Bibelvers

av

Et liv til etterfølgelse

Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. (1. Pet. 2:21)

Det er foruroligende og forvrengt evangelium som forkynnes mange steder i dag. Om du ikke har tenkt over det før, så er det framgangsevangeliet som forkynnes ikke av det gode. Det er et fokus på at jeg kan ha mitt beste liv nå, jeg har alt i Kristus her på jord, jeg har legedom, jeg har krav på suksess, glede og god status, jeg har hva Gud lover, jeg har og jeg kan kreve min rett fordi jeg er frelst. Jeg.

Det er viktig at Guds frelse forkynnes, men det er noe som kommer etter det også. Det er mange som elsker å høre om alt hva de kan få hos Gud og alt de kan være. De vil gjerne høre om alt de er frelst og fri fra, men kommer du å forkynner hva de skal gjøre og være for Gud blir låta en annen og mange trekker seg tilbake. Det var en kostnad de ikke så komme. Er jeg ikke frelst for at Gud elsker meg og skal hjelpe meg? Skal jeg gi avkall på mitt eget og leve bare for Gud og andre? Skal jeg ofre min lykke, suksess og komfort for å hjelpe andre?

Det har vært et veldig fokus på Guds frelse i flere sammenhenger og denne ensidigheten kan føre til selvsentrerte, egoistiske kristne som egentlig lever utvannede og fasadepregede kristenliv. Vi hører hva Gud har frelst oss fra og at vi kan ha alt som kjennes og føles godt ut.

Det er ikke slik at Gud er til for oss, det er vi som er til for Gud. Det er riktig at vi trenger å få ordet som fører til omvendelse og som fører oss inn i Guds type frihet, men vi kan ikke bare fokusere på alt hva vi er frelst fra. Etter omvendelsen må vi bevege oss videre. Vi kan ikke sitte å forvente at Gud skal oppfylle alle våre lyster og ønsker, vi må bevege oss videre inn i hva vi er frelst til. Guds rike er ikke et rike der jeg er i fokus, Guds rike er et rike der jeg blir mindre og mindre og hvor jeg lever for at Guds Navn skal bringes ære og at andre skal bli frelst. Og i dette har vi et godt og stort forbilde; Jesus. Han som ikke levde for seg selv men for å gjøre Fars vilje, han som ikke sparte sitt eget liv, men utøste det for de mange. Han som ikke svarte igjen da han ble hånet. Han som elsket til og med dem som forlot ham og den som bedro ham. Jesus. Her kommer dagens vers en gang til, og jeg oppfordrer deg til å tenke over hva det egentlig sier og betyr.

Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor. (1. Pet. 2:21)

av

Guds hjerte for de fortapte

Å, om hodet mitt var vann og øyet mitt en tårekilde! Da ville jeg gråte dag og natt over de falne i folket, min datter. (Jer. 9:1)

Jeremia ble utvalgt av Gud til å være profet. Han levde i en tid der folket var langt fra Gud og selv om han kom med mange formanende og advarende ord mot dem, ville de ikke omvende seg. Gud ønsket å tilgi og gjenopprette, men folket ville ikke vende om fra avgudsdyrkelse, selvrettferdighet og egne lyster og ønsker. Jeremia minnet folket om Guds bud og lover, om han godhet og løfter, men også om den dom som ville komme hvis de ikke vendte om med fortsatte sine egne veier.

Så sier Herren: Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så skal dere finne hvile for deres liv. Men de svarte: «Vi vil ikke gå der.» (Jer. 6:16)

Hva jeg ønsker å sette fokus på denne gangen er den nød, sorg og barmhjertighet Jeremia viser. Han elsker virkelig folket sitt og sorgen over hva han ser tar plass virkelig tynger ham. Vi ser i verset vi startet med at han er villig til å gråte både dag og natt for de falne i folket.

Spørsmålet mitt, til både meg og deg, er:
Kjenner vi på slik en sorg og smerte når vi ser på de rundt oss som er på avveier og fortapte? Blir vi rørt til tårer over hva vi ser av smerte og vondskap? Blir vi fortvilet over at mennesker velger å gå bort fra Herren? Eller trekker vi bare på skuldrene og tenker at slik er det bare.

