hverdag

av

Kjenner du Jesus?

Visste du at det går ann å invitere Jesus inn i livet for så å ikke bli kjent med ham?

La oss se med litt nye øyne på historien om Marta og Maria. Vi vet at Jesus blir invitert inn i deres hjem og at mens Marta springer rundt og forbereder sitter Maria ved Jesu sine føtter. Kan du se for deg Marta som inviterer Jesus med seg hjem og sier: «Se her, her er en plass du kan sitte og hvile. Ta en kopp te og noe å spise på mens jeg går og steller i stand mat.» Og Marta beveger seg ut av rommet der Jesus er plassert og holder seg i siderommet der hun forbereder og styrer på.

Slik er det en del mennesker som forholder seg til Jesus i dag også. De inviterer Jesus inn i sine liv for deretter å plassere han utenfor deres hverdagsliv. Jesus kan de gå til når de har ordnet det de skal gjøre og alt er på stell og plass, når det er noe de er litt frustrert over og ikke forstår, men i det store og hele lever de sitt liv i et annet «rom» enn de har plassert Jesus.

Maria valgte den gode del, sa Jesus. Maria satt ved Mesterens føtter og tok til seg av undervisning og nærvær. Jeg tror Jesus hadde en fremtreden som gjorde at mennesker følte seg akseptert og ivaretatt i hans nærhet. Jeg tror Jesu ord var fulle av nåde og omsorg selv om de kanskje var litt harde. Jeg tror at de som bruker tid ved Jesu føtter er de som lærer han å kjenne.

Det er ikke nok å bare invitere Jesus hjem, vi må også oppholde oss «i samme rom» som han, ta tid til å pleie fellesskapet med ham og lære av hans ord og lære. Her er historien jeg nevnte:

Jesus hos Marta og Maria
Da de dro videre, kom han til en landsby der en kvinne som het Marta, tok imot ham i huset sitt.  Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Men Herren svarte henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Luk. 10:38-42)

av

Lev for Gud i dag

Pris deg ikke lykkelig over morgendagen, for du vet ikke hva den vil bringe. (Ordsp. 27:1)

Mange tenker at denne dagen ikke er så viktig, for det kommer mange flere senere. De unge ser kanskje ikke viktigheten av å leve for Jesus i dag, de eldre glemmer kanskje å leve i dag fordi de tenker på alle de år de har bak seg. Men ingen av oss kjenner morgendagen, vi vet ikke om den kommer og vi vet ikke hva den eventuelt vil bringe. Uansett hva tall alderen vår har, vi har alle bare denne dagen.

Det er i dag vi kan leve for Jesus.
Det er i dag vi kan hjelpe andre.
Det er i dag vi kan strekke oss etter å ære Far.
Det er i dag vi kan fortelle om Guds trofasthet mot oss.
Det er i dag vi kan gi en klem og oppmuntring.
Det er i dag vi kan søke Gud om hjelp til å bryte uvaner.
Det er i dag vi kan velge å vandre med den levende Gud.

Det er i dag vi kan prise og takke Jesus.
Det er i dag… ikke i går og ikke i morgen, bare i dag.

Når vi har tunge tider er det lett å se med rosarøde skylapper på morgendagen. Jeg gleder meg til denne dagen er over, bare morgendagen blir bedre. Vi flytter fokus fra å leve i dag fordi vi ikke er fornøyde med dagens livssituasjon, de prøvelser og utfordringer vi møter er tunge, vanskelige og såre. Men ved å lengte etter morgendagen mister vi mange muligheter til å leve i dag. Det er vi som bestemmer hva vi vil tro og hvordan vi vil leve, men Gud vil alltid komme inn og sterkt støtte opp om og styrke de valg vi tar som samstemmer med hans ord.

I dag kan vi velge å leve liv som er Far til behag, som er til hjelp for andre, som er å heve seg over dagens utfordring, som er å fylle dagen med takk og pris til Gud, som er å søke hjelp fra Gud og mennesker fordi det er tøft. Vi eier ikke morgendagen og gårsdagen er forbi vi har kun i dag og i dag hjelper Herren.

av

Hvor fester vi blikket?

