Guds nåde

av

Velsignet er den misforståtte og oversette

Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker. (Jes. 55:9)

Bergprekenen er kjent for de fleste, men de færreste vil ved ettertanke si seg helt enige i den. Jeg vet at flere løfter øyenbrynene nå, for de tror at de er 100 % enige i den, men hør  på noen eksempler her:

Salige er de som er fattige i ånden, (Matt.5:3a)
Hvor velsignet føler du deg egentlig når:
– alt raser rundt deg og du verken vet ut eller inn,
– når det skjer ting som du ikke klarer å vri hjernen rundt og finne en løsning på,
– når du møter utfordringer du absolutt ikke klarer,
– når fjellene er større enn Mount Everest.
Hvor salig og velsignet føler du deg egentlig da ?
Ikke særlig mye vil jeg anta… jeg gjør hvertfall ikke, men Guds Ord sier vi er.

Salige er de som sørger, (Matt.5:4a)
Velsignet er den som sørger? Hallo? Hva er velsignelsen i å oppleve så grufulle ting at hjertet brister eller å stå oppi så vonde ting at hele hjertet fylles med sorg og fortvilelse? Opplever du deg som velsignet når mørket fyller sjel og sinn og hjertet ligger nedtrampet, mørbanket og dunkende i kulde og storm? Jeg gjør ikke, men Guds ord sier at da er vi velsignet…

Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, (Matt. 5:6a)
HVA? Jeg opplever å bli overkjørt på jobben, jeg opplever at andre stjeler mine penger, jeg opplever at systemet er urettferdig og at mennesker forskjellsbehandler noe ekstremt? Jeg opplever å bli tråkket på, forbigått og oversett, jeg blir dømt skyldig selv om jeg er uskyldig og så er jeg velsignet? Hvor velsignet føler du deg når du opplever å bli forbigått på jobben fordi overordnede tror at et falsket rykte som er satt ut om deg er sant og dermed har mistet tilliten til at du er den rette for forfremmelse? Vi føler oss ordentlig velsigna da, gjør vi ikke? Vel, jeg ville ikke følt det slik, og jeg tror ikke du heller ville, men Guds ord sier vi er…

Vi kan vel innrømme først som sist at de ting som nevnes i bergprekenen i hovedsak ikke får oss til å føle oss velsigna men heller det motsatte. Men hva mente egentlig Jesus da? Hvorfor sier han alle disse tingene, for han visste jo at de færreste av oss ville trives i disse tingene?

Selvsagt visste Gud at det bragte stor sorg og smerte inn i våre liv. Men hva Jesus også visste var at disse situasjonene og tingene ville ta oss til en plass hvor vi ble gjort mer mottakelige for å motta Guds hjelp, for å bli berørt av hans kjærlighet, for å bli fylt og styrket ved hans ånd. Disse situasjonene gjør at vi står på bar bakkke og er gått tomme i oss selv. Vi orker ikke å gjøre oss til, det er et rent og ekte nødrop som stiger opp til Gud. Gud jeg kan ikke, hjelp!

Og Gud vil hjelpe,han vil komme nær til oss og møte oss, han vil utfri oss. Og når vi får være i hans vingers skjul, når vi får mettes ved hans bord, når hans ånd får vaske over oss og fylle oss, når Gud selv trøster vårt indre og bryter våre lenker, da er vi faktisk riktig så velsignet. Det føles kanskje ikke slik ut, men ettertiden vil vise at det er slik. Vi er velsignet fordi vi blir satt i en posisjon som gjøre oss mottakelige for Guds nåde, hjelp og kraft. Så det er ikke selve opplevelsen av det vonde som bringer velsignelse, men hva vi erfarer pga det vonde. Bare se på ordene som kommer etter ordet for i de samme versene:

Salige er de som er fattige i ånden, for himmelriket er deres.
Salige er de som sørger, for de skal trøstes.
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.
(Matt. 5:3-4, 6)

av

Egen rettferdighet duger ikke

De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet. Derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud. (Rom. 10:3)

Da vi ble frelst visste vi at det ene og alene var et nådesverk. Vår tro på Jesus og hans verk var hva som frelste oss. Vi kunne ikke gjøre oss fortjente til dette, vi kunne ikke bli gode nok til å motta Guds aksept, det var ene og alene nåde. Vår tro på Jesus og hans stedfortredende soning frelste oss.

