Guds ord

av

Å lære av historien

Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. (Rom. 15:4)

Er det en ting historie lærer oss, så er det at vi ikke lærer av historien. Av en eller annen grunn tror vi at vi i dag vet mye bedre enn de som levde før oss og at vi derfor er hevet over å ta lærdom av hva de erfarte, på godt og vondt.

Mange kristne har liten eller ingen kjennskap til Guds Ord av den helt enkle grunn at de ikke leser. Det er andre som leser bare hva de liker, men ikke de «tunge og kjedelige» greiene. Andre igjen, har lest en gang og tror at de vet hva det er å vite. Det er også de som leser kun for å lære og ikke for å mate sjelen, men kunnskap alene kan ikke forandre liv i noen annen retning enn at vi blir fastgrodde og oppblåste. Vi trenger å kjenne hele Guds ord og vi trenger at Guds Ånd åpenbarer ordet for oss.

Guds ord er gitt oss for at vi skal lære å kjenne Gud, hans hjerte og planer. Men det gir oss også masse historier som vi kan- og bør- ta lærdom av. Vi leser om mennesker som kong David som var en mann etter Guds hjerte. Hva gjorde han til en mann etter Guds hjerte? Vi leser om kong Saul som ble forkastet, hvorfor ble han det? Vi leser om folk som roper til Gud i nød etter å ha høstet frukten av egen villfarelse og egenrådighet, hva kan vi lære? Vi leser om enken som fikk overnaturlig forsørgelse av mel og olje, hva trøst kan vi finne? Vi leser om at mennesker trykker andre ned, men at Gud utfrir sine trofaste og de svake, hva håp, trøst og styrke kan vi finne?

Å lese Guds ord er ikke bare en plikt vi gjennomfører for å få dagens godkjent i pannen, det skal være mat og hjelp for oss, det skal være vår hjelp og trøst, det skal bringe styrke og håp, det bringer liv. Og siden vi hver dag glemmer noe av Guds ord er det viktig at vi hver dag tar til oss av ordet.

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning. (2. Tim. 3:16-17)

av

Jeg har ikke noen ord Gud

Natt til mandag lå jeg og ba. De siste ukene har jeg vært nøye med å ha klar neste ukes innlegg til, eller i løpet av, helgen da formen er slik at det er vanskelig å gjøre det på daglig basis. Denne gangen gikk det ikke pga andre oppgaver og det hadde jeg en prat med Gud om. Gud jeg har rett og slett ikke noen ord å dele, sukket jeg og tenkte over hva jeg hadde gjort og hva jeg kunne ha gjort.

Jeg har til sammen, på de to bloggene mine, nesten 150 kladder, så det er jo litt å ta av når formen skulle tilsi det. Jeg kikket gjennom noen av dem, men ingen av dem var «riktige». Jeg tenkte også der jeg lå at det hadde ikke vært noe problem å slå opp i Bibelen å bare ta et ord å skrive om, da det egentlig ikke er vanskelig å gjøre. Men, og her er det et stor men for meg, jeg kjente ikke at det var noen ord som skilte seg ut. Som jeg sukket til Gud, jeg må ha noe fra deg å dele. Plutselig kom ett par vers opp i tankene.

Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord… Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha fellesskap med oss, vi som har fellesskap med Far og med hans Sønn Jesus Kristus. (1. Joh. 1:1, 3)

Nå er det jo slik at jeg har en rik historie med Gud, han har vist seg trofast, nådig og barmhjertig i mange, mange år og gjennom mange prøvelser, smerter og utfordringer. Så det er ikke det at jeg ikke har noe å si, men jeg er også der at hvis de ord jeg deler skal ha Guds kraft med seg og kunne skape forandring av evig karakter i mennesker, er det viktig at ordene går ut fra Gud selv. Vi kan alle ramse opp ord fra Bibelen, men det er noe helt annet å ha vært foran tronen og hentet mat og drikke som man deler videre. Jeg sa til Gud at hvis jeg ikke får noe, så lar jeg være å poste eller jeg skriver helt enkelt at «jeg har ikke noe å dele i dag». Og da kom tanken om å dele hva jeg tenkte og opplevde.

