattende og altoppslukende må ikke  hans kjærlighet være når det ligger så mye savn og håp i noen får ord? Det var som om jeg hørte Gud dele sitt hjerte og si:

Jeg gjorde så mye godt for dere, jeg sørget for dere og hjalp dere, jeg viste dere nåde og tilgav, jeg tok dere tilbake og var barmhjertig mot dere, jeg gjorde alt dette fordi jeg elsker dere med en brennende og evig kjærlighet, jeg gjorde dette fordi jeg ønsker å vandre i fellesskap med dere, jeg gjorde det fordi jeg tenkte at da ville dere kalle meg far.

Folket som disse ordene ble skrevet til, vendte seg bort fra Gud. Selv om Gud hadde gjort ufattelig mye godt mot dem, gav de ham ikke i gjengjeld den nærhet, kjærlighet og fortrolighet som han lengtet så inderlig sterkt etter.

Hvordan er det med oss? Når Gud er nådig og god mot oss, tar vi det som en selvfølge eller får det takknemligheten over å kunne kalle Gud min Far til å eksplodere i hjertet? Hvordan svarer vi på  Guds rop etter et nært og fortrolig fellesskap med oss?

av

Reis deg opp i tro

Jonatan sa til våpenbæreren sin: «Kom, la oss dra over til forposten til disse uomskårne. Kanskje Herren hjelper oss. For ingen ting kan hindre Herren i å gi seier, enten vi er mange eller få.» (1. Sam. 14:6)

1. Sam. 13 forteller om hvordan det blir satt opp til krig mellom Israelsfolket og filisterne. Mens Sauls hær starter med 2000 menn hvorav kun to av dem har smidde våpen, kong Saul og hans sønn Jonatan, har filisterne 3000 vogner, 6000 ryttere og soldater så mange at de ikke kan telles. Saul har i bunn og grunn ikke tillit og tro til Gud og handler etter egne tanker og eget hjerte.

Kap. 14 starter med at Saul er ved Gibea med 600 mann og forteller videre om Jonatan og våpenbæreren som drar over til filisternes forpost. Jonatan har et helt annet hjerte enn sin far. Dette er en mann som ikke lar selv overvelde av hva han ser men som i hjertet har tro til at Gud kan gjøre det umulige. Selv om faren ikke tar tak, gjør Jonatan det.

For meg virker det som om Jonatan har et av de øyeblikk David hadde da han hørte Goliat fornærme både Gud og Israel. Hvem er denne som våger å snakke slik om Gud? Hvem er dette som våger å gå mot Gud og hans folk? Det er noe som reiser seg i Jonatan, som det var i David, det er en tro som sier at min Gud fornærmer du ikke, min Gud er sterk nok til å redde om det er med få ellermange eller med en ung gutt. Min Gud er ikke begrenset og ikke avhengig av menneskers storskap, kun av deres tro og villighet.

Denne troen trenger vi å ha i egne liv, vi trenger å våkne opp fra apatien som jeg snakket om i går og gå mot det som reiser seg mot kunnskapen om Herren. Vi må være villige til å reise oss opp i tro og kjempe for hva vi står for. Når vi handler på denne troen kan det se umulig ut, men vi må aldri glemme at det er Herren selv som skal stride for oss (2. Mos. 14:14). Om vi er små eller få har lite å si, vi går i lag med Gud.

Jonatan og våpenbæreren opplevde at ca  20 mann falt ved deres første angrep (v 14) og etter det kom det en stor frykt over filisternes hær (v 15), en redsel fra Gud så sterk at hele hæren spredte seg og flyktet (v 16).

Har du kjent på følelsen av at nå er det nok galskap og vondskap, at nå må det skje noe? Har du tenkt at det må en forandring til, at det må være mennesker som står opp mot alle djevelens angrep og lenker og står, går og kjemper i Herrens kraft? Da er mitt ord til deg: Bryt apatien, reis deg opp i tro og gå, Gud vil stride for deg, Han vil gjøre det!

av

Apatisk tro

 Vær ikke lunkne, men ivrige.
(Rom. 12:11a)

Hva er apati? Ordboka sier det er  følelsesløshet, sløvhet; sykelig likegyldighet.

Apatisk tro burde være umulig da tro på Jesus innebærer en livsstil som gjør at vi brenner etter å ære Gud og å hjelpe andre mennesker. Men ser vi rundt oss i kristenlandskapet ser vi at store deler av Kristi legeme er angrepet og tynget av en åndelig apati som setter både Gud og andre  mennesker på sidelinjen. Noen mener alle andre er dyktigere mens andre mener deres stemme ikke teller. Noen tror de må bli bedre kristne før de kan gjør noe for andre mens andre er for fokusert på egne liv til å ha tid til andre.

Uansett årsak er det stor mangel på fryktløs og hemningsløs tilbedelse av vår Herre Jesus i ord og gjerning. Det finnes bønnemøter som likner mer et møte i dødens forgårder enn et besøk foran himmelens trone. Det er lovsang som minner mer om sørgesanger enn jubel og tilbedelse av vår frelser og konge. Det er liv som vitner om at mitt behag er viktigere enn Guds ære og andre menneskers beste. Det har sneket seg inn en lunkenhet og avstumpet holdning i det kristne legemet som har tvunget det i kne.

