helliggjørelse

av

Løfter for problematiske tider (3)

Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet,  utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.  Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss. (Rom.5:3-5)

Da er det de to siste punktene vi skal ha med for denne gangen som står for tur. Selv om det er mye uvisshet i den tid vi lever i, både på generelt plan og for enkelte blant oss også på personlig plan, så har vi en kjærlig Gud som passer på oss. Selv om han ser helheten og alle brikkene, selv om han har omtanke for alle, så ser og bryr han seg også om min (og din) lille brikke og plass.

Løfte om å bli likedannet Kristus (perfeksjonering/helliggjørelse)
Problemer, hvis vi takler dem riktig, er med på å bygge og styrke vår karakter. Tidligere har jeg snakket om at Gud kan bruke våre irritasjonsmomenter og utfordringer og skape dem om til perler. Den tingen som irriterer og frustrerer kan når den omsluttes igjen og igjen av bønn og nåde, utvikle seg til noe vakkert. Det er ikke den bristen vi har som blir mer akseptabel for oss, men det er den forvandling Gud lar finne sted i og gjennom oss som er dyrebat, det nye som vokser fram etter som vi søker inn til Gud og lar han forvandle oss.

Det er tider der vi må holde ut i bønn før vi kjenner det bryter igjennom og at vi har fått svar. Men selv etter dette kan det kreves en lengre ventetid før vi ser hva vi vet vi har fått bli virkelig i den synlige verdenen. Det at vi må holde ut i bønn har ingen ting med at vi må overtale Gud til å gi oss hva vi føler og ønsker for, det har mer med at gjennom bønn- som er fellesskap med Herren- så vil vi etter hvert ta til oss mer og mer av Guds hensikt, vei og løfter. Det er ikke vi som forandrer Guds vilje gjennom å være vedvarende i bønn, det er Gud som forandrer vår hjerteholdning, våre ønsker og vår forståelser til å samstemme mer og mer med hans hjerte og natur.

Gud har lovet å fullføre det verk han har startet og Gud vil la oss møte utfordringer som er med på å likedanne oss Kristus. Som Jesus lærte lydighet gjennom det han led, vil vi også. Som Jesus alltid opplevde at Far elsket han og var trofast, kan vi også.

Løfte om Guds tilstedeværelse
Gud vil aldri svikte eller forlate oss.
Nåden er alltid, alltid stor nok.
Som nåden frelste oss, vil den bevare oss og tilslutt vil den også ta oss hjem.
Gud gir styrke til den svake og sier til den motløse, jeg har framtid og håp for deg.

Gud holder på å gjøre sitt verk både i deg og rundt. Det kan være du ikke ser hans hånd, det kan være du ikke hører hans stemme og det kan være at du ikke skjønner hvorfor alt du opplever skjer. MEN du kan hvile i tillit til at Gud har ditt beste for øye. Ser du ikke hans hånd, så stol på hans hjerte. Hører du ikke hans stemme, så sett din lit til hans ord. Forstår du ikke prosessen Gud har deg i, hvil i tillit til at Gud har oversikten og kontrollen. Hver utfordring, hvert problem, finner sitt svar og sin løsning og Gud. Som jeg sa tidligere, hvert problem peker på/mot et Guds løfte.

av

Vi må bare vise dem det…

 Dette skal du minne om, og for Guds ansikt skal du pålegge dem å unngå ordkrig. Det tjener ikke til noe og virker ødeleggende på dem som hører på. (2. Tim. 2:14)

Mange møter mennesker som har en oppfatning av kristne som ikke stemmer med virkeligheten eller de har egneerfaringer som gjør at de dømmer alle under ett. Det vil alltid være mennesker som mener det ene og det andre om både kristne, menigheter og Gud. Hva gjør vi?

Er det beste vi kan gjøre å gå i forsvar og prøve å få dem på bedre tanker? Det er nettopp dette endel gjør, men hjelper det å snakke et menneske rundt? Kanskje vi har litt for fort for å snakke… kanskje vi går litt for fort i forsvar og blir for kvasse og harde… Enkelte kristne føler det er sitt ansvar å heve stemmen og forsvare Gud hver gang noen sier noe som ikke er sant. Men fører virkelig indignerte menneskers forsvarstale en annen nærmere Gud eller vil det kanskje heller kun forsterke meningen om hardnakka og påståelige troende? Tror vi ikke Gud kan forsvare seg selv?

Hvis noen har fått en falsk anklage mot seg, er det ikke alltid det beste at dette mennesket prøver å stå opp for seg selv og prøve å overtale andre til å tro sannheten. Dette virker veldig mistenkelig på mange, og det øker bare mistro og tvil. Ar vi står opp og enkelt og tydelig sier hva som er sannheten og så lar det være med det- skaper rom for at andre må ta en ny vurdering. Hvis det menneske som er satt under lys og lykt viser seg å stå tidens prøve, vil menneskers tillit igjen gjenopprettes og den prøvede står igjen med sterkere tillit og tiltro fra andre.