Så gikk det ei tid og vi kjenner at de ting vi gjør galt brenner i vårt indre, vi vil ikke gjøre det, men uansett hva vi prøver så ender vi opp med å gjøre det. Samvittigheten taler mot oss, Guds ord taler mot oss og våre forventninger taler mot oss. Hvorfor klarer jeg ikke å bryte ut av det onde? Hvorfor gjør jeg hva jeg ikke vil?

Endel legger seg skikkelig hardt i selen for å bryte gamle og negative vaner og tankemønstere. De setter opp et strengt regime rundt seg selv og er påpasselige med å lese nok, be nok, springe på mer enn nok møter, de faster og ber, de strever og vinner fram. De har i egen kraft slitt seg løs fra noe som var dårlig. Men har disse menneskene noe fortrinn innfor Gud?

NEI! Det nytter ikke å komme med tanken om at jeg har kjempet hardt, jeg la bånd på meg i månedsvis, jeg har brutt vanen, Gud må jo se på det som bra og som noe som fortjener en ekstra klapp på skuldra. Jeg fortjener jo en ekstra oppmuntring og påskjønnelse når jeg kjempet og slet slik, gjør jeg ikke?

NEI! Vår egen rettferdighet når aldri opp, den eneste rettferdighet Gud aksepterer er Kristus’. Det nytter ikke å jobbe intenst på sitt gamle jeg for å forme en standhaftig og sterk ny Kristus-skikkelse i våre liv. Både  rettferdiggjørelse og helliggjørelse er et Guds verk. Vårt eget strev legger ingen ting til. De eneste gangene vi kan komme fram foran Gud er når Kristus er vår rettferdighet. Kommer vi med egne prestasjoner, vil det ikke imponere Gud en smule en gang. Kommer vi derimot med Kristi rettferdighet, vil vi ha tilgang til Gud. Det er hva Jesus gjorde som er vår redning. Eneste mulighet vi har til å tre inn i Guds gode og underfulle nåde er ved å erkjenne sannheten, i meg selv finnes det ingen ting godt. Jesus er min rettferdighet.

av

Legg ned bekymringene

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde?  Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre? (Luk, 12: 25-26)

Utrolig hva vi kan gå rundt å bekymre oss for… egentlig det meste hvis vi gir rom for det. Det er de som bekymrer seg for alt det vonde som kan skje, andre for at for mye godt kanskje vil skje. Noen bekymrer seg for arbeidssituasjonen, andre for familien. Noen synes klesvasken er bekymringsfull stor alltid, mens andre lurer på om de kan klarer å fikse riften også denne gangen slik at det fortsatt er tre overdeler igjen å bruke. Bekymringer kommer i alle farger og fasonger, men hva som er felles er at de suger livsglede og krefter ut av oss og de viser at vi ikke fullt og helt stoler på Guds kjærlighet og løfter til oss.

Gud sier vi skal ikke bekymre oss for morgendagen, men hva visste vel Jesus om av alt vi ville måtte stå ansikt til ansiktet med da han sa det? Vel, alt. Gud har visst alt fra tidenes morgen og han vet at hvis vi velger å stole på ham, vil alt ordne seg. Gud vet at vi ser vår egen lille puslebrikke og han ser hele puslespillet. Gud vet vi ser bare den ene bakken foran oss, mens han ser hele landskapet. Gud vet vi ser alt nedenfra, mens han ser det ovenfra. Gud visste at vårt fokus er her og nå, mens han favner alle tider. Gud visste hva vi ville stå ansikt til ansikt med og han vet at han har kontrollen og at han kan ordne alt- ingenting er umulig for Gud.

Job skjønte sikkert ikke hvordan Gud skulle kunne gjøre alt godt igjen, men Gud gjorde det.
David skjønte sikkert ikke hvordan han som gjemte seg i en grotte skulle få den kongeposisjon han var salvet til, men Gud ordnet det.
Ester forstod ikke hvordan hun kunne være med på å redde folket sitt, men Gud ordnet det.
Israelsfolket forstod ikke hvordan de skulle komme gjennom Rødehavet, finne mat og drikke i ørkenen  og mange andre ting, men Gud ordnet alle de tingene.

Gud vet hva vi vil møte og han ikke bare har oversikten, men han har også løsningen og veien ut.

