trofasthet

av

Det ventende folk

Helt fra Gud gav sin dom og sitt løfte om frelse i Eden, har Guds folk vært et folk som venter. De har ventet på den dag Guds frelser skal komme og vende deres skjebne. Da Lamek kalte gutten sin Noah- som betyr hvile- tok det nesten 600 år før Gud lukket døren til arken bak dyrene, Noah og familien hans. Moses hadde noen tiår utenfor Egypt før Gud sendte ham tilbake for å føre Israelsfolket ut. Hannah ventet i mange, mange år på guttebarnet som senere skulle bli den profet som salvet David til konge, og David måtte selv vente mange år fra han ble salvet til konge før han ble innsatt. Dette er menneskers skjebner, men Guds plan er sammentvunnet med dem. Eller mer korrekt, vår historie er sammentvunnet og avhengig av Guds plan. Samtidig som menneskets historie har gått sin gang, har Gud gjennom pakter med mennesker, givelse av Loven, løfter, (framtids)profetier og Guds Ord gjennom profeter gitt de gudfryktige mer og mer innsikt i hva som skulle komme. De visste fra løftet i Eden at det skulle komme en befrier, og litt etter litt fikk de vite og forstå mer. Det skulle være en kongeprest/yppersteprest (som Melkisedek), det skulle være en profet (som Moses) og en konge (som David) og ikke bare det, det mennesket som skulle komme som Guds tjener kunne ikke være andre enn Gud, for bare Gud kan frelse (bl.a. Jes.45,21). Det var et folk som ventet- og levde med forventning- til den dag Guds frelser skulle komme. De rettferdige levde etter det lys de hadde, i avhengighet til Guds Ånd og etter Guds lov. Det var en venting som gjorde at de levde gudfryktige liv samtidig som de levde i forventning til hva som skulle komme, og mens de ventet søkte de å få kjenne Gud bedre utfra hva de visste.

Men, det triste er, flesteparten av Israelsfolket hadde ikke øye for Guds løfte eller Guds bud, de var opptatt med seg og sitt. Ja, hvis ikke de plutselig fikk det veldig vanskelig, da ropte de til Gud. Det var tider med fornyelse i store deler av folket, men for det meste var det et fåtall som levde nær Gud, i avhengighet til han og for hans ære og pris. De ville gjerne ha en frelser for sine dårlige dager og tider, men ikke en konge som bestemte over deres liv og evighet. Og slik er det i dag også.

Vi liker å tenke på det uskyldige spebarnet som gurgler, smatter og sover i ei krybbe, men å ta innover oss at det ikke bare er verdens frelser som lå der, men verdens skaper, opprettholder og dommer, det er mye fjernere tanker. Et spebarn er uskyldig og skaper sentimentale tanker, den allmektige dommer og konge er fryktinngytende og foruroliger vårt indre.

Vi er fortsatt et ventende folk. I gammeltestamentlig tid ventet de på den lovede konge og frelser, i dag venter vi på hans andre komme. Helt til Jesus kommer tilbake for å dømme verden kommer vi til å være ventende. Men vi som lever nå har så mye mer å være takknemlig for enn de som levde før Jesu første komme. De så svakt og på lang avstand den herlighet, rettferdighet og nåde som skulle komme, men vi har privilegiet å kjenne Jesus og kraften av Hans oppstandelse. Jesus, som er
«…utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord».(Heb.1.3a) og som «er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte». (Kol.1.15)
Vi må passe oss så ikke vårt kristenliv og ventingen på Jesu gjenkomst med makt og herlighet blir passiv, mens vi venter arbeider vi på frelsen med frykt og beven, vi gjør vår del for å skue kongen i hans herlighet (lese og studere Ordet, bønn, fellesskap og sakramenter), vi lever i avhengighet til Guds Ånd for all innsikt, åpenbaring og kraft, samtidig som vi vandrer i de gode gjerninger Gud har gjort klar for oss.

