omsorg

av

Store drømmer

Herren hans svarte: ‘Bra, du gode og tro tjener!
Du har vært tro i lite, jeg vil sette deg over mye.
(Matt.25:21)

Hva er vitsen med å fortsette å drømme stort? Kjenner du igjen tanken? Kanskje har du selv tenkt den endel ganger den siste tiden?
Hva er vitsen med å drømme at mange skal bli nådd gjennom mitt liv?
Hva er vitsen med å drømme at mange barn skal komme til søndagsskolen?
Hva er vitsen med å drømme om at jeg skal få dele Guds ord og mitt vitnesbyrd med de på jobb?
Hva er vitsen med å drømme om at familien skal bli frelst?
Hvaervitsen med å drømme om at jeg skal oppleve at Gud helbreder andre gjennom meg?
Hva er vitsen med å holde fast på bildet jeg fikk om at jeg skulle dele Guds ord fra talerstolen?
Hva er vitsen med å drømme at bønnegruppen skal utvikle seg til et fellesskap som tiltrekker mange?

Store drømmer som samstemmer med Guds ord skal vi aldri gi opp. Det er kanskje drømmer som virker umulig ut med menneskelig forstand, men for Gud er ingenting umulig. Bibelen er full av mektige og store løfter og samtidig er det mange vitnesbyrd og historier om hvordan Gud brukte enkeltmennesker til store ting. Gud er en stor og mektig Gud som ønsker å nå alle mennesker, og for at det skal være mulig er du en viktig brikke fordi bare du kjenner alle de du kjenner og bare du har din historie og ditt liv.

Gud ønsker å nå andre mennesker gjennom deg, men for at det skal være mulig er det viktigste for han at du tror at Gud vil virke gjennom ditt liv. Våg å drøm drømmer som er noen størrelser større enn hva du selv kan få til, og mens du gjør det, fortsetter du å være trofast i ditt eget liv, i din egen hverdag, i de situasjoner du møter. Gud vil la deg se større ting bli levende når du er klar for det og tiden er inne for det.

Vi har alle noe å bidra med, om det er evnen til å lytte , å gi råd, om det er fingre som fremskaffer den beste bakst eller de mest smakfulle kaker, om det er et hjerte som gir omsorg og tid, om det er snekker-, måke- eller klippe-gjøremål som utføres, om det er barnepass eller sjåfør-tjenester, uansett hva- vi har alle noe å bidra med. Vær tro i den hverdagen du er satt og du vil oppleve at etterhvert åpnes dører til nye og større muligheter.

av

Noen trenger deg

Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, (Jes. 61:1)

Han stod og kikket på de andre foreldrene, alle var mødre. Det var alltid kjekt å se den lille jenta hans glede seg med kollbøtter og annet på turnen, men det var også de stundene han følte seg mest utenfor. Han var liksom ikke en del av foreldregruppen, selv om han var der like ofte som mødrene… han trekker pusten dypt og kjemper mot mismotet, han må klare det denne gangen også.

Kjenner du noen som trenger en utstrakt hånd i dag? Eller kanskje en klem? Et oppmuntrende ord? Det er mange mennesker som føler seg utenfor fellesskapet i flere situasjoner fordi de er annerledes og lever med andre omstendigheter enn flertallet.

Vil du være den som strekker ut ei hånd til dem? Den som er villig til å bruke tid på å forstå deres utfordringer og tanker? Vil du være den som gjør dagen/situasjonen god gjennom at du viste omsorg og interesse? Vil du vare den som ser de som er litt utenfor og litt alene og gjøre noe for dem? Vil du være «Gud med hud og hår» for dem gjennom å vise Kristi sinnelag og kjærlighet mot dem?

