Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

Et liv til etterfølgelse

Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. (1. Pet. 2:21)

Det er foruroligende og forvrengt evangelium som forkynnes mange steder i dag. Om du ikke har tenkt over det før, så er det framgangsevangeliet som forkynnes ikke av det gode. Det er et fokus på at jeg kan ha mitt beste liv nå, jeg har alt i Kristus her på jord, jeg har legedom, jeg har krav på suksess, glede og god status, jeg har hva Gud lover, jeg har og jeg kan kreve min rett fordi jeg er frelst. Jeg.

Det er viktig at Guds frelse forkynnes, men det er noe som kommer etter det også. Det er mange som elsker å høre om alt hva de kan få hos Gud og alt de kan være. De vil gjerne høre om alt de er frelst og fri fra, men kommer du å forkynner hva de skal gjøre og være for Gud blir låta en annen og mange trekker seg tilbake. Det var en kostnad de ikke så komme. Er jeg ikke frelst for at Gud elsker meg og skal hjelpe meg? Skal jeg gi avkall på mitt eget og leve bare for Gud og andre? Skal jeg ofre min lykke, suksess og komfort for å hjelpe andre?

Det har vært et veldig fokus på Guds frelse i flere sammenhenger og denne ensidigheten kan føre til selvsentrerte, egoistiske kristne som egentlig lever utvannede og fasadepregede kristenliv. Vi hører hva Gud har frelst oss fra og at vi kan ha alt som kjennes og føles godt ut.

Det er ikke slik at Gud er til for oss, det er vi som er til for Gud. Det er riktig at vi trenger å få ordet som fører til omvendelse og som fører oss inn i Guds type frihet, men vi kan ikke bare fokusere på alt hva vi er frelst fra. Etter omvendelsen må vi bevege oss videre. Vi kan ikke sitte å forvente at Gud skal oppfylle alle våre lyster og ønsker, vi må bevege oss videre inn i hva vi er frelst til. Guds rike er ikke et rike der jeg er i fokus, Guds rike er et rike der jeg blir mindre og mindre og hvor jeg lever for at Guds Navn skal bringes ære og at andre skal bli frelst. Og i dette har vi et godt og stort forbilde; Jesus. Han som ikke levde for seg selv men for å gjøre Fars vilje, han som ikke sparte sitt eget liv, men utøste det for de mange. Han som ikke svarte igjen da han ble hånet. Han som elsket til og med dem som forlot ham og den som bedro ham. Jesus. Her kommer dagens vers en gang til, og jeg oppfordrer deg til å tenke over hva det egentlig sier og betyr.

Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. (1. Pet. 2:21)