Guds hjelp

av

Gud vil berge deg

 Vi slapp fri som fuglen fra jegerens snare. Snaren røk, og vi slapp fri. (Sal. 124:7)

Salme 124 bringer en beskrivelse av mennesker som går til angrep på Israel og hvordan de sakte men sikkert får fanget inn byttet sitt. Det står faktisk at de blir fanget.

Hvor ofte kan vi ikke føle det slik når problemer og annet tårner seg opp. Sakte men sikkert strammes nettet rundt oss og til slutt sitter vi fanget og kommer ingen vei. Hva gjør vi nå? Hvordan kan vi ordne dette?

Hva salmen også sier er at hadde ikke Herren vært med folket da de ble angrepet, ville de både blitt slukt levende og vannet ville strømmet over dem- men dette skjedde ikke. Jo, de ble overmannet, men de ble ikke overvunnet, for Herren var deres hjelper og redningsmann. Gud gav ikke folket over i fiendens hender, men brøt lenkene som bandt dem og slapp dem fri- som verset over sier, snaren røk og de slapp fri.

Vi kan møte ting i livet som holder oss fanget, enten fordi mennesker går imot oss eller fordi det er omstendigheter og livssituasjoner som er utenfor vår kontroll. Men også i dette kan vi være trygge fordi Gud er med oss. Som han ikke lot folket bli overvunnet, men slapp dem fri, vil han også hjelpe og berge oss.

Jesaja 43:1b-3a sier:

 Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg.

Om du akkurat nå står midt oppi utfordringer og føler deg fanget, gi ikke opp håpet og troen, Gud vil berge deg. Det kan være at omstendigheter, vanskeligheter, frykt og annet har fått fanget deg inn og du føler deg bundet, men Gud er mektig til å bryte hva som binder og på ny føre deg ut i frihet. Gud gir ikke sine trofaste over i den ondes hender. Salmen avsluttes med den viktige sannheten: Vår hjelp er i Herrens navn, han som skapte himmel og jord». 

Din hjelp er i Herrens navn, og han som skapte himmel og jord vil berge deg.

av

Om sjalusi

Et friskt hjerte gir kroppen liv, sjalusi er som verk i knoklene. (Ordspr. 14:30)

Vi vet det, sjalusi er ikke bra, men lik vel er det noe vi alle sliter med i større eller mindre grad. Utfordringene og spørsmålene er mange: Hvorfor blir man sjalu mot akkurat det mennesket? Hvorforfår  akkurat den hendelsen fram sjalusien i oss? Hvordan håndterer vi sjalusi? Hva er egentlig sjalusi bygget på?

La oss ta den siste, sjalusi er bygget på meg og at jeg vil ha. Så enkelt. Om det er ting, ,status, ros, menneskers oppmerksomhet, kjærlighet og aksept eller noe annet, det er noe vi vil ha som vi føler vi ikke har og som andre får. (NB! Bare så det er sagt, vi snakker om «vanlig sjalusi» og ikke sykelig sjalusi i denne posten)

Det er mennesker vi har en tendens til å bli mer sjalu på enn andre og ofte er dette mennesker vi har et forhold til i en eller flere sammenhenger. Vi trenger ikke være personlige i vårt forhold til dem, men de er i en av våre omgamgskretser. Som f.eks. foreldre til barnas venner, mennesker i menigheten, mennesker i forening/forsamling, mennesker innen samme yrkesgruppe, arbeidskollegaer, mennesker innen grupperinger vi identifiserer oss med. Vi er knyttet opp mot dem utav forpliktelse, felles interesser, felles kontaktpunkter eller annet.

De ting og forhold som oftest fremkaller sjalusi er i forhold til hva vi opplever som viktig og nødvendig. Det trenger ikke være nødvendig for at jeg skal overleve, men jeg føler det er nødvendig for at jeg skal ha det godt og kunne få det bedre. Eksempler her er mulighet til å unne seg luksus eller litt ekstra, at andre får ros for noe de gjør mens man selv får ingenting selv om man gjør nesten det samme, at andre løftes fram mens man selv blir tilsidesatt eller ikke merket, at andre får… merker du det? At andre får noe jeg vil ha. Som jeg sa over, sjalusi har sitt utløp i jeg-et.

