tillit

av

Gud selv må gjøre verket

Jeg har delt mange ganger om min lengsel til å vokse i helliggjørelse, å bli mer lik Jesus. Dette henger sammen med at det er vårt virkelige kall: Å la Gud forme oss til å bli et hellig folk som Han kan vise sin makt og herlighet gjennom, og med det bli bragt ære. Frelsen har aldri dreid seg om hva jeg skal få av Gud, men om hva Han vil forme meg til å bli og hva Han kan gjøre gjennom meg for å bringe ære til seg selv.

Men jeg kan ikke, uansett hvor mye krefter jeg legger i det, kan jeg ikke gjøre meg selv en dråpe mer hellig. Helliggjørelse er og blir fullt og helt noe som ligger på  Gud. Ikke bare må Han skape i meg en lengsel etter det (og denne lengsel blir dypere jo mer vi lærer Gud å kjenne), men det er også Han som må virke helliggjørelse i mitt liv. Jeg kan ikke gjøre meg selv mer hellig, det er Gud som må gjøre verket, og dette er et verk Han vil fortsette med til den dag jeg enten dør eller blir hentet hjem.

Når jeg sier at jeg ikke kan gjøre noe selv for å bli mer hellig betyr ikke det at jeg kan sette meg i sofaen, fortsette med å gjøre mitt og vente på at Gud på mirakuløst vis forandrer meg, nei, jeg må gjøre noe selv. Jeg må åpne min Bibel og jeg må ta til meg Guds Ord, og det under bønn. Jeg må søke Gud om å åpnebare ordet for meg og at Han skal bli åpenbart i større grad for meg. Jeg må tro hva jeg leser og jeg må velge å leve etter det. Og jeg må be. Ikke fordi jeg skal prestere noe eller gjøre meg fortjent til noe fra Gud, for det vil jeg aldri klare, men fordi jeg har ett hjerte som lengter etter å kjenne ham bedre, etter å vokse i både kunnskap og kjennskap til ham og å se ham løftet opp og æret både i mitt liv og gjennom mitt liv.

Jeg har tenkt på noen vers fra Esekiel kap 36 de siste dagene, hvor mange ganger det står hva Gud vil gjøre i de versene. Jeg tar med endel (v22-30), men ikke alle her, men merk deg hvor mange ganger Gud sier at det er han som vil gjøre det, og merk deg også hvilke ting han sier det i forhold til. Han vil helliggjøre oss, han vil gjøre sitt navn kjent, han vil rense oss, han vil… og har Gud sagt at han vil gjøre noe, så blir det slik.

Derfor skal du si til Israels hus: Så sier Herren Gud: Jeg griper ikke inn for deres skyld, Israels hus, men for mitt hellige navns skyld, det som dere har vanhelliget blant folkeslagene dere kom til. Jeg vil hellige mitt store navn, som er vanhelliget blant folkeslagene, det som dere vanhelliget blant dem. Folkeslagene skal kjenne at jeg er Herren, sier Herren Gud, når jeg gjennom dere viser meg hellig for øynene på dem.
Jeg henter dere fra folkeslagene, samler dere fra alle landene og fører dere hjem til deres eget land. Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.
Da skal dere få bo i det landet jeg ga fedrene deres. Dere skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud. Jeg befrir dere fra all urenhet. Så kaller jeg kornet fram og gjør grøden stor; jeg gir dere ikke sult. Jeg gir trærne mye frukt og marken stor avling, så dere ikke mer møter forakt blant folkeslagene fordi dere sulter.

av

Kjærlighet og nåde nok

Søndag hadde jeg hentet frem en bok av David Wilkerson som heter «Hungry for more of Jesus» og jeg kom til kapittel 2. Mens jeg leste så blir jeg så overveldet av Guds store kjærlighet til meg at tårene renner og renner, jeg må ta pauser i lesinga flere ganger og jeg sukker takknemlig til Herren og priser Han for hans uendelig store kjærlighet og nåde mot meg. Det er ikke ofte jeg blir så overveldet, så rørt i hjertet, så «satt ut». Tenk hvor høyt han elsker meg, og deg?