Må vi huske at selv om det å forberede hus og hjem til fest og fellesskap er gode ting, er det viktigere at vi forbereder hjertene våre. Min bønn er at Jesus får en sentral plass i våre tanker og liv i ukene fram mot jul. La oss ikke bare forberede oss på å feire hans første komme, men å leve hver dag i takknemlighet til hva han gjorde første gang han kom- og i forventning til hans andre komme.

av

Ettertiden vitner om Guds trofasthet

Jeg minnes Herrens verk, minnes dine under fra gammel tid. (Sal.77:12)

Midt i prøvelse, smerte og lidelse kan vi oppleve at vi ikke kjenner Gud er nær, vi føler oss ensomme og forlatte. I de stunder er det viktig å huske at Gud har sagt han aldri vil svikte oss eller forlate oss. Kan vi ikke se Guds hånd virke i våre liv, må vi stole på hans hjerte. Gud er trofast og han bærer oss igjennom.

Ettertiden vil ofte vise dette. Når vi er kommet igjennom og ser tilbake, kan vi se Guds fingeravtrykk over hele vårt liv, vi kan se at hans sterke armer bar oss da vi ikke klarte mer selv. Gud gav oss styrke nok til å fortsette ett skritt og en dag til, Gud gav oss oppmuntring og trøst nok til å tåle all smerten, Gud gav oss glede nok til å tåle sorgen, Gud gav oss kjærlighet nok til å tåle avvisning og bedrag. Gud gav oss alltid hva vi trengte for å klare den enkelte dag og natt, vi så det bare ikke der og da. Ettertiden vil alltid vitne om Guds trofasthet.

Jeg vil minnes Herrens velgjerninger og lovsynge Herren for alt det Herren har gjort for oss, for alt det gode han har gjort mot Israels hus i sin barmhjertighet og store kjærlighet. Han har sagt: «Ja, de er mitt folk, barn som aldri sviker.» Og han ble deres frelser. I all deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem. I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem ut. Alltid løftet han dem opp og bar dem… (Jes.63:7-9)

første gang postet 21.02.12.

av

Tillit og lydighet går hånd i hånd

Stol på Herren av hele ditt hjerte,  støtt deg ikke til din egen innsikt! (Ordsp. 3:5)

Gud holder hele tiden på å forberede sine helter slik at de er klare når anledningen kommer. Uansett hva som skjer i våre liv, er Gud i arbeid. Han gir ikke opp selv om vi tar en omvei, han lar oss heller ikke gå dukken fordi vi tok en avstikker. Nei, han fortsetter sitt utrettelige arbeid i vårt indre, og han vil fullføre det verk han startet (Fil.1:6). Gud vet at en dag der framme vil det åpne seg opp muligheter vi i dag ikke vet om, og da har Gud mennesker klare som han kan sette rett inn. Mennesker som kan gjøre store ting for Herren og mennesker i den posisjon de plutselig fikk.. De rundt vil i mange tilfeller stå som spørsmålstegn og lure på hvor dette mennesket kom fra? Hvordan kan dette mennesket vite så mye, passe så godt og så har vi ikke enset han/henne tidligere? For å ta oss til det punktet der vi er klare for nye utfordringer, bruker Gud alle de små delene av våre liv til å virke fram hans plan, og underveis vil en større tillit og overgivelse vokse fram i våre liv.

Gud vet at alt vi møter kan brukes til å styrke vår tro og tillit til ham, men det er avhengig av hvordan vi responderer på Guds ord og Guds tiltale. Når vi møter ting vi ikke forstår, kan Gud gi oss et ord om hva vi skal gjøre. Hvis vi er lydige og handler på dette, vil vi se at Gud virker en løsning, og dermed vil også vår tro styrkes. Altså, det er sammenheng mellom vår tro, vår tillit til Gud og vår lydighet. Det fungerer faktisk slik at jo mer vi adlyder Guds ord, jo mer vil vi stole på Herren, og jo mer vi stoler på Herren, jo mer vil vi vandre i lydighet.