Guds plan er frelse for alle og han har en kjærlighet og medlidenhet med mennesker som skaper handling. Jesus ble ofte fylt med medlidenhet overfor mennesker han. Han kunne ikke bare stå og se på lidelsen og fortvilelsen, for det var for de fortapte, de sårede, de sønderknuste de hjelpesløse han kom.

Har vi Guds hjerte for de fortapete, slik Jeremia viste det, eller har vi nok med oss selv og våre nærmeste?

av

Ser du Guds godhet mot deg?

Søndagskveld ble minsten syk og etter noen timer på sofa med vondt i magen bar det i seng og få minutter senere kom det meste som var der opp. Etter at det er skiftet på sengen og han er tilbake under dyna snakker vi litt om at det er jo litt rart dette. Jeg sier smilende at da jeg litt før ba om at Jesus skulle ta vekk all vondskapen i magen tenkte jeg ikke på at dette kunne skje, men det var jo bedre nå? Han nikker bekreftende, det var mye bedre nå.

Vi snakkerom  litt av hvert, om at han føler seg trygg når vi gjør spesielle ting, at han har sin måte han trenger å bli trøstet på og mye annet. Mamma visste hvordan han skulle bli trøstet, det var sikkert og visst. Jeg forteller om da han var 4 1/2 og sa at Gud ikke passet på ham og han får store øyne. Hadde han sagt det? så det ut som han tenkte. Jeg fortalte at han sa at Gud ikke passet på han, men da jeg spurte hvem som gjorde det så svarte han mamma. Når jeg spurte hvem som passet på mamma, så var det Gud. Så da passer Gud på meg så jeg kan passe på deg sa jeg at jeg spurte om? og det svarte han klart og tydelig ja til, så da passer egentlig Gud på oss alle da? Ja, han gjør det. Men noen trengte å merke det gjennom andres omsorg. Han smiler varmt mens vi snakker.

Så kommer det at jeg ikke alltid kan gjøre alt med dem, og det sier jeg meg enig i, for jeg kan jo ikke. Men har du merket alt jeg har gjort for deg i dag da, spør jeg? Nei, svarer han, og ser på meg med undring. Hva har du gjort da, ser det ut som han tenker og jeg sier. Hvem var det som laget jordbærmilkshake til deg og alle som var på besøk? Og husker du at jeg laget sjokoladekake-kjeks med krem til dere? Og skrelte grønnsaker, delte og kom ut med, hentet vann og glass i lasse og litervis, og jeg nevner et par ting til.

Oiii…

Det gikk opp for ham hvor mye mamma hadde gjort for han den dagen som han egentlig ikke hadde merket og tenkt over, men da han ble fortalt det så var det en god, trygg og overraskende åpenbaring som kom over ham. Så mye mamma gjør for meg, mamma kjenner meg, mamma bryr seg, mamma hjelper meg, mamma er der, mamma elsker meg og passer på meg.

Hva med deg, merker du alle de tingene Gud gjør for deg i løpet av dagen eller opplever du ham som fraværende? Gud er ikke fraværendes i ditt liv, han gjør utrolig mye for deg, klarer du å se det?

Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. (Ef. 1:17-19)

av

Vi tar til takke med så lite

Gud har en hel sjø av herlighet, glede og fred som vi kan få del i og av, men de fleste av oss tar til takke med noen dråper eller et halvt glass. Hvorfor er det slik?

Hvis vi virkelig tror på alle de fantastiske løftene Guds Ord er full av, hvorfor tar vi til takke med så lite?

Hvis vi virkelig hadde forstått og sett hvem Gud er tror jeg at vi ikke hadde gitt oss så lett. Gud sier at den som søker ham vil han komme nær, de som er i Ordet og vandrer i Ånden vil få oppleve en stadig sterkere fyllelse av Gud og hans nåde, kraft og kjærlighet. De som legger ned sitt liv for Gud, vil få velsignelser som ikke kan måles. Kan det være at vi egentlig ikke har sett Gud i all hans prakt, herlighet og majestet? Kan det være at vi egentlig ikke tror at det er så uendelig mye mer for oss hos Gud? Kan det være vi synes kostnaden er for høy?

