lydighet

av

konsekvensstyrt eller ønsket overgivelse

For jeg vil ha kjærlighet, ikke slaktoffer, gudskjennskap framfor brennoffer. (Hos.6:6)

Det er fascinerende å se på barn når de utfordres på å gjøre oppgaver de ikke har lyst til. Plikter er tidvis en stor uting spør du dem og det er ikke kjekt å gjøre ukjekke ting. Men går  vi dem litt etter i sømmene vil vi se at det er i hovedsak to faktorer som påvirker dem, de gjør hva de skal basert på

konsekvensstyring,
Enten fordi de ønsker ikke ta straffen, konsekvensen av å ikke gjøre hva de blir fortalt, eller fordi de ønsker belønningen de vil få for å gjøre hva de blir fortalt.
Det er handling utav ønske/ikke ønske om en spesifikk konsekvens- Altså straff/belønningsstyrt handling og ikke mer enn det.

eller utav kjærlighet
Det krever mye å handle på denne måten fordi det innebærer at vi vet at vi er en del av noe større enn oss selv (som familie) og at vi har en forståelse for at vår deltakelse har betydning for andre. Vi handler da utav hensyn og omsorg overfor de andre medlemmer, vi ønsker at de skal ha det godt/best mulig og derfor gjør vi hva vi skal. (En liten presisering, å handle utfra kjærlighet betyr ikke at vi alltid føler for det, men vi gjør det likevel fordi vi ønsker den andres beste.)

Konsekvensstyrt handling og lydighet er knyttet til hva det enten koster meg eller kan gi meg, mens kjærlighetsbasert handling og lydighet er knyttet til hva som er bra for- og til- andres beste

Når det gjelder Gud, ønsker han at vår lydighet skal komme fra et overgitt hjerte, ikke fordi vi frykter konsekvensene eller ønsker oss belønning, men fordi vi elsker Gud. Og slik vil han vi skal være overfor andre også, ikke bare tenke på hva som gagner oss, men mer på ha som er til de andres beste.

Hva type lydighet er du mest i?

av

Slutt å prøve å ta deg sammen

Det er en ting jeg kjenner uroer meg litt når jeg tenker over typen innlegg jeg poster, jeg er bekymret for at noen skal oppfatte det som at jeg mener de må ta seg sammen og gjøre mer selv.

Ofte opplever jeg at Gud gir meg innlegg som jeg kaller: Oppfordre folk til å leve overgitte liv, men jeg tenker at enkelte kan oppleve det som at jeg sier: Du må ta deg sammen og gjøre mer selv.

Jeg ser klart at Gud sier i sitt ord at vi skal gjøre godt og leve overgitt, men jeg ser også at han sier at i oss selv er det umulig. Her er mitt dilemma: Klarer jeg å vise denne siden gjennom hva jeg skriver? Klarer jeg å si at du skal slutte å prøve selv og heller leve og handle i tro og tillit til at det er Gud som skal gjøre verket?

Det er umulig å i egen styrke leve et kraftfullt kristenliv, det er bare Gud som kan fikse den delen, men samtidig er det vårt ansvar å vandre i lydighet mot Guds ord. Det er ikke mulig for mennesker å selv frembringe noe av evig verdi, men klarer vi å forstå at Gud er den som virker i og gjennom oss, er det også frihet til å faktisk ikke klare alt selv.

Så når jeg sier at vi må leve overgitt Gud, vandre i tillit og lydighet, så vit at jeg også mener: Slutt å prøve å ta deg sammen. Gud er den som må forandre oss fra innsiden og ut, Gud er den som må gi oss kraft til å leve gudfryktige liv, Gud er den som må virke i oss og gjennom oss. Vi vil aldri klare å ta det gamle mennesket i nakken og riste varig endring inn i det, vi må slippe Gud til og la Ham forvandle oss på innsiden (når det nye mennesket får bli sterkere og sterkere vil det mer og mer kontroll over og kvelertak på det gamle), det igjen vil føre til en forandret innstilling, holdning og livsførsel.

Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Ap.gj. 1:8)

av

Jeg rakk det nesten

Derfor, som Den hellige ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde… (Heb. 3:7)

Er det noen som kommer og ser bussen kjøre avgårde rett der framme, er det ikke uvanlig å høre at «jeg rakk det nesten». Men helt egentlig, de rakk ikke bussen. Hva hjelper det om de var bare halvminuttet for sene? Er det egentlig forskjell på halvminuttet og 5 minutter? De hadde i begge tilfeller mistet bussen like mye.

