Helt fra Gud gav sin dom og sitt løfte om frelse i Eden, har Guds folk vært et folk som venter. De har ventet på den dag Guds frelser skal komme og vende deres skjebne. Da Lamek kalte gutten sin Noah- som betyr hvile- tok det nesten 600 år før Gud lukket døren til arken bak dyrene, Noah og familien hans. Moses hadde noen tiår utenfor Egypt før Gud sendte ham tilbake for å føre Israelsfolket ut. Hannah ventet i mange, mange år på guttebarnet som senere skulle bli den profet som salvet David til konge, og David måtte selv vente mange år fra han ble salvet til konge før han ble innsatt. Dette er menneskers skjebner, men Guds plan er sammentvunnet med dem. Eller mer korrekt, vår historie er sammentvunnet og avhengig av Guds plan. Samtidig som menneskets historie har gått sin gang, har Gud gjennom pakter med mennesker, givelse av Loven, løfter, (framtids)profetier og Guds Ord gjennom profeter gitt de gudfryktige mer og mer innsikt i hva som skulle komme. De visste fra løftet i Eden at det skulle komme en befrier, og litt etter litt fikk de vite og forstå mer. Det skulle være en kongeprest/yppersteprest (som Melkisedek), det skulle være en profet (som Moses) og en konge (som David) og ikke bare det, det mennesket som skulle komme som Guds tjener kunne ikke være andre enn Gud, for bare Gud kan frelse (bl.a. Jes.45,21). Det var et folk som ventet- og levde med forventning- til den dag Guds frelser skulle komme. De rettferdige levde etter det lys de hadde, i avhengighet til Guds Ånd og etter Guds lov. Det var en venting som gjorde at de levde gudfryktige liv samtidig som de levde i forventning til hva som skulle komme, og mens de ventet søkte de å få kjenne Gud bedre utfra hva de visste.
Men, det triste er, flesteparten av Israelsfolket hadde ikke øye for Guds løfte eller Guds bud, de var opptatt med seg og sitt. Ja, hvis ikke de plutselig fikk det veldig vanskelig, da ropte de til Gud. Det var tider med fornyelse i store deler av folket, men for det meste var det et fåtall som levde nær Gud, i avhengighet til han og for hans ære og pris. De ville gjerne ha en frelser for sine dårlige dager og tider, men ikke en konge som bestemte over deres liv og evighet. Og slik er det i dag også.
Vi liker å tenke på det uskyldige spebarnet som gurgler, smatter og sover i ei krybbe, men å ta innover oss at det ikke bare er verdens frelser som lå der, men verdens skaper, opprettholder og dommer, det er mye fjernere tanker. Et spebarn er uskyldig og skaper sentimentale tanker, den allmektige dommer og konge er fryktinngytende og foruroliger vårt indre.
Vi er fortsatt et ventende folk. I gammeltestamentlig tid ventet de på den lovede konge og frelser, i dag venter vi på hans andre komme. Helt til Jesus kommer tilbake for å dømme verden kommer vi til å være ventende. Men vi som lever nå har så mye mer å være takknemlig for enn de som levde før Jesu første komme. De så svakt og på lang avstand den herlighet, rettferdighet og nåde som skulle komme, men vi har privilegiet å kjenne Jesus og kraften av Hans oppstandelse. Jesus, som er
«…utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord».(Heb.1.3a) og som «er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte». (Kol.1.15)
Vi må passe oss så ikke vårt kristenliv og ventingen på Jesu gjenkomst med makt og herlighet blir passiv, mens vi venter arbeider vi på frelsen med frykt og beven, vi gjør vår del for å skue kongen i hans herlighet (lese og studere Ordet, bønn, fellesskap og sakramenter), vi lever i avhengighet til Guds Ånd for all innsikt, åpenbaring og kraft, samtidig som vi vandrer i de gode gjerninger Gud har gjort klar for oss.
Må vi huske at selv om det å forberede hus og hjem til fest og fellesskap er gode ting, er det viktigere at vi forbereder hjertene våre. Min bønn er at Jesus får en sentral plass i våre tanker og liv i ukene fram mot jul. La oss ikke bare forberede oss på å feire hans første komme, men å leve hver dag i takknemlighet til hva han gjorde første gang han kom- og i forventning til hans andre komme.