… og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss,  med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus… (Heb.12:1b-2a)

I enkelte kristne miljøer er det ett enormt fokus på djevelen og alt han kanskje kunne finne på å gjøre. Jeg har møtt troende som for hver minste ting av plage eller vondt står djevelen imot. Og ja, vi skal stå djevelen imot, men det kan bli en over-åndeliggjøring av naturlige og hverdagslige utfordringer som tar blikket vårt bort fra Jesus.

Ei jeg hadde mye kontakt med stod alt imot i Jesu Navn, og hun ble så sliten og lurte på hvorfor det alltid var tungt og vanskelig. Hvis hovedfokuset vårt er på djevelen, så selvfølgelig er det tungt.  Det er ikke slik at all magetrøbbel, hodeverk og søvnløse netter er djevelen som er ute etter å ta oss. Det kan like gjerne (og oftere) være at man ikke har spist riktig, spist for fet mat sent på kvelden, for mye kaffe, ikke har fått nok luft og bevegelse, ikke har avsluttet oppgaver som vi tar med oss i senga og andre naturlige ting…

Hvis vi overåndeliggjør hver minste ting får vi helt feil fokus. Vi lever enten under djevelens grep fordi det er der vi hele tiden kikker, eller vi lever på rosa skyer og mener vi skal sveve over alt og aldri har det tøft- vi har kuttet kontakten med virkeligheten.

Hvis vi retter blikket på Jesus vil vi finne fred og styrke til å ta de kampene som måtte kommer. Vi vil vite når det er angrep og når det er naturlig årsaker bak vansker. Hvis det er angrep, ikke tro du kan klare det selv og at det er nok å si «jeg står deg imot djevel». Det er ikke dine ord som beseirer han, men Guds kraft. Jesus i deg er seierherren.

Hvem  og hva vi har blikket festet på vil bestemme hvordan våre dager og vår styrke er.
Hvor er ditt blikk festet?

(Kopi av innlegg postet første gang 16.april 2012)

av

Ferdiglagte gjerninger

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

I mange kristne sammenhenger er det mye snakk om å finne «sitt kall», å leve ut de «store drømmene» og liknende. Det er ment som en oppmuntring og bekreftelse på den enkeltes verdi og viktighet, men det blir ofte en klam tvangstrøye som holder mennesker tilbake og nede.

Snakker Gud om «sitt kall» og «store drømmer» i den betydning vi gjør i dag?

I Bibelen var drømmer knyttet opp mot spesielle situasjoner og tjenester. Det var som et sendebud fra Herren inn i en spesiell situasjon. eller en visjon som ble lagt foran et menneske for at det skulle vite hva som var Guds plan og hensikt. Det var ikke snakk om å leve suksessfulle liv slik det i dag ofte knyttes opp mot.

Kall blir ofte knyttet til en spesiell oppgave eller retning man skal ta med livet. I Bibelen leser vi at det er enkelte mennesker som har spesielle kall, de skal være ledere, profeter, lærere, evangelister og slikt. Men dette gjelder da ikke alle? Det er mennesker som får dette lagt over seg og de får en spesiell ledelse inn i plasser, posisjoner og muligheter som åpner dører for at de kan vokse og modnes i disse tingene.

Men hva med flertallet av oss? Er det ikke slik at de fleste av oss ikke kan si helt klart hva vi føler er «vårt kall»? Er det ikke slik at de fleste av våre store drømmer er mer knyttet til egne ønsker og følelser enn at det er noe Gud har gitt oss en visjon om? Hva med oss? Hva med oss som sliter med å finne vår plass, vi som tidvis føler at vi er mindreverdige fordi vi ikke fungerer «i tjeneste»?

Er det «tjeneste» og «kall» for alle troende i den forstand det ofte fremstilles eller er det mer slik at vårt kall er at vi skal leve ut vår gudstro i vår hverdag, i vår omgangskrets og i vårt nærmiljø?

Vi må begynne å se viktigheten og verdien i å være mennesker som er tilstede for andre i hverdagen, mennesker som er «salt og lys» i alle typer sammenhenger, mennesker med mer omsorg for andre enn oss selv. Det er stor verdi i dette og det har større påvirkningskaft enn vi er klar over. Like viktig som at vi går ut i hele verden som Jesu vitner, er det at vi går ut i hverdagen som Jesu vitner.

