Guds hjelp

av

Da Peter gikk på vannet

Det er dager der livet stormer både på innsiden og utsiden. Vi begynner å tenke på alt vi ikke makter og alt vi ikke klarer, og vi starter å synke ned i fortvilelse, tvil, motløshet og annet. Men visste du at Peter til slutt gikk på vannet? I dag er oppfordringen til oss alle at vi holder ut slik at også vi kan oppleve det!

Peter er ikke sikker på at det er Jesus som kommer gåendes på vannet, så han må rope å spørre. Når han får det bekreftet spør han om å få komme og Jesus sier kom. Jesus inviterer Peter til å komme ut til ham, til å gå på vann i stormende vær. Og Peter går ei lita stund, men så husker han plutselig at det var jo ordentlig skittvær. Han begynner å se på frådende bølger og merker at vinden river skikkelig i kjortelen. Han slipper Jesus av syne og fokuserer på stormen i stede for, og da synker han.

Livet oppleves slik ut mange ganger også. Det raser på utsiden og etter litt begynner det å rase på innsiden også. Vi møter omstendigheter som virker som kjemper og med en kropp som ikke fungerer som den skal, føler vi oss bare enda mindre og mer maktesløse etter som dagene går. Vi glemmer å holde blikket på Jesus og vi kjenner at sammen med våre begrensninger og smerter, sniker det seg inn fortvilelse, motløshet og håpløshet. Vi strever med å holde hodet over vannet og føler for å gi opp å prøve.

Peter sank, og han gav opp å prøve i egen kraft. Han visste at dette var utenfor hans makteevne, og han roper: Jesus, berg meg! Jesus rekker ut hånda og trekker han opp igjen. Peter opplevde hjelp og nåde, han opplevde Guds styrke og Guds omsorg. Han sank, men Jesus hjalp han opp igjen.

Peter opplever lignende ting i tiden som følger etterpå også. Det er ganger han er bråkjekk og Jesus må irettesette han, det er ganger han ikke forstår og trenger å bli opplyst og det er ganger han svikter totalt, som den famøse flukten fra forgården er et eksempel på. Peter kunne gitt opp hele “kristenlivet” underveis, han kunne pakket sekken og reist hjem igjen. Han kunne tenkt “jeg klarer ikke dette, jeg faller og feiler for ofte”, og bestemt seg for å gi opp og forlate Jesus. Men han blir. Og igjen og igjen opplever han Guds hjelp, styrke, nåde og kjærlighet.

Er du der at du må velge hva du vil? Vil du fortsette å følge Jesus eller vil du gi slipp på alt og vende Jesus ryggen? Peter visste at det er noe med Jesus, at han var Messias, og fordi Gud var så viktig for han, fortsetter han selv om han feiler, faller, synker og svikter. Og etter hvert tilfelle erfarer han at det er nåde, kjærlighet og hjelp å få. Om han svikter, så er Gud trofast, hver eneste gang.

I apostlenes gjerninger kap. 12 leser vi at Herodes har tatt Peter og satt han i fengsel. Herodes har tenkt å halshugge Peter da han merket at det gleder jødene at han kvitter seg med de kristne lederne. Det er på ny som om livet har kastet en orkan hans vei, men vet du hva Peter gjør kvelden før Herodes skal føre han fram? Han sover! Han ligger lenket mellom to soldater og sover! Peter har tidligere erfart så mange ganger at Gud er tilstede og at Gud er der at nå han har fred i hjertet og tro til at Gud er større. Hvis ikke dette er det samme som å gå på vannet, så vet ikke jeg hva vi skulle sammenligne med! Der ligger en dødsdømt mann og sover!

Føler du at troen nesten er borte og at du bare orker å hviske “Jesus hjelp…” Gud hører deg da også.

Han bryter ikke et knekket siv og slukker ikke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut. (Jes. 42:3)

Har du falt mange ganger og trengt hjelp av jesus til å komme deg på beina igjen? Fortvil ikke, husk hva Gud har lovet:

 Herren støtter alle som faller, og reiser alle nedbøyde opp. (Sal. 145:15)

Om du akkurat nå sliter med å tro, så spring til Jesus, han vil hjelpe deg.

Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd. (Sal. 34:19)

Det er kanskje slik at du i dag vil trenger hjelp av Gud for å klare å tro og for å klare å reise deg igjen, men fortsett vandringen, ikke gi opp. En dag der framme vil du oppleve som Peter gjorde, at troen og freden flytter inn i hjertet og du kan “sove” selv om livet stormer på sitt verste. En dag vil du også, hvis du ikke gir opp, oppleve å gå på vannet!

Natten før Herodes skulle føre ham fram, lå Peter og sov mellom to soldater. Han var bundet med to lenker, og fengselet ble bevoktet av vaktposter som sto utenfor døren. (Ap.gj. 12:6)

Dette innlegget er også blitt postet på bloggen «med Gud i hverdagen»

av

Jeg klarer det ikke Gud…

Gud, jeg har så lyst til å gjøre deg stolt og jeg vil at du skal være fornøyd med meg, men jeg svikter alltid. Jeg klarer ikke å være god kristen, jeg klarer ikke å gjøre noe godt nok. Når jeg endelig har en mulighet til å fortelle om deg, så kjenner jeg at magen knytter seg og at halsen snører seg sammen. I stede for å si noe godt om deg, blir jeg liten og redd og leter etter en utvei. Jeg ønsker å stole på deg for alle ting, men Gud… jeg tviler… og så er jeg redd mange ganger. Jeg føler at jeg ikke lever opp til dine forventninger og jeg føler at du er sinna på meg. Du må være så skuffa over meg de gangene jeg faller og de gangene jeg trekker meg unna. Jeg er hvertfall innmari skuffa over meg selv, så hvorfor skulle ikke du være det også… Jeg er redd jeg har sviktet deg for mange ganger og at nå vil du ikke ha mer med meg å gjøre, jeg tror faktisk jeg har passert grensen for hva du tåler og tillater… Jeg ville bare at du skulle være stolt av meg, men så svikter jeg igjen og igjen og igjen…

Noen som leser dette føler at de leser om seg selv. Du tror at nå er alt håp ute og du føler at Gud må ha fått nok av deg. Du har sunket sammen og gitt opp. Gitt opp å kjempe for å klare alt det du trodde du måtte klare. Gitt opp å prøve å være en god kristen, for det var umulig for deg. Og du tror Gud er sint og skuffa på deg.

Vet du hva jeg tror Gud vil si til deg?

Mitt barn, jeg elsker deg over alt på denne jord. Ingenting du gjør- eller ikke gjør- kan få meg til å elske deg mindre. Jeg har lenge sett på at du kjemper i egen kraft og det har vært vondt å se på. Jeg har sett at du sliter deg ut på å være en du ikke er og ved å prøve å leve opp til forventninger som ikke er der. Mitt barn, jeg er ikke skuffet over deg. Jeg elsker deg! Og vet du hva, nå har du endelig kommet dit hen at du har gitt opp å kjempe i egen kraft, nå har du endelig innsett at det er ikke du som skal klare det. Barnet mitt, det var aldri meningen at du skulle leve troens liv i egen kraft. Jeg er her og jeg skal hjelpe deg. Jeg skal forandre innsiden din, jeg skal virke gjennom deg og jeg skal fullføre det verk jeg har startet! Jeg har ventet på at du skulle gi opp slik at jeg kunne få hjelpe deg. Vil du det barnet mitt? Vil du la meg få elske deg, la meg få hjelpe deg, la meg få forme deg i min Sønns bilde? Jeg vil gjøre det, hvis du lar meg. Det er ikke når du er sterkest du er til mest nytte og glede for meg, men når du innser at du ikke kan gjøre noe uten meg. Når du gir opp å klare i egen kraft og du åpner opp ditt hjerte og ditt liv for meg, da gleder jeg meg!. Nei barnet mitt, jeg er ikke skuffet, langt i fra. Og bare så du vet det, jeg ser virkelig fram til alt du og jeg skal oppleve fremover. Jeg vil hjelpe deg!

 «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg.Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.  (2. Kor. 12:9-10)

Til de av dere som leser dette gjennom RSS eller e-post. Det er en video knyttet til innlegget som jeg anbefaler du tar tid til å kikke på hvis innlegget var til deg. Siden jeg vet videoer ikke alltid «vises» gjennom RSS og e-post, nevner jeg det slik at dere er klar over det.

av

Jeg må jo gjøre noe selv… eller?

Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» (Joh. 11:40)

For 5 år siden satt jeg i en situasjon som for meg var veldig fortvilet. Minstegutten min var klarert for operasjon og kom raskt inn da han hadde havnet høyt oppe på listene. Vi reiser til et sykehus på en annen kant av landet og blir godkjente. Når dagen for operasjon er der, så skjer hva vi ikke ville. Gutten får feber, operasjon blir avlyst og vi blir sendt hjem.

Jeg er frustrert og langt forbi sliten. Jeg hadde sett for meg en ende på å hver morgen våkne til et badekar fylt med sengetøy, dyner og puter som var spydd ut. Jeg hadde gledet meg til å ikke måtte passe på hver minste detalj og alltid ha ekstra sekk med tørre klær og lassevis av medisiner med uansett hvor vi gikk. Slik ble det ikke. Om drømmen om lettere hverdag brast der og da, ble den jammen med trøkket flat mange ganger etter det også. I månedene som følger får vi tre nye innkallinger, hver gang ringer jeg og avlyser fordi gutten ikke er frisk. Så blir det stille… helt stille.

Som den gode og pliktoppfyllende mor jeg er tar jeg, når gutten får en «friskere» periode, telefonen opp og prøver å finne ut av hva skjer? Jeg kjenner inni meg at Gud sier han har kontrollen, at jeg skal vente, at jeg skal hvile i at han vil ordne opp for oss. Men… jeg måtte jo gjøre noe.

Kjenner du deg igjen? Gud sier du skal vente, at du skal tro, at han har oversikten og vil gi nærmere beskjed. Men vi må jo gjøre noe annet enn å bare vente, må vi ikke?

Jeg får vite at gutten er ramlet ut av innkallingslistene til det aktuelle sykehuset og blir satt videre til noen som aldri tar telefonen. Gud hvisker igjen «vent, sa jeg». Og jeg venter ett par uker før jeg igjen av frustrasjon, fortvilelse og slitenhet ringer igjen (jeg overhører stemmen som sier vent). En lite hyggelig sykepleier svarer, jeg forklarer og blir bryskt avvist. Noen uker senere prøver jeg igjen (overhører fortsatt stemmen jeg) og opplever noe av det samme. Nei de mister aldri noen ut av listene, men de ser jo at han ikke er der, men de kan ikke hjelpe meg.

Etter flere forsøk gir jeg opp og sukker til Gud: «Jeg skal vente». Og jeg venter. Jeg svelger unna tanken om at jeg må jo gjøre noe. Jeg venter, og venter. Så kommer tanken om at jeg skal ringe og be om å få guttungen overflyttet til sykehuset nærmest oss, og jeg ringer. Sykepleieren er lite vennlig og sier at jeg ikke burde gjøre det, fordi de har jo kortest venteliste, og når hun setter han inn på ventelisten igjen vil det jo ikke gå mer enn 4 måneder. Jeg insistere og hun går med på det.

En uke senere ringer jeg sykehuset her med oss for å sjekke at de har fått papirene, noe de har. En hyggelig sykepleier snakker mens hun leser. Vi var da i oktober og hun sier: Han har jo ikke ventet så lenge, jeg ser det står mai her. Hvor jeg svarer tilbake, ja mai i fjor. Da stopper hun opp, og fort kommer svaret: Du får innkalling snart. Noen få dager senere ringer de og spør om vi kan komme på kontroll noen få dager etterpå. Vi er på kontroll og får svar at han skal absolutt opereres. 1 uke etter reiser jeg hjem med nyoperert gutt. Vet du hva, fra den telefonen jeg tok om overflytting til alt var ordnet tok det under 3 uker.

Det er utrolig mange flere detaljer i denne historien, om hvordan alt klaffet sammen, om hvordan jeg endret en spesialisttime jeg kjente ikke var riktig- og den nye timen førte til at minsten akkurat var ferdig med en antibiotikakur da operasjonen kom. En gutt som aldri var frisk, var frisk senhøstes når alle gikk og snufset, hostet og harket og bekymret seg over svineinfluensa. Gud er god!

Jeg kjente at det er noen som trengte å høre at «vent, når Gud sier vent, så vent». Derfor deler jeg denne historien.