Stol på Herren til alle tider, for han, Herren, er en evig klippe.  (Jes. 26:4)

Gud vil vi skal stole på ham i alle situasjoner. Tillit er å la egne smålige forsøk fare, tillit er å lyde Guds ord, tillit er visshet om at Gud vil gripe inn, tillit er overgivelse til Guds vei og vilje, tillit er handling selv når vi ikke forstår hvorfor. Gud vil vi skal stole på ham med alt vi er i alle ting og under alle omstendigheter. Gud er trofast og han holder sine ord, tror vi det? Trorvi at Gud har en mening og plan med alt vi opplever, og at det vil vendes til noe godt og brukes for å bringe Gud ære og til å dra mennesker nærmere Gud?

av

Den daglige tjeneste

Kanskje er det bare i de sammenhenger jeg har tilhørt, og vanket i, at forkynnelsen om å tjene Gud i hovedsak har vært knyttet til å gå ut eller å tjene i menighet? Uansett, jeg har hvertfall kjent på savnet etter å høre mer praktisk forkynnelse om hva tjeneste for Gud er og hvordan vi kan fungere i det.

Tjeneste for Gud er ikke bare å delta i menighetens aktiviteter og indre liv, ei heller er det kun knyttet opp mot å gå ut for å fortelle andre mennesker om Jesus. For de fleste av oss er den viktigste tjenesten vi gjør for Gud, å være trofaste, pliktoppfyllende og tilstede i våre hverdagsliv.

Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener.
(Kol. 3:23)

Arbeid er ikke bare det som er knyttet til det yrke, det arbeidet vi har for å tjene penger, det er alt vi gjør for at vår hverdag og hverdagen til de rundt oss skal gå rundt og kunne fungere på en god måte.

Når du skifter bleier, gjør det som for Herren.
Når du lager middag, gjør det som for Herren.
Når du møter opp på skolen, delta og gjør ditt skolearbeid- gjør det som for Herren.
Når du er på jobb, gjør ditt arbeid der som for Herren.
Når du vasker badet, gjør det som for Herren.
Gjør de ting du gjør som om du gjør det for Herren.

Mesteparten av livet for de fleste av oss er ikke i menigheter og kirker, det er på arbeid, i hjemmet og fritidsktiviteter- og også i disse situasjonene ønsker Gud at vi er tilstede, er helhjertede, er trofaste og gir vårt beste.

Mange av disse situasjonene og omstendighetene tenker vi normalt sett ikke på som tjenesteområder, men de er det, fordi: Hele vårt liv er viktig for Gud, hele vårt liv kan vitne om vår overgivelse og tilhørighet til ham og hele vårt liv skal være et vitne om hans godhet, storhet og verdighet.

I disse ting, som vi ofte ser på usynlige selvfølgeligheter ligger et stort potensiale for å vise at vi vil være trofaste etterfølgere og overgitt Guds plan og vei for våre liv. Gjennom vår oppofrelse i disse situasjoner, viser vi hva som bor i oss og om vi har den modenhet og integritet vi trenger for å kunne bli satt over større ting.

Det er betydningsfullt å gi sitt beste på jobb og skole og ikke sluntre unna.
Det er betydningsfullt å skifte bleier, lage middag og pugge gangetabell.
Det er betydningsfullt å vaske hjem og stelle klær.
Det er betydningsfullt og viktig.

Ditt største og viktigste tjenesteområde for Herren finner du i ditt eget liv, i din hverdag.
Du er betydningsfull og viktig,
og din trofasthet i det liv Gud har gitt deg, blir sett av Herren.

av

Fortsett å fortsette

I går var det ett par ting som fikk meg til å tenke over det med å holde trofast frem, at uansett hva omstendighetene tilsier, så fortsetter vi i tro og tillit til at Gud vil oppfylle sine løfter. Det er ikke alltid enkelt å huske lyset når alt er mørkt eller å løfte frem håpet når alt går tilsynelatende feil vei. Men uansett hva som skjer rundt oss, Guds løfter til oss er sanne. Fortsetter vi fremover- uansett hvor nølende det er- så vil vi en dag oppleve at i et øyeblikk så snur alt.

Noen ganger er det godt for meg å hente frem hva jeg har skrevet tidligere, både fordi det er ord som trøster, utfordrer og oppmuntrer, men også fordi det endel ganger er nedskrevne minner om hvor trofast Gud har vært i mitt liv. Det innlegget jeg ble sittende å tygge på er skrevet tidligere i forbindelse med advent og heter:

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

***
Dagens kalendergave er lave raggsokker str 37-40. For mer info og skjema trykk HER.