av

Elsker du meg mer enn disse?

For det hjertet er fullt av, det sier munnen.  (Matt.12:34b)

For noen uker siden var det et navn som kom opp i tankene mine. Jeg fant fort ut at det er lenge siden jeg har sett dette mennesket publisere noe på nett. Derfor satt jeg meg ned og begynte å kikke innom et par nettsteder hvor dette mennesket pleide å publisere sine skriverier. Etter litt kikking fant jeg ut at det var måneder siden sist noe var publisert og jeg tok turen til en side jeg visst opplyste om hjemmesiden. Det var her jeg fikk det, for meg, store sjokket. Fra å tidligere skrive i hovedsak om Gud, kristenliv og familie, var det nå nesten bare helsekost og teknologi. Jeg blar meg bakover og må over halvåret tilbake i tid før jeg finner et kort innlegg om Gud, deretter må jeg enda noen måneder bakover før det dukker opp et til… jeg kjenner tristheten kryper mer og mer inn etter som jeg kikker. Gud, hva har skjedd? Jeg tviler ikke på at dette mennesket fortsatt er frelst, men jeg ser at fokuset er totalt forandret.

Det hjertet er fullt av taler munnen, sa Jesus. Og sannheten er at vi kan få vite mye om et menneskes hjerte ved å høre på deres ord. Selvsagt sier det ikke alt, for livet som leves er også viktig å se på. Men våre ord avslører fort hvor vårt fokus er, og som i det tilfelle jeg nevnte. Når det er gått fra 90% om Gud og kristenliv til 90 % om helsekost og teknologi, da er fokuset flyttet.

Jeg vet ikke hva som har skjedd, og det er ikke min sak heller siden jeg ikke er i kontakt med dette mennesket mer, men Gud brukte situasjonen til å minne meg om noe. Hva og hvem er viktigst for meg/oss? Og hvis Jesus hadde spurt meg/oss: Elsker du meg mer enn disse?, hva ville mitt/vårt ærlige svar vært?

Det er ofte ikke de «onde» tingene som kommer mellom kristne og Gud, men de «gode» som familie, jobb og aktiviteter og interesser. Tingene i seg selv er det ikke noe galt med, men hva som ofte blir problemet er at de får vårt hovedfokus. Det er utfordringer og problemer, gleder og seiere i disse ting som fanger oppmerksomhet og som vi tar med inn i lønnkammeret og deler med Gud, og det er bra. Men vi glemmer å også for en tid stenge det hele ute og bruke tid alene med Jesus. Tid som sier at «nå er det bare deg og meg Jesus, nå er det oss, nå er jeg bare din».

Gud vet vi trenger tid til jobb, familie og aktiviteter, men han vil at vi i vårt hjerte skal elske ham mer enn mennesker og ting. Gud skal ha førsteplassen i våre hjerter, han skal være den vi elsker mest og da trenger vi også å sette av tid til «nå er det bare meg og deg Gud».

Hva ville ditt svar vært hvis Jesus kom og spurte deg: Elsker du meg mer enn disse?

av

Slutt å lek Hellig Ånd

Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: (Joh. 18:8)

Å omgås mennesker over lang tid er en utfordring de færreste takler uten å gjøre feil. Vel, vi gjør vel alle feil i forhold til andre mennesker? Men det er en gruppe mennesker vi tråkker oftere på tærne enn andre,og det er våre nærmeste. Det er ikke vanskelig å komme på ganger der jeg har gått for langt i å skulle formane, irettesette og lære opp mine nærmeste. Jeg har sett på det som min oppgave å «hjelpe» dem videre, problemet har bare vært at jeg har håndtert det ganske så feil.

Jeg har noen ganger vært irritert fordi det er den samme feilen som blir begått enda en gang, og det er lett for at «du gjør alltid sånn» ramler ut av munnen. Det er andre ganger der jeg mener at jeg vet best og den andre er bare trangsynt eller ikke gidder å høre ferdig. Det er tider der jeg ser brister i den andres oppførsel, og synes jo det er min plikt å opplyse om det og gi hjelp på veien videre. Det er så lett å henge seg opp i de ting man ikke liker hos andre, det som irriterer og frustrerer…

Så tar man på seg oppgaven om å hjelpe den andre på plass…

Men mange ganger blir jo bare ting verre ved at vi fokuserer på det og er opptatt av det. Ikke bare blir den andre såret og irritert, men jeg blir mer kritisk og negativt innstilt. En negativ spiral utvikler seg fort, og det går fra vondt til verre.