Når vi søker tilflukt hos Herren så har han lovet å verne oss, lovet å lede oss, lovet å fylle oss. Hans kjærlighet mot oss er så mye større og mer omfattende enn vi klarer å forstå med vår lille menneskehjerne, men noen ganger får vi litt mer erfaring med det når Gud ikke bare drypper noe dråper av kjærlighet i våre hjerter, men virkelig skrur krana opp og lar oss både dusje og bade i hans kjærlighet.

Når vi velger å snu verden ryggen og leve i overgivelse og trofasthet mot Gud, trenger vi aldri å tvile på hans kjærlighet, nåde og vilje til å hjelpe oss. Vi kan med tillit søke han og dele vårt hjerte, vår takk, våre bønner og våre sukk. De som har søkt ly under Herrens vinger og har ham som sitt faste skjulested, de er trygge uansett hva de møter. Vi trenger ikke frykte, for Gud er større og mektigere enn hva som enn møter oss. Jo, vi vil kjenne på sorg og smerte, på uro og frykt, på fortvilelse og usikkerhet, men vi kan ta alt dette med oss til Gud og gi det til ham i bønn. Vi kan hvile i trygghet og visshet om at Herren hjelper de rettferdige, at de som ydmyker seg under hans hånd vil få hjelp og at hans nåde og kjærlighet mot oss er mye større, sterkere og mer omfattende enn vi vil klare å forstå.

Gud er en god Far for sine barn, og som en god far vil han noen ganger irettesette oss, korrigere oss og la oss smake konsekvensen av våre dårlige valg, men han vil også «blåse på sårene», omfavne oss, lede oss og gå veien sammen med oss. En god far sin kjærlighet forsvinner aldri og den er like varm og gjeldende når vi faller eller er såret, som den er når vi har klart noe eller er glade.

Gud elsker deg!

Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den Veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern.

«Jeg berger ham når han holder seg til meg, jeg verner ham, for han kjenner mitt navn. Når han kaller på meg, svarer jeg, jeg er med ham i nøden, jeg frir ham ut og gir ham ære. Jeg metter ham med et langt liv og lar ham se min frelse.»
(Sal. 91:1-4 og 14-16)

av

Å tro på Gud i umulighetene

I 2. Mosebok kap. 14 leser vi om hvordan Israelsfolket er kommet ut av Egypt og er, av Gud, blitt ledet til å slå leir rett foran Sivsjøen (v2). Moses blir fortalt av Herren at han vil vise sin herlighet på Farao og alle han kommer med v4). Gud sier ikke noe om hvordan, bare at han skal gjøre noe.

Israelittene løfter øynene og ser Farao og hele hans hær og en stor frykt griper dem (14.10) og de roper til Herren. Snart blir deres frykt snudd til misnøye og klage mot Herrens tjener Moses og de anklager ham for å føre dem i den visse død når de heller kunne vært i Egypt og hatt det bedre.(v11-12). Moses lar seg ikke påvirke av ordene deres og sier bare: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag!» (v13a).

Moses har tydeligvis blitt mye mer grunnfestet i sin tro på Gud i forhold til da han var i starten av kallet sitt. Jeg husker hvordan hans første dag på «jobben» endte. Farao ville ikke høre på ham, folket fikk større byrder lagt på seg, de klaget på Moses og Moses selv sa at Gud ikke hadde gjort noe for å befri sitt folk (2. Mos. 5). Nå ser vi en leder som står rakt og i tillit til at Gud kan og som ikke bøyer av for andres tvil og motstand. Moses er blitt hva vi kaller, mer moden i troen og mer grunnfestet. Hans erfaring med Gud i og gjennom hans liv har ført til at han har en sterk tro på at hva Gud fører oss til, vil han også ta oss igjennom. Etter alle de under som Gud gjorde ved han og Arons hender, så vet Moses at Gud svikter ikke sitt folk, han vil holde den pakt han opprettet med Abraham og han er mer enn mektig nok til å kunne hjelpe dem. Det er en en total visshet i ordene han sier: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille» (v 14).