Gud utfordrer oss til å stole på hans kjærlighet til oss og til å stole på hans ord og løfter til oss. Gud er en god far som taler framtid og håp over sine barn, og om vi ikke klarer å se eller forstå her og nå, så kan vi hvile i vissheten om at Gud vet og kan. Vi trenger ikke forstå og klare alt, vi kan helt enkelt bare stole på at Gud er med og at han har en vei. Guds kraft fullendes i vår svakhet.

av

Forberedelse for den kommende stormen

Hvorfor Gud Hvorfor har jeg fått så mye om å omvende seg, om lunkenhet, om å leve overgitt? var spørsmålene jeg stilte Gud midt i skrivingen av de siste to ukers innlegg. Gud kommer ganske så fort og minner meg om flere ting han har vist meg tidligere. Om hvordan samfunn og økonomier rundt oss vil ramle sammen, om at det vil bli harde tider også i Norge, om at vi står foran en storm vi ikke har hørt maken til om i tidligere tider. Jeg ikke bare tror, men jeg vet, at det vil komme virkelig harde tider foran oss. Og jeg vet at de som vil stå som fyrtårn i den tid, er de mennesker som har lært å stole på Herren og leve i tro og tillit til at for Gud er alt mulig.

Gud minnet meg om et syn der jeg så en parade komme inn med pomp og prakt, med 7 banner/segl løftet høyt og hvordan Gud viste meg at dette var ikke fra ham men falsk forkynnelse. Jeg husker sinnet, sorgen og frustrasjonen jeg følte. Mange ble i det falske, men noen få gikk. De som forlot den falske «lykkerusen» gikk ofte ut i ødemarken. En ødemark der de ble prøvd og testet, men som samtidig var et sted der de var alene med Far og ble forfrisket. Ordene om at de vil forkynne «fred og ingen fare» når Gud kaller til omvendelse fra ugudelighet og et liv i forlystelse, «ringer» også i ørene mine. Gud minnet meg om flere ord og tanker han hadde gitt meg tidligere og om at det står at alt som kan rystes vil bli rystet for at det som ikke kan rystes (det evige) vil bli stående igjen. Han minnet meg om at at han hadde sagt jeg skulle mane mennesker til å løsrive seg fra denne verdens innflytelse og leve overgitte liv.

De som setter sin lit til Herren, er som Sion-fjellet; det skal aldri rokkes, men stå til evig tid. (Sal. 125:1)

 Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå. Derfor: Siden vi får et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud. For vår Gud er en fortærende ild. (Heb. 12:27-29)

Det er endel kristne rundt oss som allerede i dag er i storm og ødemark, og endel av dem vet ikke hvor heldige de er. De har hørt Herrens røst og er gått avsides, og der i ensomheten får de møte Gud på en spesiell måte. De som er alene med Gud blir kjent med ham på en helt annen måte enn de som bare svipper innom en gang inni mellom. De som er alene med Gud, vil ikke bare se, men erfare Guds trofasthet på en helt spesiell måte. De vil bli grunnfestet, de vil bli likedannet Kristus, de vil forvandles innenfra og ut og gå fra herlighet til herlighet. Det forunderlige er, når de en dag der framme blir kalt ut av stormen og ødemarken, så ser de ikke selv at de skinner av Guds herlighet og kjærlighet. De tror de er svake og utkjørte, men de har en urokkelig tro på at Gud kan. Gud har formet disse menneskene på en helt spesiell måte.

Gud kaller oss i denne tid til omvendelse og fornyelse, og vi gjør lurt i å innrømme egen skyld og klynge oss til Gud. Det kommer en tid foran oss hvor bare de som har lært å dra styrke og visdom av Gud vil stå sterkt, en tid der alt raser rundt oss og Gud alene blir vår tilfluksborg og vårt sterke vern- og nettopp for en slik tid forbereder Gud de av sine barn som hører hans kall til omvendelse og som ydmyker seg i stede for å forherde sine hjerter. Hadde det ikke vært for Guds nåde hadde det vært ute med oss, la oss ikke glemme det. Men selv om Gud er nådig, vil det kommer en dag hvor dommen slippes løs.

Herren er ikke sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse. Men Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et rungende drønn, elementene skal komme i brann og bli fortært, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset. Når alt skal gå i oppløsning på denne måten, hvor hellig og gudfryktig bør dere ikke da leve mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene skal brenne og smelte. Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.  Mens dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte. (2.Pet. 3:9-14)

av

Ingen over, ingen ved siden av

Hvem er en Gud som du, en som tar bort skyld og tilgir synd for den resten han eier? Han holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn. (Mika 7:18)

Hva hadde du svart meg hvis jeg spurte deg: Hvem er egentlig Gud?