Det er flere steder beskrevet en intens lengsel etter Gud i Bibelen, som dette verset:

Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. (Sal. 42:2)

Tenk deg en hjort som opplever tørketider. Det er litt siden den drakk siste slurk av pytten som  nå er tørket helt inn. Den er på vandring og leting, den søker etter hva den trenger for å overleve. Får den ikke vann, vil den dø. Det er intenst, det er en kamp på død og liv. Hvis den da finner en bekk, tror du den tar ett par små super og sier: Åhh, deilig! og går videre? eller vil den sluke i seg og holde seg i nærheten slik at den hele tiden kan gå og drikke seg utørst?

Den lengselen har vi alle i våre hjerter, men ofte så døyver vi den med alt mulig annet. Tror vi ikke Gud vil tilfredsstille den lengselen? Ser vi ikke at det er bare i hans nærhet at vi vil finne tilfredsstillese for våre sjeler og bare Gud kan gi den mat og drikke som stiller sjelens tørst og sult? Ser vi ikke at i Kristus har vi fått tilgang all åndelig velsignelse i himmelen?

Hvorfor stiller vi det med filmer og interesser, hvorfor går tiden til det forgjengelige? Hvorfor søker vi ikke Guds ansikt så mye mer og med en stadig dypere og mer intens sult og tørst?

Vi tilfredsstilles alt for lett… Vi tar til takke med noen dråper i stede for å legge på svøm, vi tar til takke med å skue Gud på avstand i stede for å søke stadig nærmere… vi tar til takke med småtteri når Gud har lagt så utrolig mye mer klar for oss. Hvor det må sorge Guds hjerte at vi tilfredsstilles så lett av så lite…

av

Var det virkelig en omvei?

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom. 8:28)

Har du hatt noen tider i livet der du føler at du går en omvei? Der du med hodet og fornuften tenker at det hadde gått mye fortere å kommet fram hvis du hadde gjort ting annerledes? Du forstår ikke hvorfor ting ikke legger seg tilrette slik du synes det burde og slik du ser det hadde vært enklest?

Senhøstes og i vinter hadde ikke guttene og jeg et sted å kalle hjem. Vi hadde det mest nødvendige med oss og bodde i nesten fem måneder i min mors kjeller Vi hadde ikke trodd at det skulle gå så lenge fra vi flyttet ut til vi kunne flytte inn. For en omvei å ta, kunne ikke Gud heller fikset det umiddelbart så vi slapp den omveien?

Gud kunne fikset det med en gang slik at vi kunne flyttet ut og inn på en og samme dag, men han gjorde det ikke. Og da er det kanskje slik at hva vi fort tenker på som omvei og unødig bortkastet tid ikke var det like vel? Kanskje var det den veien som var den rette? Kanskje var det den veien Gud hadde staket ut for oss?

Hvorfor kommer det tider i livet der vi føler vi er på en omvei i stede for å ta den raskeste og strakeste veien mot målet? Fordi det er underveis vi lærer, fordi det er noe på den veien Gud så vi trengte for senere, fordi det er i Guds vilje for oss.

Når man reiser på tur med barn er det en ting man bør ha i hodet, turen varer fra du starter og til du er hjemme. Veien du går til målet kan være viktigere for dem enn selve målet. Hvem av oss har ikke opplevd at de ikke når fram dit de hadde tenkt fordi barna fant noe mer interessant underveis? Hensikten bør aldri være å nå hvor jeg vil, men å være sammen med barna i hva som fanger deres interesse. Målet om en tur blir jo likevel oppnådd.

Når Gud tar oss på hva vi opplever som omvei, er det fordi han vil vise oss noe. Kanskje er det en uventet positiv overraskelse, kanskje er det et menneske vi skal hjelpe, kanskje er det et menneske som skal hjelpe eller lære oss noe, kanskje er det en episode eller opplevelse som vil ruste oss for senere. Det kan være mye, men vi kan alltid være viss på at det er til vårt beste. Og skulle det være ubehagelig i øyeblikket, vil det likevel, ved Guds kraft og nåde, bli til liv, styrke og godt for oss.

Kanskje opplever du at du går omveier?  Hva du opplever som omveier er i Guds plan for deg, men kanskje du trenger å revurdere hvordan du tenker og forholder deg til det hele?