Jeg har slitt endel med sjalusi det siste halvåret. Det er lett å kamuflere det bak pene ord og vendinger, men sannheten er at jeg har vært sjalu på at andre har fått oppmerksomhet, anerkjennelse og rom som jeg har villet hatt. Ikke det at jeg ikke har unnet det andre mennesket dette, men jeg har ville hatt det selv også. Og tro meg, jeg har kjempet en hard og lang kamp mot dette monsteret som reiser seg inni meg. Jeg har til og med i perioder måtte holde meg borte fra visse sammenhenger for å ikke skape rom for sjalusi og den tristhet, tomhet og følelse av mislykkethet som alltid har fulgt i kjølevann.  Og jeg har ropt til Gud om hjelp. «Gud, jeg ønsker ikke dette. Jeg vil ikke være slik, jeg vil ikke ha det slik. Hjelp meg Gud. Tilgi meg min synd og skap forandring på innsida mi, form meg til å bli mer lik deg». Jeg er ikke framme når det gjelder dette mennesket, men jeg vil nå  fram og jeg går den kronglete og strevsomme veien det er mot målet sammen med en befrier, forløser og nådefull mester. Jeg er underveis og Jesus er min trofaste, sterke og nådige hjelper og frelser.

Er det sjalusi i deg mot mennesker som du trenger å ta tak i å be Gud om hjelp til å bli fri fra?

av

Du er ikke kommet langt nok

Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. (1. Kor. 13:12)

Her om dagen brukte Gud en helt banal og hverdagslig opplevelse til å minne meg om hvordan ting fungerer. Jeg var i butikken og handlet og i hylla hvor hva jeg skulle ha pleide å stå, var det tomt. Jeg kikker opp for å se om det står flere esker på toppen av hylla. Tomt. Jeg kikker i radene og hyllene rundt for å se om det er flyttet. Ingen ting. Jeg kunne spurt noen om hjelp, men gjorde det ikke og går videre og plukker med meg annet jeg skulle ha. Når jeg runder ett hjørne ser jeg en hel stabel av den tingen jeg skulle ha. Selv om jeg kikket der det pleide å stå, var jeg ikke kommet langt nok til å oppdage hvor det egentlig var.

Det samme har jeg opplevd flere ganger i vandringen med Gud. Jeg opplever ting som er litt vanskelig og tungt og jeg synes at jeg trenger en forklaring, en oppmuntring eller en «himmelklem» der og da, men ingen ting skjer. Jeg går litt forvirret gjennom dagene og forstår ikke helt hvorfor jeg ikke finner løsningen eller hvorfor jeg ikke får hjelp. Hvorfor kan jeg ikke bare forstå akkurat nå? Hvorfor kan det ikke ordne seg akkurat nå? Men den sannhet jeg ikke så var: Jeg var ikke kommet langt nok til å kunne forstå og/eller håndtere hva jeg ønsket og følte for å vite og/eller ha.

Så går det litt tid og plutselig forstår jeg noe jeg ikke skjønte tidligere, jeg ser en sammenheng i Guds Ord jeg ikke har sett før. Jeg får nytt lys på en situasjon som er tøff, vrien eller sår. Jeg får plutselig den Guds visdom og det Guds blikk  som jeg har savnet og kikket etter. Saken var bare den at da jeg begynte å kikke etter det og bruke tid på å lete etter det, så var jeg ikke kommet langt nok. Jeg hadde fortsatt noen skritt jeg måtte gå før jeg var rede til å forstå, rede til å bære den nye innsikten med integritet og nåde.

Leter du etter svar på noen vanskelige situasjoner? Søker du etter trøst i en vanskelig tid? Er du på leting etter hva du tror du trenger?

Gud har svaret, hjelpen og innsikten du trenger. Jeg oppfordrer deg til å ikke gi opp, men til å fortsette å trekke deg nær Herren og til å fortsette å høre etter hans svar. Plutselig en dag vil du forstå, plutselig en dag skinner lyset og du vet veien videre, plutselig vil det skje, gi bare ikke opp.

Vi er ikke alltid kommet langt nok til at Guds rette tid er der, men den vil komme for de som trofast holder fram på veien.

av

Kjenner du verdien av hva du har?

Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i Kristus har velsignet oss  med all Åndens velsignelse i himmelen. (Ef. 1:3)

For litt siden måtte jeg sitte og skrive liste til forsikringsselskapet over ødelagt mat. Det var greit å skrive opp kombiskap og fryseboks, men overraskelsen ble større da jeg så verdien på maten vi hadde kastet. Før ferien hadde vi rensket ut litt i fryseboksen og kjøleskapet var heller ikke helt fullt, så jeg regnet mellom 2500-3000 i verdi. Oppsummeringen viste derimot at det var varer for over 5000,- som gikk på søpla.

Guds Ånd var der ganske fort og sa til meg: «Cecilie, slik er det med hva dere har hos meg også. Dere har mye mer enn dere tror dere har…» Det var både et dypt alvor og en vag sårhet over det hele. Jeg merket nesten at Gud var trist fordi vi ikke er bevisste over hva vi har tilgjengelig hos Gud i himmelen. Noe vet vi ikke om fordi vi ikke har fått det åpenbart og annet har vi ‘bare glemt’ at vi har.

Vi har i Kristus fred og glede i Gud, selv om hverdagen og livet skulle møte oss med sorg, prøvelser og tårer. Vi har i Kristus styrke og kraft hos Gud, selv om ben og armer skulle svikte og vi tar fem minutter om gangen. Vi har i Kristus legedom og gjenopprettelse hos Gud, selv om vi opplever at hjertet brister og sjelen svikter. Vi har i Kristus hjelp og visdom for de situasjoner hvor vi står i villrede og vet ikke ut eller inn. Vi er i Kristus velsignet med all Åndens velsignelse.

Vi har så mye, mye mer enn vi tenker over og vet. Det er alltid mer enn nok hos Gud og Han ønsker å overøse oss med Hans gode gaver og også sørge for at vi har mer enn nok så vi også har til å dele videre.

av

Kjemp den gode strid

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. (Gal. 5:13)

En handletur her om dagen inkluderte bl.a. et kort besøk innom en møbelkjede. Jeg hadde aldri kikket rundt i akkurat denne butikken og tok en runde. Jeg blir stående å lese på en dørmatte før jeg hoderistende går videre med kommentaren: «Den der kommer aldri inn i mitt hus» til venninnen som er med. Oversatt til norsk stod det: «Hvor mye kan jeg slippe unna med og fortsatt komme til himmelen?».

Har du hatt den tanken? Eller har du kanskje hørt andre si ting som dette? Det er ikke så farlig, Gud forstår at jeg ikke klarer, Gud er jo god, Gud er nådig, Gud tilgir jo alt, det er ikke så nøye, jeg er jo frelst likevel, jeg er jo bare et menneske.

Det er mye vi ikke klarer i egen kraft og en av de tingene er å leve gudfryktig og i stadig helliggjørelse. Vi trenger Guds hjelp for å stå sterkt i troen, vi trenger at Gud gjør sitt verk både i oss og gjennom oss. Men det at vi ikke kan selv er ingen unnskyldning for å ikke gi og gjøre vårt beste. Vi skal ikke slite oss ut med egenstrev, men vi må ta opp kampen mot det som ikke er av det gode. Vi må ta de riktige valgene og ikke bare unnskylde oss med at «jeg følte ikke for det og Gud vil forstå».

Jeg tror ikke Gud forstår at vi må gjøre ting vi vet strider mot hans ord. Hvorfor skulle han forstå? Han har jo gitt oss tilgang på alt vi trenger for å stå som overvinnere? Han har gitt sin egen sønn for at vi skulle kunne vandre i nært fellesskap med ham. Han har noe mye bedre for oss enn hva vi i enkelte øyeblikk føler for fordi vi ikke vet om vi vil kjempe den gode strid. Jeg tror faktisk ikke Gud forstår, jeg tror han blir såret og lei seg, og frustrert over at vi velger egne veier og lyster når han har så utrolig mye godt og bedre lagt klart for oss.

Nåden er ikke en unnskyldning for å ikke kjempe, den er kraften til å vinne kampen. Heb. 4:16 sier: La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid.

Til ettertanke: Bruker du unnskyldninger som egen svakhet og lyster som (bort)forklaring på hvorfor du ikke kjemper den gode strid?