Jeg husker en tale jeg hørte av David Wilkerson for mange år siden som var i forhold til denne hendelsen og også den lovsang som ble gitt til Gud på den andre siden. Wilkerson sa treffende at det var rett sang, men på feil side. (Jeg lenker til denne under hvis noen vil høre/lese).

Når vi vet at Gud har ført oss til noe kan vi være helt sikker på at han vil ta oss igjennom. Vi kan stole på Gud, på hans pakt og at Han er mektig til å ta oss igjennom. Vi kan synge seierssangen midt i prøvelsene, også når vi ikke ser veien videre. Ikke fordi vi er sterke og dyktige, men fordi Gud er Gud og han vil alltid stride for sine og hjelpe sine til deres rett. Vi kan i tro glede oss over at Gud vil virke dette sammen til det beste og at Han har en vei igjennom og ut av dette.

Alle møter vi omstendigheter som krever at vi må velge å tro at Gud er Gud. Våre umuligheter er ikke det for Gud, men vi må velge å tro dette som sant og vi må velge å drive tvilen bort fra våre hjerter ved å minne oss selv på at Gud er Gud. Ofte blir vi så opptatt av hva vi står overfor at prøvelsen blir mye større for oss enn Gud er for oss (selv om vi ikke alltid vil innrømme at vi tenker og føler det), men vi må velge å tro at Gud er den han sier han er og at han kan gjøre hva han har sagt. Hans løfte om å aldri svikte oss eller forlate oss står fast, også hans ord om at han vil lede sine og både befri dem, gi dem styrke og visdom og å vende alt til noe godt. I møte med livets umuligheter kan vi, tross hva det synlige forteller oss, i vårt indre synge takkesanger til Herren og glede oss over å stå i en mulighet der Gud vil vise oss sin herlighet gjennom hvordan han hjelper oss.

Moses ledet folket gjennom vannet og når de kommer på andre siden og ser hvordan Gud lar vannet flomme over egypterne og tar livet av dem alle, da blir deres frykt snudd til gudsfrykt og de begynner å prise og takke Herren.

La oss velge å gå i den tro og tillit til Herren som Moses viste mens prøvelsen stod på og synge hans pris midt i mørke og motgang. La oss ikke vakle i troen på Guds allmakt slik folket gjorde (selv etter alle de under de hadde sett) og måtte se og erfare hans forløsning før vi klarer å si at Han er Gud og verdig all vår lov og pris. Tro at Gud er Gud også når umuligheter og prøvelser møter deg.

***
Kilder til fordypning som er brukt er denne gangen:
ESV Study Bible (Crossway 2008)
Daglig Bibelkommentar 1, Oddvar Nilsen (Filadelfiaforlaget 1986)
David Wilkerson; Talen «Right song, wrong side» fra 15.11.2009
video/mp3 av talen på TSCNY sin side, utskrift av talen i pdf på World Challenge sin side.
av

Barnlig tillit når bekymringen kommer

Den lille lubne barnehånda holder mor si hånd der de går nedover gata. Det er mye trafikk og lillegutt har fått beskjed om å holde godt fast og ikke slippe. Ansiktene er fredfulle og glade der de  smilende går  og snakker og tøyser. Plutselig smeller det i ei potte ett stykke bak dem. Mor kjenner gutten klemme til i hånden hennes og hun kikker ned på ham. Bekymring står skrevet i ansiktet til den lille og øyner fylt med redsel kikker på henne. Hun smiler betryggendes til ham og sier «Det er ingen ting å være redd for. Det var bare smell fra ei potte, Det er ingen ting å være redd for, jeg er her sammen med deg og passer på.» Gutten kikker i mors øyne og når han ser at hun ikke er redd i det hele tatt, slapper han også av igjen. Mamma sier det er ikke noe å være redd for, og da er han ikke det.