Så derfor det kanskje litt merkelige innlegget for i dag. Men en viktig påminnelse om at hvis vi skal ha noe å dele til mennesker rundt oss, er det viktig at vi selv har vært innfor tronen og hentet hva vi skal gi videre. Selv om vi kan klare oss på hermetikk og posemat, er jo frisk og nylaget mat mye bedre. Eller?

av

Tilbake til grunnvollen

Hun skjønte ikke at det var jeg som ga henne korn, ny vin og fin olje og mengder av sølv og gull, som de brukte til Baal. (Hos. 2:8)

Vi lever i et land som har blitt fylt opp med Guds velsignelser. Da grunnloven for nesten 200 år siden ble laget og skrevet ned, skjedde det av mennesker som hadde stor kjennskap og kunnskap til Guds ord og Gud. Om ikke alle hadde et personlig forhold til Guds og hans ord, er grunnloven bygget på Bibelen. Den moral som var gjeldende var bygget på Guds ord, om enn mangelfull i enkelte deler. Landet ble bygget på de ord, de bud og de leveregler Gud satte for mennesker og vi har opplevde at landet har vokst i rikdom og velstand og levestandard og antatt levealder er økt betraktelig.

Men så har vi sett de siste tiårene at det er skjedd en endring. Vi ser at det er et økende problem med indre tomhet, frustrasjon og forvirring i dag enn det tidligere har vært. Det er mange mennesker som sliter med problemer og mange som lider under andres problemer, sinne og egoisme. Det som burde være et av verdens beste og mest lykkelige land, er ikke det, det er fullt av smerte, vondskap og tomhet. Hvorfor er det slik?

Vi har vendt oss bort fra grunnlaget, fra at Guds ord er sant og at levereglene Gud satte er for alles beste. Vi har tatt de velsignelser Gud gav oss og har gjort dem til guder i både vårt land og våre liv. Det er ikke Gud som giver av velsignelser, gode gaver og frihet som verdsettes, det er velsignelsene som løftes opp som guder.

Kuren? Å omvende seg og søke tilbake til kilden for alle gode gaver, kilden til liv og glede, kilden til kjærlighet og godhet. Jesus. Jesus er hva dagens moderne mennesker trenger. Ikke mer luksus, ikke høyere levestandard, ikke mer ting og velpolert ytre, Jesus.

Gud legger en lengsel i menneskers hjerter og de roper etter hjelp, hvem kan fylle tomheten i mitt indre? Gud legger et rop ned i de troendes hjerter om at Gud igjen må bli satt på tronen og få lede våre liv, Jesus vær Herre i mitt liv og ikke bare frelser. Gud virker i mennesker i dag, Gud kaller oss til å vende om og komme hjem. De som gjør dette vil oppleve at de blir tatt imot med nåde og barmhjertighet.

Så sier Herren Gud: Se, jeg vil selv lete etter sauene mine og ta meg av dem. Som en gjeter tar seg av sauene sine og er med dem den dagen de blir spredt, slik vil jeg ta meg av sauene mine og berge dem fra alle stedene de kom til da de ble spredt, på den mørke og skytunge dagen. (Esek. 34:11-12)

av

På søken etter trøst

Da han nå gikk i land, fikk han se en stor folkemengde. Han fikk inderlig medfølelse med dem og helbredet de syke blant dem. (Matt. 14:14)

Den tunge skya bare kom sigende ned over meg og plutselig satt jeg der og kjente meg tung og trist. Jeg kjente tårene presse på og jeg visste ikke helt hvorfor. Hvorfor var jeg plutselig så nedstemt, trist og lei meg? Det hadde ikke skjedd noe som skulle tilsi det, ei heller hadde noen sagt noe stygt eller dumt. Skya kom bare plutselig.