Å miste bussen kan gi uventete utfordringer og problemer, men oftest ikke verre enn at vi ganske fort kan få orden på det igjen. Men det er ikke alle ting som vi «nesten rakk» som er like greit å fikse opp i, det kommer en dag der det er for sent og da hjelper det fint lite at vi nesten rakk det.

Jeg rakk nesten å gjøre opp men ektefellen etter krangelen.
Jeg rakk nesten å fortelle naboen om Gud.
Jeg rakk nesten å gi en ærlig innsats på jobb.
Jeg rakk nesten å slutte å lure meg unna.
Jeg rakk nesten å slutte å være utro.
Jeg rakk nesten å hjelpe de jeg kjente jeg skulle hjelpe.
Jeg rakk nesten å begynne å be mer og lese mer i Guds ord.
Jeg rakk nesten å ta imot Jesus som frelser.
Jeg rakk nesten…

… en dag er alt for sent.

Vi vet aldri når den dagen er for oss eller andre mennesker, livet skjer og vi vet aldri helt hva det vil bringe. Hvorfor kaste bort tiden? Vi burde være flinkere til å utsette til i morgen de ting vi ikke burde gjøre i dag og heller gjøre i dag de ting vi ikke burde utsette til i morgen. I dag om du hører Herrens røst, forherd ikke hjertet.

av

Tillit og lydighet går hånd i hånd

Stol på Herren av hele ditt hjerte,  støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordsp. 3:5)

Gud holder hele tiden på å forberede sine helter slik at de er klare når anledningen kommer. Uansett hva som skjer i våre liv, er Gud i arbeid. Han gir ikke opp selv om vi tar en omvei, han lar oss heller ikke gå dukken fordi vi tok en avstikker. Nei, han fortsetter sitt utrettelige arbeid i vårt indre, og han vil fullføre det verk han startet (Fil.1:6). Gud vet at det en dag der framme vil det åpne seg opp muligheter vi i dag ikke vet om, og da har Gud mennesker klare som han kan sette rett inn. Mennesker som kan gjøre store ting for Herren og mennesker i den posisjon de plutselig fikk.. De rundt vil i mange tilfeller stå som spørsmålstegn og lure på hvor dette mennesket kom fra? Hvordan kan dette mennesket vite så mye, passe så godt og så har vi ikke enset han/henne tidligere? For å ta oss til det punktet der vi er klare for nye utfordringer, bruker Gud alle de små delene av våre liv til å virke fram hans plan, og underveis vil en større tillit og overgivelse vokse fram i våre liv.

Gud vet at alt vi møter kan brukes til å styrke vår tro og tillit til ham, men det er avhengig av hvordan vi responderer på Guds ord og Guds tiltale. Når vi møter ting vi ikke forstår, kan Gud gi oss et ord om hva vi skal gjøre. Hvis vi er lydige og handler på dette, vil vi se at Gud virker en løsning, og dermed vil også vår tro styrkes. Altså, det er sammenheng mellom vår tro, vår tillit til Gud og vår lydighet. Det fungerer faktisk slik at jo mer vi adlyder Guds ord, jo mer vil vi stole på Herren, og jo mer vi stoler på Herren, jo mer vil vi vandre i lydighet.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe.  (Jes. 26:4)

Gud vil vi skal stole på ham i alle situasjoner. Tillit er å la egne smålige forsøk fare, tillit er å lyde Guds ord, tillit er visshet om at Gud vil gripe inn, tillit er overgivelse til Guds vei og vilje, tillit er handling selv når vi ikke forstår hvorfor. Gud vil vi skal stole på ham med alt vi er i alle ting og under alle omstendigheter. Gud er trofast og han holder sine ord, tror vi det? Trorvi at Gud har en mening og plan med alt vi opplever, og at det vil vendes til noe godt og brukes for å bringe Gud ære og til å dra mennesker nærmere Gud?

av

Viktigere enn å leve lett er å leve rett

Gå og forkynn: ‘Himmelriket er kommet nær!’  Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave. (Matt. 10:7-8)

Noe som tar oss til fjerde punkt, vi har glemt hensikten. Vi skal gi videre hva vi har sett og hørt. Ikke bare skal budskapet ut i Jerusalem, men også i Judea, Samaria og hele verden. Vi må ikke stoppe opp med meg, mine og mitt. Vi har fått i overflod for å gi videre.

