Andakt

av

Er du ekte?

La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde.  (Matt. 5:37)

3 ivrige hjemkomne og en besøkende velter fornøyd ut av bilen etter en mange timers lang tur og haler ut sekker og bager og kommer seg nedlasset opp til inngangsdøra. Endelig er vi  hjemme igjen! Når døra er åpnet og jeg går inn reagerer jeg på lufta som kommer mot meg og tenker: Satte ikke jeg alle vinduene i luftestilling før vi reiste eller? Jeg setter ned hva jeg holder og tenker ikke mer over det før neste lass settes ned på kjøkkenet. Å nei! Døra til fryseren i kombiskapet står åpen! Ikke si jeg har reist fra det åpent da? Synet som møter meg er ikke behagelig og lukta er enda verre. Det går noen minutter og så begynner verre ting å åpenbarer seg. Sikringer gått, ingen strøm, 22 grader i kjøleskap og fryseboksen viser seg å være  et kapittel for seg selv med illeluktende gørr svømmende rundt. Det stanker verre enn ord kan beskrives og i den grad at tegneserier hadde streket det med grønn dødningeskalle sivende opp, flygende fluer (med stooore smil) og besvimte mennesker rundt. Jeg trodde det var bare kjøleskapsfryseren, men etter litt tid kom mer og mer gørr fram i lyset. Det endte med tur til søpla og nytt kombiskap og ny fryseboks.

Har du møtt mennesker som virker utrolig hyggelige, hjertelige og interesserte, men så får du etter kort tid følelsen av at noe ikke stemmer og at alt er ikke så bra som det virker? Jeg har, flere av dem. De snakker pent og hyggelig, men jeg kjenner inni meg at det er noe som «skurrer». Hva de sier stemmer liksom ikke. Jeg kan ikke sette fingeren på det der og da, men ettertiden viser at det er tomme ord, forsøk på å finne noe de kan sladre videre om eller fisking av opplysninger de kan bruke mot en senere eller annet ikke godt. De er gode på overflaten, men den samme godheten bor ikke i hjertene.

Vi merker i starten at det er noe som ikke stemmer, som jeg reagerte på innelufta som møtte meg, etter hvert finner vi ut at det er gørr og uggenhet gjemt både her og der. På utsiden kan alt se bra ut, men tiden viser at innsiden er mer råtten enn utsiden viser. Hva vi gjør i forhold til slike mennesker er vårt valg, vil vi fortsette å ha dem i vennekretsen må vi tåle stanken og råttenheten, ønsker vi ikke slikt i våre liv, så holder vi oss borte og kvitter oss med hva som har festet seg.

Det er en ting hva vi gjør i forhold til andre mennesker som er slik, men hva med oss selv? Har jeg noe råttent og uggent gjemt i meg som jeg må ta tak i og kaste ut?  Lar jeg mitt ja være ja, og mitt nei være nei? Er jeg ekte? Det kan være vanskelig å vite hva vi skal gjøre i forhold til andre mennesker som er slik, men kanskje er det enda vanskeligere å se- og innrømme- de deler av oss selv som er råtne og trenger å kastes ut? Gud gi oss nåde til å godta hva du viser oss og styrke til å ta de nødvendige valg.

av

Jeg prøvde og det virket ikke

Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten… Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen…  Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer. (1. Mos. 8:8, 10, 12)

Er du som meg har du mange ganger opplevd at dine forsøk på å gjøre godt, på å rette opp en skjev situasjon, på å be om tilgivelse og mye annet ikke funket. Du strakte ut en vennlig hånd og den ble slått bort. Dine forsøk på å endre en lite grei situasjon mislyktes. Hva gjør vi da? Gir vi opp eller venter vi tålmodig litt mer og prøver så på ny?

Er vi ærlige så har vi lett for å gi opp etter første forsøk som mislykkes. Jeg prøvde å be om tilgivelse, men han/hun ville ikke høre. Jeg prøvde å gjøre noe godt for det mennesket, men han/hun trodde jeg hadde falske motiver. Jeg prøvde, men det nyttet ikke, så jeg kan like gjerne gi opp.

Noa hadde trofast bygget på arken i år ut og år inn. Det må ha vært rart og kanskje litt urovekkende, å se og oppleve at hele den verden han kjente forsvant under vann. Hvilke tanker kan ha gått gjennom hodet hans mens de seilte rundt der og hadde vann på alle kanter? Hmm, lurer på om gutta gjorde akkurat som jeg sa eller om de hoppet over noen trinn? Hva gjør vi hvis det begynner å lekke inn vann? Har vi nok mat til hele turen? Jeg er lei av at kona lukter fjøs hele tiden? Hvorfor må de grisene lage å mye lyd akkurat i ettermiddagshvilen min? Vi vet ikke hva han tenkte, for Bibelen sier ikke det. Men hva vi vet er at han gav ikke opp troen på at det ville bli bra igjen.