For min egen del er det ikke slik at alt er bare vel med meg. Hvorfor skal jeg heie mer på guttungen når han spiller fotball enn jeg legger følelser i lovprisningen? Hvorfor er det lett å finne tid til hva jeg føler for å gjøre men vanskelig å finne tid til hva andre trenger jeg gjøre? Jeg trenger å omvende meg, jeg trenger å oppildne hva Gud har lagt i meg, jeg trenger å elske Herren hemningsløst, jeg trenger å leve fullt og helt for Gud og andre, ikke bare innimellom eller mesteparten, men alltid.

Hva med deg? Har apatisk tro og livsførsel sneket seg inn hos deg og påført deg åndelig passivitet og følelsesløshet?  Jeg takker Gud for at hos ham det er tilgivelse, nåde og hjelp for oss alle.

av

En trofast hjelper i nøden

Kast din byrde på Herren, han vil sørge for deg!
Han lar aldri den rettferdige vakle. (Sal. 55:23)

En annerledes kvelds-lesing gav ettertanke som fortsatt  runger. Etter den utvalgte bibelhistorien var lest var det størsten som bladde for å finne hva han ville. Han er innom oljekrukka som ikke ble tom, men vil ikke lese den. Så kommer ett av flere gulløyeblikk (de kom på rad den kvelden).

Men mamma, det ligner på da vi hadde en melpose som ikke ble tom. Ja, det gjør det. Vi hadde handlet litt ekstra mel på høsten og det rakk til våren selv om vi bakte og bakte, det ble faktisk ikke tomt før vi kom økonomisk ovenpå igjen (noen titalls tusen i ekstra og uforutsette utgifter tar måneder å komme seg etter). Og i denne tiden hadde vi også ei Zaloflaske som ikke ble tom, forteller jeg. I 3 måneder stod den der med 3 cm såpe i, og selv om den ble brukt mange ganger daglig, var det fortsatt like mye. Vi snakket også om fryseren som ikke ble fylt på noe særlig men som likevel ikke ble tom, selv om det var oss, en nabo-familie og en singel nabo som spiste av den. Og om da vi en fredag i samme periode oppdaget av våren virkelig var her og gutta trengte lave sko for to uker siden. Den kvelden ble noen minnet om å hjelpe oss og lørdag morgen kunne vi gå å kjøpe sko til dem. Jeg vet hvem som gjorde det, det var pappa’n til Jesus, smiler eldsten. Småtten er like enig og også svært forbauset over den Zalo-flaska, går det virkelig ann? Ja, med Gud gjør det!

Det er så i tråd med hva jeg og minsten snakket om på ettermiddagen, at gjør vi hva vi kan vil Gud sørge for hva vi ikke kan. Kan jeg jobbe, men vil ikke, er det lite vits i å be Gud om mat på bordet. Kan jeg derimot ikke, fordi helsa ikke tillater det eller jeg ikke får jobb tross anstrengelser, er det selvsagt å tro Gud vil hjelpe.

Jeg skriver om det i forhold til økonomisk forsørgelse da det var det gutta og jeg snakket om, men det gjelder i forhold til det meste. Vil vi, men kan ikke i egen kraft, kan og skal vi stole på Guds hjelp. Om det er styrke til å møte frykt, mot til å gå til noen, hjelp til å tilgi,om vi trenger legedom og gjenopprettelse, uansett hva- Gud er mer enn villig til å hjelpe oss med hva vi enn møter.

av

Guds råd står fast

Herrens råd står fast for alltid,
hans hjertes planer fra slekt til slekt.
(Sal. 33:11)

Vi lever i en verden som er full av forandringer, det eneste som er sikkert er at det meste er usikkert, med et vidunderlig unntak: Gud. Gud er den samme i går, i dag og til evig tid og Hans råd står fast for alltid. Gud forandrer ikke mening etter som popularitets-vindene snur og forandrer retning. Uansett hvilken retning utviklingen i verden tar og uansett hvilken vei menneskene velger, er Guds råd uforanderlige. Gud har ikke behov for å jenke på kravene eller å file bort noen kanter for at hans ord, bud og løfter skal bli mer tålbart- det er og blir som han har bestemt. Som Guds råd står fast, står hans løfter fast.

Verset sier også at hans råd er hans hjertes planer noe som minner oss om at vi kan hvile i trygghet og visshet om at det er gode ting det er snakk om. Selv om det en dag vil være en evig sluttlinje med en påfølgende dom, er det inntil den dag åpen vei til korset og tronen. Gud ønsker å være nådig og barmhjertig, han ønsker at vi skal velge det gode for oss og andre, han ønsker at vi velger Ham.

Uansett hva du møter i din hverdag, vit at Guds løfte og ønske om framtid og håp for deg er urokkelig og står fast for alltid.