Det er dager vi opplever at ting skjer som vi ikke har kontrollen på i det hele tatt, eller kanskje skjer det noe som vi ikke har kunnskap nok om til å vurdere og det ukjente trigger frykten i oss. Uansett hva som fremkaller frykt og bekymring i oss, kan vi gjøre som den lille gutten. Vi kan ta en kikk i Guds øyne og se om han er redd eller bekymret. Vi kan være ærlige nok til å be: «Gud, jeg begynner å bli bekymret, dette er jeg redd for, hvordan er det der oppe? Har du fortsatt kontrollen? Er du fortsatt på tronen? Er du redd eller bekymret? Jeg er nemlig…»

Jeg vet det høres helt tåpelig ut, men det hjelper oss å bli bevisste på hva vi egentlig tenker. Hvis Gud ikke er bekymret eller redd, hvis han fortsatt er på tronen og er allmektig- da trenger ikke vi å frykte, uansett hva vi møter. Vi kan som den lille gutten slappe av og være trygge på at Gud har kontrollen.

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 43.10)

første gang postet 17.02.12

av

Tillit og lydighet går hånd i hånd

Stol på Herren av hele ditt hjerte,  støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordsp. 3:5)

Gud holder hele tiden på å forberede sine helter slik at de er klare når anledningen kommer. Uansett hva som skjer i våre liv, er Gud i arbeid. Han gir ikke opp selv om vi tar en omvei, han lar oss heller ikke gå dukken fordi vi tok en avstikker. Nei, han fortsetter sitt utrettelige arbeid i vårt indre, og han vil fullføre det verk han startet (Fil.1:6). Gud vet at en dag der framme vil det åpne seg opp muligheter vi i dag ikke vet om, og da har Gud mennesker klare som han kan sette rett inn. Mennesker som kan gjøre store ting for Herren og mennesker i den posisjon de plutselig fikk.. De rundt vil i mange tilfeller stå som spørsmålstegn og lure på hvor dette mennesket kom fra? Hvordan kan dette mennesket vite så mye, passe så godt og så har vi ikke enset han/henne tidligere? For å ta oss til det punktet der vi er klare for nye utfordringer, bruker Gud alle de små delene av våre liv til å virke fram hans plan, og underveis vil en større tillit og overgivelse vokse fram i våre liv.

Gud vet at alt vi møter kan brukes til å styrke vår tro og tillit til ham, men det er avhengig av hvordan vi responderer på Guds ord og Guds tiltale. Når vi møter ting vi ikke forstår, kan Gud gi oss et ord om hva vi skal gjøre. Hvis vi er lydige og handler på dette, vil vi se at Gud virker en løsning, og dermed vil også vår tro styrkes. Altså, det er sammenheng mellom vår tro, vår tillit til Gud og vår lydighet. Det fungerer faktisk slik at jo mer vi adlyder Guds ord, jo mer vil vi stole på Herren, og jo mer vi stoler på Herren, jo mer vil vi vandre i lydighet.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe.  (Jes. 26:4)

Gud vil vi skal stole på ham i alle situasjoner. Tillit er å la egne smålige forsøk fare, tillit er å lyde Guds ord, tillit er visshet om at Gud vil gripe inn, tillit er overgivelse til Guds vei og vilje, tillit er handling selv når vi ikke forstår hvorfor. Gud vil vi skal stole på ham med alt vi er i alle ting og under alle omstendigheter. Gud er trofast og han holder sine ord, tror vi det? Trorvi at Gud har en mening og plan med alt vi opplever, og at det vil vendes til noe godt og brukes for å bringe Gud ære og til å dra mennesker nærmere Gud?