Men Jesus hørte det og sa: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» (Matt. 9:12-13)

av

å veie sine ord

Før bare saken med din neste, men røp ikke en annens hemmeligheter. Ellers vil den som hører det, klandre deg; ryktet du sprer, kan ikke kalles tilbake. (Ordsp.25:9-10)

Har du hørt det, hvor fru P endte opp fredagskvelden? Har du hørt hva minsten til fam G fant på i helga? Alltid gjør du det samme, du lærer aldri… Vi må be for ekteskapet til K og J, for de sliter visst, vet du hva jeg hørte…

Å leve er ikke enkelt og vi vil alle gjøre våre feil, både små og store. Hva ingen av oss ønsker er at andre skal springe rundt og snakke om de feil og fall vi har hatt. Tanken om at andre går rundt og hvisker og tisker om de gangene vi sa feil ting, de gangene vi ikke mestret, de gangene vi gikk skikkelig på trynet kan få det til å vri seg i magen på alle og enhver. Ingen av oss liker at andre snakker om de sidene av oss og våre liv.

Så hvorfor gjør vi det?

Hvis vi ikke ønsker noen skal gjøre dette mot oss, hvorfor gjør vi det mot andre? Og her er det lett å tenke: Men jeg gjør det ikke så mye som den og de gjør, jeg sier ikke så ofte noe… Vi har alle ting og ord vi skulle lukket inne, vi har alle falt i dette. I stede for å holde munn om hva vi så eller hørte, har vi spredd det videre. Det er ikke kjærlighet, det er ikke nåde, det er smålig og faktisk en smule ondskapsfullt. Vi må alle veie ordene våre. Vi trenger alle Guds tilgivelse på dette området, vi trenger alle å huske at vi har våre ting. Gud møtte oss med nåde da vi falt, og slik skal vi handle i forhold til andre også.

av

Smått er også flott

Per kommer hjem etter enda en lang dag på jobb. Etter et par uker som hadde vært greie og uten tull fra formannen, hadde det igjen smelt. Formannen gikk sur og grinete rundt og anklaget dem for å ikke gjøre jobben riktig og ordentlig, han klaget og sutret og kalte den ene etter andre udugelig. Per kjente sinnet reise seg igjen, hvorfor måtte det være slik, hvorfor tok ikke ledelsen tak i det? Gud hjelp, det kan ikke fortsette slik. Det hadde vært en lang og tung dag, og det tok 3 timer ekstra å endre på hva formannen plutselig mente måtte endres. Han gledet seg til å komme hjem, få en dusj og legge seg. Mat… det orket han ikke tanken på å lage en gang. Når han kommer hjem, henger det en lapp på døra. «Hvis du vil ha mat har vi en ekstra porsjon middag, bare kom og hent». Per trekker pusten og kjenner ei tåre i øyekroken. Takk Gud, jeg hadde ikke orket selv.  Det var ikke første gangen det hang en lapp på døra hans, og det var ikke første gang det traff seg slik at det var akkurat på de dagene han trengte en liten oppmuntring. Han gir nabo Mari et smil og sier tusen takk.

Mari er ei ganske vanlig dame. Hun har sin jobb og sine barn, hun har sine utgifter og sine inntekter. Selv om inntekten ikke er stor, er den nok til at hun kan betale husleie og ha mat og klær til seg og de to barna. De er ikke så ofte på turer, og ferie tar de hos familie. Selv om barna kunne tenkt seg litt flere ting, og noen klær med riktige merker, vet de at de er heldige. De har hva de trenger. Mari og ungdomsjentene hennes vet at det er mange som har det som dem, og at enkelte har det verre. Så derfor er de flinke til å hjelpe med det lille de har. Det går nå og da en hundrelapp i hånda til venninnen som sliter, det leveres en tallerken middag til naboen når han er sent hjemme etter jobb, de er også nøye med å gi videre de ting de selv ikke trenger lenger. Men ofte sitter Mari i sene kveldstimer og sukker, tenk om vi kunne hjulpet litt mer… hva godt gjør en enkelt hundrelapp… hva nytte er det i litt middag og en kake… Hun ser ikke så ofte at det hjelper… og også denne kvelden skulle hun ønske hun kunne gjort mer.