Dette tar oss til femte punkt som er at vi danser litt for lett rundt gullkalven. Israelsfolket ble oppslukt av annet enn å lyde og tjene Gud, de gav seg hen i avgudsdyrkelse og vill og gledesfylt forlystelse. Det er ikke galt å glede seg, men forlystelser og fornøyelse må aldri ta over for det å tjene Gud og mennesker.
(utdrag fra innlegget: Se i nåde til oss Gud)

For to dager siden nevnte jeg at vi er ambassadører for Guds rike. Vi er ikke lenger av denne verden, selv om vi er i den. Selv om vi er del av en nasjon, et samfunn og et fellesskap her på jord, er vår egentlige familie Guds familie og vårt egentlige hjemland himmelen. Og her ligger det som er vårt kall, vår tjeneste- å gjøre Guds rike kjent. Som ambassadører skal vi jobbe for et rikes beste, for å bedre dets omry og for å fremme dets interesser, vekst og posisjon. Det er et kall alle kristne har, å være medå utbre Guds rike og vi har alle fulltidstjeneste som himmelrikets ambassadører. Det finnes ingen deltidsstillinger tiltenkt de unge, de eldre, de syke, de travle småbarnsforeldrene eller andre, vi har alle fulltidstjeneste. Kanskje har vi ikke den tittelen vi vanligvis forbinder med fulltidstjeneste som evangelist, pastor eller lovsangsleder, men til og med dem med titler som mamma, ektefelle, førskolelærer, sykepleier, ingeniør, kontormedarbeider, student eller hva det måtte være, er i fulltidstjeneste for Herren.

Tenk deg at du åpner avisen og ser overskriften: Norges ambassadør i Tjebestjina hjemkalt! Du leser videre og blir både overrasket og forundret over hva du leser. Den norske ambassadøren hadde begynt å bli for hjemmekjær i det land han var utstasjonert. Han var ikke like ivrig i å fremme norske interesser, han hadde også begynt å leve litt for utsvevede og var flere ganger observert sjanglende på gata med ny dame i armkroken,  i tillegg hadde han begynt å kjøpe seg opp land og eiendom for å kunne bosette seg. Ja han hadde til og med søkt om statsborgerskap i Tjebestjina.  Ikke bare nok med at han sluntret unna pliktene og bragt Norgs gode navn og rykte i vanære, men han hadde også begynt å jobbe for den andre nasjonen og fremmet nå deres interesser mer enn de norske. Hvem ville ikke ment at en slik ambassadør skulle hjemkalles?

Hva da med kristne? Er vi gode ambassadører for Guds rike eller har vi blitt for hjemmekjære i denne verden? Er vi for opptatt av å passe inn og være en del av «den fremmede kultur og tradisjon» i stede for å være stolte av vårt opphav og stå ranke og sterke som ambassadører for Gud den allmektige og hans himmelske rike?

1. Johannesbrev har en flott start, vi leser i 1:1-3 (egen understrekning)

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus.

Vi ser at det er hva Johannes personlig hadde sett, hørt, tatt på og erfart som ble delt videre, og det ble gjørt for at andre skulle få frelsesbudskapet forkynt slik at andre kunne komme inn i fellesskapet med Gud.

Ofte gjør vi ting veldig vanskelige, men det viktigste vi har å dele med andre mennesker er vårt egne, personlige vitnesbyrd. Hva Gud har gjort både med oss og for oss, hva vi har fått ta del i og hvordan Gud har utfridd oss og hjulpet oss. Det handler om å leve et liv med integritet og trofasthet, det handler om å huske at vi er «undersåtter og tjenere», det handler om å huske hvem vi var og hvem vi er. Det handler om å gi videre hva vi selv mottok for ingenting. Det handler om troskap mot Herren og hans kongerikes regler, og det handler om å velge å leve rett i stede for lett. En ting om gangen, et steg om gangen, en dag om gangen. Å gå dit Gud leder og dele de ord han gir, å handle på de tanker vi får og om å være lys og salt i denne verden. Kongerikets verdier og skatter er ikke for at noen få og priviligerte skal få mer, men for at de fattige, svake, utstøtte og andre skal bli løftet opp.

Hvis Gud gir oss trøst, er det ikke bare for å trøste oss, men også for å forme oss til å bli trøstere som kan trøste andre. Gi videre den trøst du selv mottok.

Hvis Gud velsigner oss økonomisk, er det ikke for at vi skal leve i luksus, men for at vi skal ha hva vi trenger og likevel ha mulighet til å så inn i Guds rike og hjelpe andre.

Hvis Gud frelste oss, kan han frelse alle, og hva vi har erfart med Gud, hvordan han tok oss fra mørkets rike og over i lysets rike, det er virkelig ord og sannhet verdt å dele med andre. Skulle vi ikke ønske at andre også får erfare dette?