Han er verdens skaper og opprettholder
Han er verdens frelser og forløser
Han er kjærlighet
Han er konge og Herre
Han er allmektig og tre i en
Han er far,bror og venn
Han er rettferdig og god

Alt er selvsagt sant, men Gud er mye mer enn alt som er nevnt. I dag skal vi ta tak i noe som har vært fremtredende i endel forkynnelse de siste par tiår, og dessverre har det ført oss inn på mange unødvendige omveier og også gitt endel unødvendige fall under vår vandring. Samtidig fører det nok til at vi ikke er kommet så langt på veien som Gud gjerne ville tatt oss. Hva vi ser i dag er at det ofte blir en «grøfte-framstilling» av hvem Gud er, på den ene siden er det bare nåde og kjærlighet og på den andre er det strenghet og dom. Men er ikke Gud begge deler, både streng og god?

I innlegget Se i nåde til oss Gud er jeg kort innom dette:

Det tredje er at vi glemmer hvem Gud er. Han er hellig og ren, han er nådig og barmhjertighet, han er rettferdig og trofast. Vi er de heldige som får gå veien sammen med Gud. Vi følger ham, det er ikke han som følger oss.

I dag er det ikke like ofte vi hører forkynnelse om den daglige omvendelse og om å daglig ta opp korset. Det er ikke helt «in» og «stuerent» å snakke om, fordi det høres så strengt, hardt og tungt ut. Men det er akkurat det motsatte. Ved å leve i en stadig omvendelse og erkjennelse av at vi trenger Gud og hans nåde, får vi mulighet til å vandre og leve i nåde, vi får leve et liv i Ånden. Gud kan ikke ta oss lenger enn hva vi er villige til å gi opp. Uansett hvor mye av Gud jeg vil ha, kan jeg få det, men da må jeg også lage «rom og plass» i mitt eget liv- og det må skje gjennom å legge ned mitt eget for å motta hva som er Gud sitt. Du kan ikke fylle mer vann i et fullt glass, kan du?

Hva vi også må huske er at det er vi som går veien med Gud. Det er ikke Gud som skal gå ved vår side og plukke opp restene vi etterlater og fikse hva som måtte bli ødelagt, det er vi som går sammen med Gud på hans vei. Vi får ikke Gud med på å gå vår vei- det er han som er Herre, ikke vi- men vi blir invitert til å gå veien sammen med Gud.

Skal vi vandre i det fellesskapet må vi underordne oss Guds forordninger, og det er blant annet en avleggelse av selviske lyster og higet etter verdens glitter, stas og suksess. Gud har en helt annen vei for oss, og den går gjennom omvendelse, ydmykhet og tonnevis med nåde.

Vi trenger en balanse i hva vi tror og forkynner. Gud er god, men han er også streng. Gud vil tilgi de som omvender seg, men han vil også dømme ulydighet og ondskap. Guds rike har regler akkurat som verdens riker har, og det har sine naturlover akkurat som Gud satte slike i verden også. Sår du harde ord, høster du mismot og forakt. Sår du nåde og barmhjertighet, høster du velvilje og hjelp. Slik er det bare.

Paulus sier i Rom. 4:4-8 (egen uthevelse)
 Eller forakter du hans uendelig store godhet, overbærenhet og tålmodighet? Skjønner du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse? Med ditt harde hjerte som ikke vil vende om, hoper du opp vrede over deg til vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom. Han skal lønne hver og en etter det han har gjort: De som tålmodig gjør det gode og søker herlighet, ære og uforgjengelighet, får evig liv. Men de som i selvgodhet er ulydige mot sannheten og lar seg lede av uretten, har vrede og harme i vente.

Verset jeg startet med i dag sier at Gud gjerne vil vise miskunn, det er hans hjerte. Men stiller vi oss i en posisjon der Gud får vise oss miskunn? Tar vi innover oss alvoret i daglig omvendelse og det å ta opp korset, det å hver dag leve til Guds ære og andres gagn? Gud lar seg ikke spotte, han kjenner hjertene våres. Han vil vise den ydmyke nåde og stå den stolte imot.

Utro som dere er, vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende!  5 Eller mener dere det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss?  6 Men nåden han gir, er større. Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. (Jak.4:4-6, egen uthevelse)