Vi trenger ikke å lete med lykt og lupe etter all verdens unike og spesielle muligheter, vi trenger å være trofaste og tjenestevillige i vår vanlige hverdag. Vi får gå i ferdiglagte gjerninger. Det er plutselig noen som trenger en klem eller en oppmuntring, plutselig noen som trenger et lyttendes øre, noen trenger en håndsrekning, mens andre trenger litt ekstra penger.

Vi må slutte å gjøre det å tjene Gud så vanskelig. Oftest er det viktigste at vi er trofaste i hverdagen og er vi det vil vi også se og kunne benytte alle de gjerninger Gud har lagt klar for oss. Vi må åpne øynene slik at vi ser den nød og de behov, den smerte og sorg, den motløshet og maktesløshet, den frustrasjon og det sinne som mennesker rundt og sliter med, og så må vi handle gjennom å gjøre vårt for å hjelpe dem.

Ikke la dagene passere mens du venter på at den store drømmen skal skje, ikke la det der framme hindre deg fra å gjøre hva du kan i dag. Se behovene og nøden og strekk deg etter å hjelpe, Gud lar deg gå i ferdiglagte gjerninger.

av

Løfter for problematiske tider (3)

Ja, ikke bare det, vi er også stolte over lidelsene. For vi vet at lidelsen gir utholdenhet,  utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp.  Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss. (Rom.5:3-5)

Da er det de to siste punktene vi skal ha med for denne gangen som står for tur. Selv om det er mye uvisshet i den tid vi lever i, både på generelt plan og for enkelte blant oss også på personlig plan, så har vi en kjærlig Gud som passer på oss. Selv om han ser helheten og alle brikkene, selv om han har omtanke for alle, så ser og bryr han seg også om min (og din) lille brikke og plass.

Løfte om å bli likedannet Kristus (perfeksjonering/helliggjørelse)
Problemer, hvis vi takler dem riktig, er med på å bygge og styrke vår karakter. Tidligere har jeg snakket om at Gud kan bruke våre irritasjonsmomenter og utfordringer og skape dem om til perler. Den tingen som irriterer og frustrerer kan når den omsluttes igjen og igjen av bønn og nåde, utvikle seg til noe vakkert. Det er ikke den bristen vi har som blir mer akseptabel for oss, men det er den forvandling Gud lar finne sted i og gjennom oss som er dyrebat, det nye som vokser fram etter som vi søker inn til Gud og lar han forvandle oss.

Det er tider der vi må holde ut i bønn før vi kjenner det bryter igjennom og at vi har fått svar. Men selv etter dette kan det kreves en lengre ventetid før vi ser hva vi vet vi har fått bli virkelig i den synlige verdenen. Det at vi må holde ut i bønn har ingen ting med at vi må overtale Gud til å gi oss hva vi føler og ønsker for, det har mer med at gjennom bønn- som er fellesskap med Herren- så vil vi etter hvert ta til oss mer og mer av Guds hensikt, vei og løfter. Det er ikke vi som forandrer Guds vilje gjennom å være vedvarende i bønn, det er Gud som forandrer vår hjerteholdning, våre ønsker og vår forståelser til å samstemme mer og mer med hans hjerte og natur.

Gud har lovet å fullføre det verk han har startet og Gud vil la oss møte utfordringer som er med på å likedanne oss Kristus. Som Jesus lærte lydighet gjennom det han led, vil vi også. Som Jesus alltid opplevde at Far elsket han og var trofast, kan vi også.

Løfte om Guds tilstedeværelse
Gud vil aldri svikte eller forlate oss.
Nåden er alltid, alltid stor nok.
Som nåden frelste oss, vil den bevare oss og tilslutt vil den også ta oss hjem.
Gud gir styrke til den svake og sier til den motløse, jeg har framtid og håp for deg.

Gud holder på å gjøre sitt verk både i deg og rundt. Det kan være du ikke ser hans hånd, det kan være du ikke hører hans stemme og det kan være at du ikke skjønner hvorfor alt du opplever skjer. MEN du kan hvile i tillit til at Gud har ditt beste for øye. Ser du ikke hans hånd, så stol på hans hjerte. Hører du ikke hans stemme, så sett din lit til hans ord. Forstår du ikke prosessen Gud har deg i, hvil i tillit til at Gud har oversikten og kontrollen. Hver utfordring, hvert problem, finner sitt svar og sin løsning og Gud. Som jeg sa tidligere, hvert problem peker på/mot et Guds løfte.