Andakt

av

å være modig

Så sa David til sin sønn Salomo: «Vær modig og sterk, gå til verket! Vær ikke redd og mist ikke motet! For Herren Gud, min Gud, er med deg. Han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg før du har fullført alt som skal gjøres for tjenesten i Herrens hus. (1. Krøn. 28:20)

Den ene av guttene mine ble i fjor høst plutselig mørkredd. Det kom nesten over natta og det førte til at skulle han ut måtte en voksen være i følge, det var ikke nok med en bror eller en kompis. Da høstmørket kom på skikkelig etter klokkestillinga for litt siden, viste det seg at frykten er der fortsatt. Det kom tydelig fram en kveld han skulle gå et lite stykke alene. Jeg fikk telefon om at det gikk ikke ann å kjøre han til døra pga plutselig snøfall som gjorde det umulig å gå komme opp bakken. Jeg sier så fort jeg kan «ha det» og kommer meg ut døra. Jeg visste jo han ikke likte det i fjor, det kunne være det var slik fortsatt. Jeg møter en gutt som kommer gråtendes og ikke er høy i hatten og når vi kommer inn klemmer jeg godt og lenge før vi beveger oss til badekar og godt varmt vann.

Det roer seg fort og vi får en prat hvor vi finner ut av tingene. Så vi er enige om en ting: Det er når vi er redde vi må være modige, og det var han. Om han ikke likte å gå i mørket, så gjorde han det. Om han måtte gråte litt, så var det fortsatt å være modig og møte frykten.

Det er ikke godt å være redd for noe. Frykten for det ukjente, for å mislykkes og annet kan hindre oss fra å ta de nødvendige stegene. Frykt kan hindre oss fra å gå inn i de ting Gud har vist oss, det kan hindre oss fra å benytte gode muligheter, det kan hindre oss fra et rikere liv.

Med en gang jeg fikk vite hva gutten min var oppi, kom jeg han i møte. Jeg passet på å omslutte han med mye omsorg og støtte etter hans modige tur hjem. Når vi møter ting i livet som trigger frykten vår, er det ikke slik at Gud trekker seg bort for å se om vi takler dette, men han er der med oss og passer på at vi blir omsluttet med omsorg og får nok oppmuntring til at vi også neste gang vil våge.

Mot er ikke fravær av frykt, det er å våge å møte frykten.

av

Noen trenger deg

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, (Jes. 61:1)

Han stod og kikket på de andre foreldrene, alle var mødre. Det var alltid kjekt å se den lille jenta hans glede seg med kollbøtter og annet på turnen, men det var også de stundene han følte seg mest utenfor. Han var liksom ikke en del av foreldregruppen, selv om han var der like ofte som mødrene… han trekker pusten dypt og kjemper mot mismotet, han må klare det denne gangen også.

Kjenner du noen som trenger en utstrakt hånd i dag? Eller kanskje en klem? Et oppmuntrende ord? Det er mange mennesker som føler seg utenfor fellesskapet i flere situasjoner fordi de er annerledes og lever med andre omstendigheter enn flertallet.

Vil du være den som strekker ut ei hånd til dem? Den som er villig til å bruke tid på å forstå deres utfordringer og tanker? Vil du være den som gjør dagen/situasjonen god gjennom at du viste omsorg og interesse? Vil du vare den som ser de som er litt utenfor og litt alene og gjøre noe for dem? Vil du være «Gud med hud og hår» for dem gjennom å vise Kristi sinnelag og kjærlighet mot dem?

Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matt. 9:12-13)

av

Ferdiglagte gjerninger

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

I mange kristne sammenhenger er det mye snakk om å finne «sitt kall», å leve ut de «store drømmene» og liknende. Det er ment som en oppmuntring og bekreftelse på den enkeltes verdi og viktighet, men det blir ofte en klam tvangstrøye som holder mennesker tilbake og nede.

Snakker Gud om «sitt kall» og «store drømmer» i den betydning vi gjør i dag?