Når regnet hadde sluttet og vannet begynte å synke gikk det ei tid før Noa sendte ut en due for å sjekke om land var synlig. Dua kom tilbake igjen. Noa lot seg ikke påvirke av dette, han ventet hele 7 dager før han på ny sendte den ut. Han hadde sikkert lyst å sende den ut før, det hadde heller ikke forundret meg om barn og svigebarn maste litt om hvorfor han ikke kunne prøve igjen etter 3 dager, etter 4, etter 5. Kom an pappa, vi er lei av dette. Men Noa ventet og etter 7 dager prøvde han på ny. Deretter 7 nye dager. Vi vet at til slutt kom ikke duen tilbake og det ble til tegn for Noa og de andre at nå kunne de trekke ut av dyreparken og bosette seg på landejorda igjen.

Har du sendt ut en due i det siste som kom tilbake? Et forsøk på å rette opp en misforstålese? Et forsøk på å hjelpe? Et forsøk på å be om tilgivelse? Et forsøk på å rette opp i et forhold som skranter? Så opplever du til din store sorg at duen vender tomnebbet tilbake igjen? Hvis du har gjort og erfart dette er min oppfordring til deg i dag: Gi ikke opp. Fortsett å legge situasjonen fram for Gud, be Gud om å vise deg ditt hjerte og rette handlinger og ord og prøv igjen om litt. En dag vil du oppleve at duen du sender ikke kommer tilbake, men at den slår seg ned og starter en prosess mot fred og forsoning.

Neste innlegg kommer 19. juli.
PS! Skulle du ha sendte ut «en due» for å søke etter tørt land, fred og forsoning?

av

Gud har ikke glemt deg

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Så la oss gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen. (Gal. 6:9-10)

Du omsorgsfulle medmenneske, du stødige medvandrer, du trofaste tjener, Gud har ikke glemt deg!

Du har i årevis gitt så mye av deg selv til andre mennesker. Du tenker sjeldent på hva du selv kunne trengt, fordi det er andre som har større behov enn deg. Du har trofast elsket, støttet og hjulpet andre, men opplever at det kommer lite tilbake til deg. Kanskje en takk og en klem en gang inni mellom, men ellers er det stille. Ingen uventede blomster, ingen som spør hvordan du egentlig har det, ingen som tilbyr hjelp, ingen ting.

Du gjør alt det rette og du lever ikke i synd, men like vel føles det som Gud har forlatt deg. Du strever og kjemper for å gi ditt beste, være ditt beste og alltid leve i overensstemmelse med Guds ord. Men kampen er tung og ensom og du begynner å bli sliten og litt lei av å vente på å se Guds løfter komme igjennom for deg også. Du vet innerst inne at Gud ikke har forlatt deg, men du føler han har glemt deg, at du er puttet i en skuff som er blitt lukket igjen. Og du tenker: Hvorfor opplever jeg ikke Guds velsignelser over mitt liv? Hvorfor gir og gir og gir jeg og får lite tilbake? Du strever litt med frustrasjon og motløshet for tiden, for du kunne trengt en klem og en klapp på skuldra, du kunne trengt en liten oppmuntring. Men ingen gir deg det… Du føler deg glemt av mennesker og av Gud.

Min venn, du dyrebare, du Herrens trofaste tjener, gi ikke opp! Din tid vil komme! Gud har ikke glemt deg, han har ikke glemt din trofaste tjeneste. Han har sett din godhet og kjærlighet, han har sett og verdsetter din oppofrelse og din hjerteholdning, Gud ser deg og hans løfter vil bli virkelige for deg også, gi bare ikke opp. Fortsett med din trofaste tjeneste, fortsett i din daglige overgivelse, Gud ser deg og han vil sende godt din vei også.

Du omsorgsfulle medmenneske, du stødige medvandrer, du trofaste tjener, Gud har ikke glemt deg!

For Gud er ikke urettferdig så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å tjene de hellige, nå som før. Vi ønsker bare at hver og en av dere helt til det siste må vise like stor iver etter å bevare håpets fulle overbevisning. (Heb. 6:10-11)

Neste måltid blir servert onsdag 17. juli rundt soloppgang.
PS! Lenge siden du har laget en takkeliste over alt du er glad for og takknemlig over?

av

Vi har beste pris på nåde!

For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. For Kristus ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger. (Tit. 2:11-14)

Her for litt siden satt jeg og søkte opp endel typiske ord kristne bruker. Miskunnhet og nåde var blant dem jeg sjekket i ordbøker og synonymordbøker. Da jeg søkte nåde kom det ett lass av annonser og mange, mange sa at de hadde beste pris på nåde eller at hvis du søker nåde har vi svarene.