Det er naturlig å føle at man må gjøre noe, men har Gud sagt vent, så gjør det. Ikke la deg friste til å gå i egen kraft, det fører bare til mer frustrasjon og fortvilelse, og man blir utrolig utslitt av det. Gud har oversikten, han har kontrollen, vent. Og tro, tro at Gud elsker deg, tro at Gud vil hjelpe, tro at Gud vet hvorfor du må vente, tro at det vil komme en løsning/forløsning. Kanskje ikke når du føler for det, men når Gud vet tiden er riktig for det. Vent. Tro.

av

Trygg hos Jesus

Mange ulykker rammer den rettferdige, men Herren frir ham ut av dem alle. (Sal. 34:20)

Det er et par sangstrofer som jeg har kommet på ganske ofte i det siste. Den ene er «ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare» og den andre «Tett ved sida mi går Jesus». Begge sanger minner oss om at vi vandrer ikke alene og at vi har en som er sterkere med oss. Gud er mektig nok til å berge oss.

Det jeg liker med dette verset, og mange andre, er at det sier ikke at vi aldri vil møte problemer, men det sier at Gud vil fri oss ut. Gud vil altså ikke gjøre så vi ikke opplever vanskeligheter, men han vil fri oss ut fra dem.

Vi vet at livet er fullt av humper og villkratt og at det tidvis er ganske steile motbakker vi karrer oss oppover. Vi vet at det er tider vi går gjennom elver og vann eller kjenner ilden slikker oss oppetter ryggen. Gud sier ikke at vi skal slippe unna alt dette, Han sier at han er med oss, at det vil ikke overvinne oss og at han skal fri oss ut.

Vi trenger å huske at Gud er større enn våre problemer, hans nåde rekker dypere enn våre fall, hans kjærlighet overvinner alt og han er mektigere enn hver eneste kjempe vi møter. Gud vil fri sine ut, Gud vil hjelpe oss.

Men hva gjør vi når den onde dag kommer? Strever vi i egen kraft? Mister vi motet, håpet og troen? Eller springer vi til Gud og gjemmer oss hos ham? Gir vi han våre frustrasjoner, spørsmål, tårer og tvil? Venter vi på hva han sier vi skal gjøre og gjør vi som Gud sier vi skal?

Den ene bror min sa i helga at det er godt å gjemme seg i Herrens hytte og at i hans kjærlighet finnes ikke et fnugg av uro eller bekymring. Og han har så rett atte! Jeg kan kanskje bekymre meg og uro meg, men Gud gjør ikke. Når jeg søker tilflukt hos ham og lar han fylle meg, beskytte meg, lede meg og være hva jeg klynger meg til, da trenger jeg ikke frykte. Når jeg i stede for å streve og frykte søker inn til Gud og finner hvile hos ham, da er jeg trygg uansett hva livet ellers kaster mot meg. Vi er trygge hos Gud, ja vi har faktisk privat hytteparkering der! En helt egen plass som bare vi kan benytte og som vi kan bruke så ofte vi vil!

av

Gud blir ikke trøtt av deg

Gud blir ikke trøtt av å elske deg.
Gud blir ikke trøtt av å hjelpe deg.
Gud blir ikke trøtt av å trøste deg.
Gud blir ikke trøtt av å fylle deg.
Gud blir ikke trøtt av å kjempe for deg.
Gud blir ikke trøtt av å forandre deg.
Gud blir ikke trøtt av å bære deg.
Gud blir ikke trøtt av å styrke deg.

Gud blir ikke trøtt av dine tårer.
Gud blir ikke trøtt av din svakhet.
Gud blir ikke trøtt av din vaklende forsøk.
Gud blir ikke trøtt av dine sukk.
Gud blir ikke trøtt av dine bønner.

Gud blir ikke trøtt av deg.
Hans kjærlighet er evig.
Hans nåde er større en du kan gripe.
Hans tanker er håp og framtid for deg.
Han kan gjøre hva han har sagt,
og han vil gjøre det.

Gud blir ikke trøtt av å elske deg og hjelpe deg.
Du er hans dyrebare barn og han er alltid med deg.
Han er trofast, alltid og til alle tider.
Han er alltid der med deg,
og alle dine tider er i hans hånd.

Frykt ikke, du er elsket av Herren.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe. (Jes. 26:4)

Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider. (Sal. 23:6)

Var dette noe for deg? Da vil du kanskje også finne glede og trøst i innlegget 15 ting Gud ikke kan

Neste uke er det høstferie på denne kanten av landet. Vanligvis tar jeg ferie sammen med guttene, men denne gangen kommer det til å bli postet to innlegg i løpet av ferieuken. Ønsker alle ei god helg og god neste uke, og til dere som har ferie: God ferie!