I Bibelen var drømmer knyttet opp mot spesielle situasjoner og tjenester. Det var som et sendebud fra Herren inn i en spesiell situasjon. eller en visjon som ble lagt foran et menneske for at det skulle vite hva som var Guds plan og hensikt. Det var ikke snakk om å leve suksessfulle liv slik det i dag ofte knyttes opp mot.

Kall blir ofte knyttet til en spesiell oppgave eller retning man skal ta med livet. I Bibelen leser vi at det er enkelte mennesker som har spesielle kall, de skal være ledere, profeter, lærere, evangelister og slikt. Men dette gjelder da ikke alle? Det er mennesker som får dette lagt over seg og de får en spesiell ledelse inn i plasser, posisjoner og muligheter som åpner dører for at de kan vokse og modnes i disse tingene.

Men hva med flertallet av oss? Er det ikke slik at de fleste av oss ikke kan si helt klart hva vi føler er «vårt kall»? Er det ikke slik at de fleste av våre store drømmer er mer knyttet til egne ønsker og følelser enn at det er noe Gud har gitt oss en visjon om? Hva med oss? Hva med oss som sliter med å finne vår plass, vi som tidvis føler at vi er mindreverdige fordi vi ikke fungerer «i tjeneste»?

Er det «tjeneste» og «kall» for alle troende i den forstand det ofte fremstilles eller er det mer slik at vårt kall er at vi skal leve ut vår gudstro i vår hverdag, i vår omgangskrets og i vårt nærmiljø?

Vi må begynne å se viktigheten og verdien i å være mennesker som er tilstede for andre i hverdagen, mennesker som er «salt og lys» i alle typer sammenhenger, mennesker med mer omsorg for andre enn oss selv. Det er stor verdi i dette og det har større påvirkningskaft enn vi er klar over. Like viktig som at vi går ut i hele verden som Jesu vitner, er det at vi går ut i hverdagen som Jesu vitner.

Vi trenger ikke å lete med lykt og lupe etter all verdens unike og spesielle muligheter, vi trenger å være trofaste og tjenestevillige i vår vanlige hverdag. Vi får gå i ferdiglagte gjerninger. Det er plutselig noen som trenger en klem eller en oppmuntring, plutselig noen som trenger et lyttendes øre, noen trenger en håndsrekning, mens andre trenger litt ekstra penger.

Vi må slutte å gjøre det å tjene Gud så vanskelig. Oftest er det viktigste at vi er trofaste i hverdagen og er vi det vil vi også se og kunne benytte alle de gjerninger Gud har lagt klar for oss. Vi må åpne øynene slik at vi ser den nød og de behov, den smerte og sorg, den motløshet og maktesløshet, den frustrasjon og det sinne som mennesker rundt og sliter med, og så må vi handle gjennom å gjøre vårt for å hjelpe dem.

Ikke la dagene passere mens du venter på at den store drømmen skal skje, ikke la det der framme hindre deg fra å gjøre hva du kan i dag. Se behovene og nøden og strekk deg etter å hjelpe, Gud lar deg gå i ferdiglagte gjerninger.

av

Svar på ustilte spørsmål

Jeg vil gå foran deg. Fjell vil jeg jevne ut, bronsedører vil jeg knuse, og jernbommer vil jeg hugge i stykker. Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud. (Jes. 45:2-3)

Det er flere ganger jeg har fått en aha-opplevelse og tanke. Plutselig er det bare noe jeg ser så klart, jeg forstår det på en ny måte og det har funnet ny dybde og bredere gjenklang i mitt indre. Men etter som jeg tenker på denne tingen, så er det noe som går opp for meg: Hvorfor? Hvorfor denne aha-opplevelsen, for jeg kan jo ikke bruke den til noe akkurat nå… den passer ikke inn i hva jeg opplever, den passer ikke inn i de sammenhenger jeg er i, den passer ikke inn… Hvorfor skulle lyspæra tennes så kraftig på akkurat denne tingen når jeg ikke kan bruke det?