Det er ikke vår oppgave å alltid forsvare hva andre ser på som karakterbrister hos Gud, det er kun den Hellige Ånd som kan overbevise mennesker om synd, dom og rettferdighet, men det er vår oppgave å leve gode og hellige liv og gjennom handlinger og ord vise hvem vi tror på.

av

Gud gir muligheter

For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren.
(Jes. 55:8)

Vi opplever alle tider i livet der vi ber om mer kjærlighet, større mot, dypere fred, varmere barmhjertighet og mye annet. Vi kjenner at det er ting og egenskaper vi mangler og vi ber Gud om å fylle på med hva vi mangler.

Ofte sitter vi med en ubevisst forventning om at Gud skal fylle på med akkurat hva vi ber om, men hva som oftere skjer er at Gud gir oss muligheter til å vandre i nettopp hva vi ber om. Gud setter oss i situasjoner der vi blir strukket på nettopp de områder vi ba om hjelp.

Ber vi om sterkere familiebånd, er det ofte at det kommer episoder, omstendigheter eller tider der vi får mulighet til å vise at vi vil stå sammen, at vi vil støtte hverandre og gå videre side om side.

Ber vi om at vi skal bli mer barmhjertige, så bør vi ikke bli overrasket om vi plutselig opplever at vi enten møter mennesker som trenger en god dose barmhjertighet, eller at noen vi allerede kjenner plutselig åpner seg opp og deler vanskelige stunder.

Ber vi om å bli mer frimodige og/eller modige, så må vi ikke bli så overrasket hvis vi plutselig får uventede muligheter til å vitne, til å gjøre noe nytt, til å tråkke over båtripa og begynne å gå på vannet.

Gud gir oss ikke alltid direkte hva vi ber om, oftest gir han oss muligheter til å utvikle de egenskaper vi ba om. Og mens vi vandrer i ferdiglagte gjerninger, vilGud gjøre sitt verk i oss.

av

Egen rettferdighet duger ikke

De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud. (Rom. 10:3)

Da vi ble frelst visste vi at det ene og alene var et nådesverk. Vår tro på Jesus og hans verk var hva som frelste oss. Vi kunne ikke gjøre oss fortjente til dette, vi kunne ikke bli gode nok til å motta Guds aksept, det var ene og alene nåde. Vår tro på Jesus og hans stedfortredende soning frelste oss.

Så gikk det ei tid og vi kjenner at de ting vi gjør galt brenner i vårt indre, vi vil ikke gjøre det, men uansett hva vi prøver så ender vi opp med å gjøre det. Samvittigheten taler mot oss, Guds ord taler mot oss og våre forventninger taler mot oss. Hvorfor klarer jeg ikke å bryte ut av det onde? Hvorfor gjør jeg hva jeg ikke vil?

Endel legger seg skikkelig hardt i selen for å bryte gamle og negative vaner og tankemønstere. De setter opp et strengt regime rundt seg selv og er påpasselige med å lese nok, be nok, springe på mer enn nok møter, de faster og ber, de strever og vinner fram. De har i egen kraft slitt seg løs fra noe som var dårlig. Men har disse menneskene noe fortrinn innfor Gud?

NEI! Det nytter ikke å komme med tanken om at jeg har kjempet hardt, jeg la bånd på meg i månedsvis, jeg har brutt vanen, Gud må jo se på det som bra og som noe som fortjener en ekstra klapp på skuldra. Jeg fortjener jo en ekstra oppmuntring og påskjønnelse når jeg kjempet og slet slik, gjør jeg ikke?

NEI! Vår egen rettferdighet når aldri opp, den eneste rettferdighet Gud aksepterer er Kristus’. Det nytter ikke å jobbe intenst på sitt gamle jeg for å forme en standhaftig og sterk ny Kristus-skikkelse i våre liv. Både  rettferdiggjørelse og helliggjørelse er et Guds verk. Vårt eget strev legger ingen ting til. De eneste gangene vi kan komme fram foran Gud er når Kristus er vår rettferdighet. Kommer vi med egne prestasjoner, vil det ikke imponere Gud en smule en gang. Kommer vi derimot med Kristi rettferdighet, vil vi ha tilgang til Gud. Det er hva Jesus gjorde som er vår redning. Eneste mulighet vi har til å tre inn i Guds gode og underfulle nåde er ved å erkjenne sannheten, i meg selv finnes det ingen ting godt. Jesus er min rettferdighet.

av

Viktigere enn å leve lett er å leve rett

Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’  Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave. (Matt. 10:7-8)

Noe som tar oss til fjerde punkt, vi har glemt hensikten. Vi skal gi videre hva vi har sett og hørt. Ikke bare skal budskapet ut i Jerusalem, men også i Judea, Samaria og hele verden. Vi må ikke stoppe opp med meg, mine og mitt. Vi har fått i overflod for å gi videre.