Jeg kjenner lysten til å søke mennesker etter trøst. Tenk om noen kunne sende et oppmuntrende ord? Tenk om noen kanskje hadde skrevet noe som jeg ville blitt oppløftet eller trøstet av? Kanskje noen bare sånn rent tilfeldig ville huske på meg akkurat nå? Det er flere tanker, men felles for dem er at de var rettet mot mennesker og at mennesker skulle bidra med noe som kunne få meg til å føle meg bedre.

Jeg tar meg i det og rister på hodet. Gud, det er deg jeg trenger. Jeg ber og finner ikke svar på tristheten, jeg ber mer og ingenting letter. Jeg forstår like lite. Jeg vet at det er en plass jeg må gå, til Guds ord, men det er liksom mye lettere å ønske magiske ord fra mennesker. Har du vært der? Du vet at du trenger Gud, men likevel håper du mennesker skal komme til hjelp og unnsetning?

Jeg tar meg i det enda en gang og trekker meg bort fra de steder mennesker finnes og setter meg med bibelen. Jeg leser videre fra hvor jeg er og leser om at døperen Johannes blir halshugget, at Jesus får beskjed og at han trekker seg unna for å være alene. Så opplever han hva dagens vers sa. Mange mennesker visste om hvor han skulle og de var der da han kom. Jesus er selv sliten og sikkert trist og lei, han trenger tid alene med Far. Men han fylles med en inderlig medlidenhet når han ser menneskene og ders behov og han hjelper. Han setter sitt eget til sides og «gjør min Fars vilje»- han betjener de mennesker Gud har sendt ham til, han lever ut sine egne ord: «Det er de syke som trenger lege, ikke de friske». Det var ordene Gud brukte til meg den kvelden.

Det var nesten som om han sa: Jeg forstår du har det tungt nå, men er du villig til å betjene og hjelpe andre i egen smerte? Vil du etterligne Jesus eller vil du sette deg selv først?

Ikke akkurat de trøstens ord jeg følte for å få, men en viktig tankevekker og påminnelse var det like vel. Så da var det bare opp til meg å velge hva jeg ville. Synes synd på meg selv eller betjene de mennesker Gud la meg på hjertet?

av

Når gresset er grønnere på den andre siden

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg, Herre, hærskarenes Gud. (Jer. 15:16)

Det er tider vi synes at det å leve som kristen er rett ut bein tungt. Det er lite glede og fryd i våre hjerter og hverdagen er fylt med prøvelser og kjedelige oppgaver. Da kommer tanken om at det var bedre før… før jeg ble frelst var jeg mye gladere, jeg lo mer, jeg hadde det morsomt mye oftere enn jeg har nå. Vi begynner å føle at gresset er mye grønnere på den andre siden og vi begynner å drømme oftere og oftere om det som var for å slippe unna det som er.

Israelsfolket hadde en tendens til å tenke tilbake på Egypt som noe godt. Der hadde de hadde mat og der hadde de det ene med det andre. Men nå sitter de  ute i en ørken og mangler det meste. Hvor forlokkende Egypt hørtes og føltes ut for en del av dem.

Israelsfolket hadde en unik mulighet til å vende seg til Gud og spørre han om hjelp. De hadde unike muligheter til å velge å stole på Herren, men valge trass og tvil. Likevel var Gud med dem og hjalp dem, men de ble gåendes i ørkenen mye lenger enn nødvendig pga deres innstilling.

Tenker du at det var bedre før? Før du ble kristen? Kanskje du var kristen, men så bestemte du deg for å gi alt og så sitter du her i denne smørja? Du sitter med minner om dager der gresset var grønnere, fuglene kvitret og livet var godt og du tar deg i å ønske deg tilbake til de dagene…

Vet du hva, kanskje er gresset grønnere på den andre siden, det er tidvis det. Men løsningen er ikke å flykte fra hvor du er og rømme over til den grønne siden, løsningen er å vannet gresset der du er. Bruk tid til å lese Guds ord, bruk tid til å be, hør på kristen musikk som er oppløftende, pris Gud. Vann gresset der du er og du vil oppleve at det blir både grønnere og penere enn gresset på den andre siden noen gang har vært.

Det er min trøst i nøden at ditt ord gir meg liv. (Sal. 119:50)