Så går dagene og ukene og plutselig, oftest som lyn fra klar himmel, skjer noe som gjør at jeg virkelig får bruk for den aha’en jeg fikk bak der. Jeg møter noe jeg vanligvis ikke kunne taklet, men så har Gud allerede vært der og vist meg vei. Jeg har allerede fått den innsikt og forståelse jeg trengte for å ikke trå feil, jeg hadde allerede fått en sannhet åpenbart (som til og med hadde fått nok tid til å bli befestet i sinn og hjerte) som ryddet og viste vei gjennom vellinga. Gud hadde forberedet meg for noe jeg ikke visste om, men som han visste om. Gud visste jeg trengte hjelp til å håndtere dette bedre, og derfor forberedet han meg for hva jeg ikke visste. Han gav meg svar på ustilte spørsmål, slik at da dagen kom, visste jeg hva jeg måtte gjøre.

Flere opplever at det er tanker og sannheter som plutselig står så klart foran dem, men de forstår ikke hvorfor. Våre hvorfor er faktisk ikke så viktig, for de er mange ganger et utslag av vårt ønske om kontroll og oversikt. Viktigere enn hvorfor er, «takk Gud for at du viste meg dette, hjelp meg å huske det når jeg trenger det.» Vi må ikke finne på å kaste bort den aha og sannhet Gud har gitt oss bare fordi vi ikke forstår hvorfor, vi må ta imot i tillit og tro til at Gud vet hvorfor og at det vil være til nytte og gagn for oss en gang der framme.

For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. (Matt. 6:8)

av

Vi ses når uhellet er ute

Ofte er det slik endel forholder seg til Gud, «vi ses når uhellet er ute». De gangene de tar seg tid til å sette seg ned å be eller lese Bibelen, er når livet smeller døra i ansiktet på dem. Det er ikke mye de verken snakker om eller ta tid til Gud mens ting er greit, men når det kommer tyngre tider kommer også tanken om Gud og det å trenge hans hjelp.

De trenger liksom ikke Gud i de gode tidene, for da klarer de seg selv.
De trenger ikke Gud i arbeidslivet «for noe må man da klare selv» er tanken mange har.
Men er det slik det skal være?

Det er en ting som aldri stopper å forundre meg. Mennesker og familier kaster Gud ut av livene sine, vi som samfunn kaster Gud ut av mange av våre institusjoner og likevel, når vonde ting skjer så blir Gud anklaget for å ikke ha gjort noe?

Gud skapte oss til fellesskap med seg selv, daglig fellesskap for «resten-av-livet» og så for «resten av evigheten» lang tid. Det var aldri vært meningen at Gud kun skulle fungere som et orakel eller som julenissen, han skal være vår Herre og frelser, vår venn og medvandrer, vår trøster og sterke klippe, vårt alt i alle ting. I alle ting. I eget personlig liv, i familien, i vennegjengen, i arbeidslivet, i alt ønsker Gud å være med oss.

En bekjent av guttene mine ble sur engang fordi han ikke fikk like mye godteri og brus som mine gutter hadde fått tilsammen hele den dagen. Jeg forklarte at han hadde bare vært der en halvtime og at det ikke var riktig at han skulle ha like mye, jeg sa også at jeg har lov til å sette tilsides og gi ekstra til mine. Han ble sur å gikk avgårde. Hadde han eller jeg rett?

Gud skapte oss med fri vilje fordi han ønsker en ekte og frivillig kjærlighet tilbake, det er opp til oss om vi inviterer Gud med i hele vårt liv eller bare når uhellet er ute, dermed er det også vi som avgjør hvor mye tilstede Gud kan være i våre liv. Gud holder seg ikke borte fra oss, det er vi som holder oss, eller deler av våre liv, borte fra Gud.

Har du tenkt å være med Gud i dag eller utsetter du det til uhellet er ute?