I huset bortforbi henne er Per ferdig med maten, det er ikke ofte han spiser så godt som dette. Han må få muligheten til å fortelle Mari hvor mye det betyr for han å komme hjem og se en av lappene med tilbud om middag, og hvordan det mang en gang hadde truffet på tunge dager. Hadde hun bare visst hvor mye det betydde, hadde hun bare visst hvor godt det gjorde…

* * *
Det viktigste er ikke hva vi kunne gjort med alt vi ikke har, men hva vi gjør med hva vi har.

Men det kom også en fattig enke og la i to småmynter, verdt noen få øre. Da kalte han disiplene til seg og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten. For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av.» (Mark. 12:42-44)

av

Den barmhjertige flyktningen

Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester», sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hvordan leser du?» Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» (Luk. 10:25-29)

Det er en ganske vanlig 4-manns bolig i utkanten av en større by, med felles inngang til leilighetene og boder på rad i kjelleren. På utsiden henger 4 postkasser og selv om alle er grønne, er de ulike. Den ene med sirlige bokstaver på et flott utformet «gullskilt», den andre med med blokkbokstaver på metall, den tredje har navn trykket på plastteip som er limt på og den fjerde er vanskelig å lese fordi bokstavene som ble skrevet på med sprittusj er falmet og slitt. Forskjellen på postkassene reflekterer til en viss grad menneskene som bor der, men bare utsiden deres…

Den tredje postkassen har vært fullere enn normalt de siste ukene. Naboene vet hvorfor det er mange brev og kort, de vet hvorfor det kommer blomster annehver dag, og de vet hvorfor de ofte hører hikst og gråt i sene nattetimer. Marit er trist og man ser hun gråter hele tiden, men hvem hadde ikke gjort det etter å ha mistet ektemann og eneste barn i en trafikkulykke? Marit skulle også vært med på helgeturen, men ble hjemme fordi hun ikke var helt i form…

Persen med gullskiltet har kikket i gulvet nesten hver gang han har møtt på Marit, for hva kan han si til henne? De lever i forskjellige verdener, han er eiendomsmekler og hun baker, han har venner med platinakort og årlige eksotiske reiser, hun har hytta til familien en gang i måneden og reiser på harrytur til Sverige. Hva kan han si, hva kan han stille opp med? Han sa i allefall at de skulle huske på henne i bønnegruppen han går i. Det må han foresten huske neste gang…

Kari og Hans med metallskiltet har sagt sine kondolerer og gitt en blomst. De sa de hadde tenkt å komme i begravelsen, men dessverre gikk det ikke. Hvor letta de begge ble da de kunne sette opp et møte på formiddagen den dagen, plutselig så de hadde en unnskyldning for å ikke gå. De har startet eget frma, det krever så mye, og det forstår jo Marit… eller? Uansett, de gav jo blomster, og de sier hei når de møtes. Kanskje de skulle skrive en lapp med behov for forbønn og levere neste gang de skulle i kirken?

Postkassen med de falmede bokstavene tilhører Medina. Hun snakker ikke så mye norsk, men hva hun ikke kan uttale, prøver hun å forklare med store hånd- og armbevegelser. Medina har to barn, men de er ikke i Norge. Selv er hun sky og holder seg ofte borte fra ukjente. Hun har fortsatt mareritt om mennene som stormet huset en mørk natt og drepte mannen, voldtok henne og raserte og brente ned hjemmet deres. Medina måtte forlate barna hos familie i en avsidesliggende landsby og flykte, hun visste at hadde de drept mannen for hans tro, var ikke hun heller trygg. Medina banker hver dag på døra til Marit, noen ganger med en tallerken mat, andre ganger har hun posten i hånda. To ganger i uka kommer hun og spør: Du ha noe butikken? Jeg ta med? Hun hadde ikke vært i kirken under begravelsen, men hun fulgte bakerst i følget da de gikk til gravstedet, og hun stod stille i bakgrunnen og ventet tålmodig mens andre hilste og klemte. Da de fleste var gått, gled hun stille fram til Marit og gav henne en lang klem mens hun sa, jeg be for deg, jeg hjelpe deg. Hun hadde holdt løftet hun gav.

Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.» (Luk. 10: 36-37)