Jeg har flere brister selv, men hvis andre skal påpeke det titt og ofte og holde det mot meg, er det ikke støttende og oppmuntrende og det driver meg hvertfall ikke til å forandre meg… Da setter jeg meg på bakbeina og går i forsvar, da lukker jeg meg inne for å ikke bli såret. Jeg vet dette om meg selv, hvorfor kan jeg ikke huske det om andre også? Hvorfor kan jeg ikke huske at det er Gud som må tale til meg, det er Gud som må virke i meg, både til å ville og virke etter hans gode vilje (Fil.2:13), og at det er Gud som må tale til og virke i andre også? Det er ikke jeg som er Hellig Ånd og skal overbevise dem om rett og galt, og det er ikke jeg som kan gi dem kraft til å forandre seg. Bare Gud kan.

Jeg har ofte blitt minnet om at jeg må slutte å leke hellig ånd overfor andre og heller innta min rette plass, som støtte og oppmuntrer, som forbeder og medvandrer. Jeg må slutte å blande meg, jeg må be og jeg må la Gud få gjøre sitt verk.

Er det noen du må slutte å leke hellig ånd overfor?

av

Alltid nok tid

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet! (Sal.90:12)

Jeg har ikke tid til å gjøre det, det er for travelt, jeg har for mange oppgaver, jeg står til over hodet i papirer og tingsom må gjøres, listen over oppgaver blir bare lengre og lengre… det skulle vært flere timer i døgnet. Av en eller annen grunn er vi veldig flinke til å ta på oss for mange oppgaver. Vi fyller timeplanene med ett lass av gjøremål, noen av dem er viktige og riktige, andre har vi der fordi vi trives med dem. Men uansett om det er gode ting vi har på våre lister, kan det bli feil.

Gud har lagt ett kall over det enkelte menneske og har gitt spesifikke mennesker og oppgaver til den enkelte. Men ofte kan vi føle at vi ikke har nok tid til å gjøre alt Gud har kalt oss til og satt oss inn i, det er bare ikke nok timer i døgnet.

Hva vi ikke må glemme er at hvis Gud kaller oss til noe, vil han også gi oss alt vi trenger for å fullføre kallet. Gud utruster den han kaller, og han vil gi oss alt vi trenger for å klare det. Men vi glemmer ofte at dette faktisk gjelder vår tid også. Gud vet faktisk at det bare er 24 timer i døgnet og at ca 1/3 av dem går til søvn, han vet om vi har skole og skolearbeid, jobb og familie. Gud vet disse tingene når han gir oss noe å gjøre og likevel kan vi ta oss selv i å tenke at vi har ikke nok tid.

Tidstyvene er tilstede i både hverdag og tjeneste, og det er viktig å være bevisst på hvordan vi bruker vår tid. Hvis du føler du veldig ofte mangler noen timer i døgnet, her er noen spørsmål du kan stille deg selv- og svar ærlig på dem:

Gjør jeg ett lass av oppgaver som egentlig ikke er mine?
Gjør jeg hva Gud har kalt meg til eller bruker jeg mye tid på andre ting (som TV/PC/jabbing)?
Er jeg strukturert eller lar jeg alt flyte og tar det som det kommer?
Fullfører jeg hva jeg starter, eller har jeg mye halvgjort og halvferdig rundtforbi?
Får jeg nok hvile slik at jeg har krefter til dagens oppgaver, og nok avslapning og lek/moro?
Er mine interesser (trening, strikking, snekring, mekking ol) viktigere enn de oppgaver Gud har gitt meg?

Prioriterer du dine oppgaver og din tid rett?

Jeg vet i alle fall at jeg må tenke disse tankene med jevne mellomrom, og jeg må alltid gjøre noen justeringer slik at hva som er viktig for meg, også er de mennesker og ting jeg bruker min tid på. Det kan være vanskelig å finne ut av det noen ganger, men Gud gir oss visdom i disse tingene også, og han gir oss også evnen til å få mest mulig ut av vår tid når vi bruker den riktig. Og brukervi vår tid riktig vil vi alltid ha nok tid til  gjøre hva Gud har kalt oss til.

av

å forvalte rett

Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er uredelig i smått, er også uredelig i stort. (Luk. 16:10)

Vi glemmer ofte at vi blir prøvd hver eneste dag. Alle har vi ressurser som er gitt oss å forvalte og alle tar vi bevisste eller ubevisste valg i forhold til dette. Tid, ressurser (menneskelige evner, eiendeler og økonomisk) og mennesker vi står i en eller annen relasjon til. Dagens vers er i sammenheng med penger, så vi holder oss i hovedsak her- men det er også viktig  tenke over hvordan vi  forholder oss til alle de ulike typer ressurser og muligheter vi har.

Hvordan bruker vi pengene våres?
Oi, nå er vi på et område som er sårt for mange, det er vel ikke mange ting som skaper større «det er MINE!»-følelse enn penger. Det er mangen gang sagt på fleip at «lommeboka er det siste som blir frelst», og jeg synes det er et trist utsagn, men desverre sant i endeltilfeller. Jeg kan gjerne gjøre en ting og to for Gud, men ikke kom og si at han vil ha kontrollen over MIN bankkonto, over hvordan JEG bruker MINE penger…

Som kristne er vi forvaltere, vi er ikke eiere. Gud gir oss alt, og vi skal forvalte på en riktig måte. Etter tiende, hellige gaver og hva vi trenger for å leve greit, hva går pengene til da? Å hjelpe andre? Å støtte evangeliet? Å unne seg luksusgoder?