Selvsagt har de ikke det og selvsagt var det ikke hva de tilbyr jeg søkte, men nettopp dette ble en påminnelse for meg. Viktigheten av å søke på rett plass og viktigheten av å være på rett vei.

Noen ganger søker vi svar på feil steder eller stoler på stemmer som har vist seg å ikke være troverdige. Andre ganger hører vi de rette svarene men velger å fortsette i feil retning. Det nytter lite å få rette svar og rett undervisning hvis man velger å fortsette på feil vei.

Mange velger den «billige nåden» som ikke krever noe av dem, den som gjør at de kan fortsette som de vil og at det er ikke så farlig- for Gud er jo god og han forstår jo at jeg må gjøre dette (selv om de vet det er imot Guds Ord). De får rett undervisning, men velger å fortsette i eget spor. Og uansett hvor riktig og godt det påfyll de da får er, vil de havne feil.

Så er det de som får det samme påfyllet og som velger å følge det «kartet» som er brettet ut foran dem. De har ikke helt oversikten over veien og retningen selv, så derfor retter de seg etter de instrukser de får gjennom veiledningen. De har fått samme innhold på tanken som dem som endte opp feil, men fordi de fulgte rett vei vil de komme fram.

Vi er ansvarlige for hvor vi finner føde for sjelen og ånden, vi er ansvarlig for å vurdere de ord vi leser og hører forkynt og vi er ansvarlig for å innrette våre liv etter hva Gud sier og ikke bare «svinge hit og dit etter som det føles greit ut».

Neste innlegg kommer mandag 15. juli.
PS! Er det noen du kanskje skulle delt en kurv jordbær med? 

av

Nye troende tar plass

For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet. (1. Kor. 4:15)

Hadde du sett ganga mi akkurat nå når jeg skriver hadde du ristet på hodet og smilt godt, hvertfall de av dere som vet hvordan det er med barn i hus. Gangen er for øyeblikket gjort om til hva guttene kaller ‘panikkrom’ (inspirert av en tv-serie) og det flyter med puter, tepper og sammenleggbare madrasser. De går oppå hele haugen for å komme ut og inn, mens jeg vet ikke om jeg har lyst til å balansere over hele haugen for å prøve en gang. Det er sjarmerende, men det kunne også vært grobunn for mye irritasjon. For det er jo ikke ryddig, det er jo upraktisk, det er jo ikke slikt man gjør.

Nyfrelste er litt som guttene mine, de er utrolig ivrige og det skjer mye rundt dem. De ser ikke alltid hele bildet og de konsekvenser som kan komme. Akkurat som mine gutter bare ser øyeblikkets moro, vil nyfrelste ofte bare se det gode i hva de holder på med for tiden. Jeg derimot ser det upraktiske og etterspillet (rydding) samtidig som jeg kan forstå at det er morsomt. Jeg ser også at det blir litt ekstra arbeid på meg selv, selv om de kommer til å gjøre litt for å rydde etter seg.

Nyfrelste ser mange muligheter vi mer modne ikke ville sett eller vurdert og de har ikke så mange hemninger i hva som er mulig eller ikke. De kjører på med iver og får ting til å skje (som gutta mine og panikkrommet deres) men så kommer utfordringene for både dem og oss.

Vi mer fastgrodde blir utfordret på «det har vi alltid gjort» og «slikt gjør man ikke». Vi har glemt den iver vi selv viste i begynnelsen og vi har glemt at heller ikke vi så så mye av det store bildet. Nå når det er noen unge som gir gass kan vi velge: Vil vi sitte og se på og klage over at de tar plass, at det blir rot og at det er vi som til syvende og sist må rydde opp etter dem eller vil vi gi dem rom til å prøve, utforske og lære gjennom erfaring? Vil vi klage eller vil vi oppmuntre til å prøve ut? Vil vi ta oppryddingen med sutring eller vil vi delta med glede? Vil vi være med å hjelpe dem videre eller vil vi bremse dem opp?

Vi som har gått lenger på veien med Gud skal ikke prøve å få de nye til å passe inn i våre rammer, vi skal få dem til å bli mer den de er i Gud og mer lik Jesus. Vi skal være åndelige mødre og fedre som elsker, oppmuntrer, veileder og ja, innimellom korrigerer, men vi skal ikke sette bremser på iveren. Er vi «foreldre» som tåler at det tidvis er litt rot og kaos rundt oss? Er vi villige til å gi noe ekstra for å hjelpe andre å utvikle seg? Er vi runde nok i kantene til å forstå at vår måte er ikke den eneste riktige? Klarer vi dette, får vi en hverdag fylt med mange overraskelser og mye ekstra energi, livsglede og positive opplevelser, som plutselig å ha et hjemmelaget ‘panikkrom’ i ganga. Ikke så verst det heller da, eller?

Neste innlegg kommer torsdag 11. juli
PS! Ikke alt som smitter er farlig, smil til alle du møter! 🙂