Dette tar oss til femte punkt som er at vi danser litt for lett rundt gullkalven. Israelsfolket ble oppslukt av annet enn å lyde og tjene Gud, de gav seg hen i avgudsdyrkelse og vill og gledesfylt forlystelse. Det er ikke galt å glede seg, men forlystelser og fornøyelse må aldri ta over for det å tjene Gud og mennesker.
(utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

For to dager siden nevnte jeg at vi er ambassadører for Guds rike. Vi er ikke lenger av denne verden, selv om vi er i den. Selv om vi er del av en nasjon, et samfunn og et fellesskap her på jord, er vår egentlige familie Guds familie og vårt egentlige hjemland himmelen. Og her ligger det som er vårt kall, vår tjeneste- å gjøre Guds rike kjent. Som ambassadører skal vi jobbe for et rikes beste, for å bedre dets omry og for å fremme dets interesser, vekst og posisjon. Det er et kall alle kristne har, å være medå utbre Guds rike og vi har alle fulltidstjeneste som himmelrikets ambassadører. Det finnes ingen deltidsstillinger tiltenkt de unge, de eldre, de syke, de travle småbarnsforeldrene eller andre, vi har alle fulltidstjeneste. Kanskje har vi ikke den tittelen vi vanligvis forbinder med fulltidstjeneste som evangelist, pastor eller lovsangsleder, men til og med dem med titler som mamma, ektefelle, førskolelærer, sykepleier, ingeniør, kontormedarbeider, student eller hva det måtte være, er i fulltidstjeneste for Herren.

Tenk deg at du åpner avisen og ser overskriften: Norges ambassadør i Tjebestjina hjemkalt! Du leser videre og blir både overrasket og forundret over hva du leser. Den norske ambassadøren hadde begynt å bli for hjemmekjær i det land han var utstasjonert. Han var ikke like ivrig i å fremme norske interesser, han hadde også begynt å leve litt for utsvevede og var flere ganger observert sjanglende på gata med ny dame i armkroken,  i tillegg hadde han begynt å kjøpe seg opp land og eiendom for å kunne bosette seg. Ja han hadde til og med søkt om statsborgerskap i Tjebestjina.  Ikke bare nok med at han sluntret unna pliktene og bragt Norgs gode navn og rykte i vanære, men han hadde også begynt å jobbe for den andre nasjonen og fremmet nå deres interesser mer enn de norske. Hvem ville ikke ment at en slik ambassadør skulle hjemkalles?

Hva da med kristne? Er vi gode ambassadører for Guds rike eller har vi blitt for hjemmekjære i denne verden? Er vi for opptatt av å passe inn og være en del av «den fremmede kultur og tradisjon» i stede for å være stolte av vårt opphav og stå ranke og sterke som ambassadører for Gud den allmektige og hans himmelske rike?

1. Johannesbrev har en flott start, vi leser i 1:1-3 (egen understrekning)

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.

Vi ser at det er hva Johannes personlig hadde sett, hørt, tatt på og erfart som ble delt videre, og det ble gjørt for at andre skulle få frelsesbudskapet forkynt slik at andre kunne komme inn i fellesskapet med Gud.

Ofte gjør vi ting veldig vanskelige, men det viktigste vi har å dele med andre mennesker er vårt egne, personlige vitnesbyrd. Hva Gud har gjort både med oss og for oss, hva vi har fått ta del i og hvordan Gud har utfridd oss og hjulpet oss. Det handler om å leve et liv med integritet og trofasthet, det handler om å huske at vi er «undersåtter og tjenere», det handler om å huske hvem vi var og hvem vi er. Det handler om å gi videre hva vi selv mottok for ingenting. Det handler om troskap mot Herren og hans kongerikes regler, og det handler om å velge å leve rett i stede for lett. En ting om gangen, et steg om gangen, en dag om gangen. Å gå dit Gud leder og dele de ord han gir, å handle på de tanker vi får og om å være lys og salt i denne verden. Kongerikets verdier og skatter er ikke for at noen få og priviligerte skal få mer, men for at de fattige, svake, utstøtte og andre skal bli løftet opp.

Hvis Gud gir oss trøst, er det ikke bare for å trøste oss, men også for å forme oss til å bli trøstere som kan trøste andre. Gi videre den trøst du selv mottok.

Hvis Gud velsigner oss økonomisk, er det ikke for at vi skal leve i luksus, men for at vi skal ha hva vi trenger og likevel ha mulighet til å så inn i Guds rike og hjelpe andre.

Hvis Gud frelste oss, kan han frelse alle, og hva vi har erfart med Gud, hvordan han tok oss fra mørkets rike og over i lysets rike, det er virkelig ord og sannhet verdt å dele med andre. Skulle vi ikke ønske at andre også får erfare dette?