Det er mange områder vi kan nevne, men hva nytter det å bare ramse opp? Ingenting. Det som er viktig er at vi kan ta disse ordene med oss og prøve oss selv, hvordan står det egentlig til med meg? Og like viktig, ta ordene med inn framfor Gud, Gud- hvordan ser du på meg i disse tingene?

Vi trenger å vise oss som gode forvaltere i de små ting, i hverdagslige ting som å forvalte pengene våre riktig, for å kunne settes over større goder og ressurser. Står vi prøven i hverdagen? Kan vi klare å forvalte penger på en god måte? Er vi virkelig klare for å forvalte himmelens evige ressurser? For hvis vi ikke kan forvalte pengene våre riktig, hvordan skal vi da kunne forvalte Guds rikdommer og velsignelser?

av

Forberedelse for den kommende stormen

Hvorfor Gud Hvorfor har jeg fått så mye om å omvende seg, om lunkenhet, om å leve overgitt? var spørsmålene jeg stilte Gud midt i skrivingen av de siste to ukers innlegg. Gud kommer ganske så fort og minner meg om flere ting han har vist meg tidligere. Om hvordan samfunn og økonomier rundt oss vil ramle sammen, om at det vil bli harde tider også i Norge, om at vi står foran en storm vi ikke har hørt maken til om i tidligere tider. Jeg ikke bare tror, men jeg vet, at det vil komme virkelig harde tider foran oss. Og jeg vet at de som vil stå som fyrtårn i den tid, er de mennesker som har lært å stole på Herren og leve i tro og tillit til at for Gud er alt mulig.

Gud minnet meg om et syn der jeg så en parade komme inn med pomp og prakt, med 7 banner/segl løftet høyt og hvordan Gud viste meg at dette var ikke fra ham men falsk forkynnelse. Jeg husker sinnet, sorgen og frustrasjonen jeg følte. Mange ble i det falske, men noen få gikk. De som forlot den falske «lykkerusen» gikk ofte ut i ødemarken. En ødemark der de ble prøvd og testet, men som samtidig var et sted der de var alene med Far og ble forfrisket. Ordene om at de vil forkynne «fred og ingen fare» når Gud kaller til omvendelse fra ugudelighet og et liv i forlystelse, «ringer» også i ørene mine. Gud minnet meg om flere ord og tanker han hadde gitt meg tidligere og om at det står at alt som kan rystes vil bli rystet for at det som ikke kan rystes (det evige) vil bli stående igjen. Han minnet meg om at at han hadde sagt jeg skulle mane mennesker til å løsrive seg fra denne verdens innflytelse og leve overgitte liv.

De som setter sin lit til Herren, er som Sion-fjellet; det skal aldri rokkes, men stå til evig tid. (Sal. 125:1)

 Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå. Derfor: Siden vi får et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud. For vår Gud er en fortærende ild. (Heb. 12:27-29)

Det er endel kristne rundt oss som allerede i dag er i storm og ødemark, og endel av dem vet ikke hvor heldige de er. De har hørt Herrens røst og er gått avsides, og der i ensomheten får de møte Gud på en spesiell måte. De som er alene med Gud blir kjent med ham på en helt annen måte enn de som bare svipper innom en gang inni mellom. De som er alene med Gud, vil ikke bare se, men erfare Guds trofasthet på en helt spesiell måte. De vil bli grunnfestet, de vil bli likedannet Kristus, de vil forvandles innenfra og ut og gå fra herlighet til herlighet. Det forunderlige er, når de en dag der framme blir kalt ut av stormen og ødemarken, så ser de ikke selv at de skinner av Guds herlighet og kjærlighet. De tror de er svake og utkjørte, men de har en urokkelig tro på at Gud kan. Gud har formet disse menneskene på en helt spesiell måte.

Gud kaller oss i denne tid til omvendelse og fornyelse, og vi gjør lurt i å innrømme egen skyld og klynge oss til Gud. Det kommer en tid foran oss hvor bare de som har lært å dra styrke og visdom av Gud vil stå sterkt, en tid der alt raser rundt oss og Gud alene blir vår tilfluksborg og vårt sterke vern- og nettopp for en slik tid forbereder Gud de av sine barn som hører hans kall til omvendelse og som ydmyker seg i stede for å forherde sine hjerter. Hadde det ikke vært for Guds nåde hadde det vært ute med oss, la oss ikke glemme det. Men selv om Gud er nådig, vil det kommer en dag hvor dommen slippes løs.

Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset. Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.  Mens dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte. (2.Pet. 3:9-14)