tro

av

Jeg må jo gjøre noe selv… eller?

Jesus sier til henne: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» (Joh. 11:40)

For 5 år siden satt jeg i en situasjon som for meg var veldig fortvilet. Minstegutten min var klarert for operasjon og kom raskt inn da han hadde havnet høyt oppe på listene. Vi reiser til et sykehus på en annen kant av landet og blir godkjente. Når dagen for operasjon er der, så skjer hva vi ikke ville. Gutten får feber, operasjon blir avlyst og vi blir sendt hjem.

Jeg er frustrert og langt forbi sliten. Jeg hadde sett for meg en ende på å hver morgen våkne til et badekar fylt med sengetøy, dyner og puter som var spydd ut. Jeg hadde gledet meg til å ikke måtte passe på hver minste detalj og alltid ha ekstra sekk med tørre klær og lassevis av medisiner med uansett hvor vi gikk. Slik ble det ikke. Om drømmen om lettere hverdag brast der og da, ble den jammen med trøkket flat mange ganger etter det også. I månedene som følger får vi tre nye innkallinger, hver gang ringer jeg og avlyser fordi gutten ikke er frisk. Så blir det stille… helt stille.

Som den gode og pliktoppfyllende mor jeg er tar jeg, når gutten får en «friskere» periode, telefonen opp og prøver å finne ut av hva skjer? Jeg kjenner inni meg at Gud sier han har kontrollen, at jeg skal vente, at jeg skal hvile i at han vil ordne opp for oss. Men… jeg måtte jo gjøre noe.

Kjenner du deg igjen? Gud sier du skal vente, at du skal tro, at han har oversikten og vil gi nærmere beskjed. Men vi må jo gjøre noe annet enn å bare vente, må vi ikke?

Jeg får vite at gutten er ramlet ut av innkallingslistene til det aktuelle sykehuset og blir satt videre til noen som aldri tar telefonen. Gud hvisker igjen «vent, sa jeg». Og jeg venter ett par uker før jeg igjen av frustrasjon, fortvilelse og slitenhet ringer igjen (jeg overhører stemmen som sier vent). En lite hyggelig sykepleier svarer, jeg forklarer og blir bryskt avvist. Noen uker senere prøver jeg igjen (overhører fortsatt stemmen jeg) og opplever noe av det samme. Nei de mister aldri noen ut av listene, men de ser jo at han ikke er der, men de kan ikke hjelpe meg.

Etter flere forsøk gir jeg opp og sukker til Gud: «Jeg skal vente». Og jeg venter. Jeg svelger unna tanken om at jeg må jo gjøre noe. Jeg venter, og venter. Så kommer tanken om at jeg skal ringe og be om å få guttungen overflyttet til sykehuset nærmest oss, og jeg ringer. Sykepleieren er lite vennlig og sier at jeg ikke burde gjøre det, fordi de har jo kortest venteliste, og når hun setter han inn på ventelisten igjen vil det jo ikke gå mer enn 4 måneder. Jeg insistere og hun går med på det.

En uke senere ringer jeg sykehuset her med oss for å sjekke at de har fått papirene, noe de har. En hyggelig sykepleier snakker mens hun leser. Vi var da i oktober og hun sier: Han har jo ikke ventet så lenge, jeg ser det står mai her. Hvor jeg svarer tilbake, ja mai i fjor. Da stopper hun opp, og fort kommer svaret: Du får innkalling snart. Noen få dager senere ringer de og spør om vi kan komme på kontroll noen få dager etterpå. Vi er på kontroll og får svar at han skal absolutt opereres. 1 uke etter reiser jeg hjem med nyoperert gutt. Vet du hva, fra den telefonen jeg tok om overflytting til alt var ordnet tok det under 3 uker.

Det er utrolig mange flere detaljer i denne historien, om hvordan alt klaffet sammen, om hvordan jeg endret en spesialisttime jeg kjente ikke var riktig- og den nye timen førte til at minsten akkurat var ferdig med en antibiotikakur da operasjonen kom. En gutt som aldri var frisk, var frisk senhøstes når alle gikk og snufset, hostet og harket og bekymret seg over svineinfluensa. Gud er god!

Jeg kjente at det er noen som trengte å høre at «vent, når Gud sier vent, så vent». Derfor deler jeg denne historien.

Det er naturlig å føle at man må gjøre noe, men har Gud sagt vent, så gjør det. Ikke la deg friste til å gå i egen kraft, det fører bare til mer frustrasjon og fortvilelse, og man blir utrolig utslitt av det. Gud har oversikten, han har kontrollen, vent. Og tro, tro at Gud elsker deg, tro at Gud vil hjelpe, tro at Gud vet hvorfor du må vente, tro at det vil komme en løsning/forløsning. Kanskje ikke når du føler for det, men når Gud vet tiden er riktig for det. Vent. Tro.

av

Gud vil berge deg

 Vi slapp fri som fuglen fra jegerens snare. Snaren røk, og vi slapp fri. (Sal. 124:7)

Salme 124 bringer en beskrivelse av mennesker som går til angrep på Israel og hvordan de sakte men sikkert får fanget inn byttet sitt. Det står faktisk at de blir fanget.

Hvor ofte kan vi ikke føle det slik når problemer og annet tårner seg opp. Sakte men sikkert strammes nettet rundt oss og til slutt sitter vi fanget og kommer ingen vei. Hva gjør vi nå? Hvordan kan vi ordne dette?

Hva salmen også sier er at hadde ikke Herren vært med folket da de ble angrepet, ville de både blitt slukt levende og vannet ville strømmet over dem- men dette skjedde ikke. Jo, de ble overmannet, men de ble ikke overvunnet, for Herren var deres hjelper og redningsmann. Gud gav ikke folket over i fiendens hender, men brøt lenkene som bandt dem og slapp dem fri- som verset over sier, snaren røk og de slapp fri.

Vi kan møte ting i livet som holder oss fanget, enten fordi mennesker går imot oss eller fordi det er omstendigheter og livssituasjoner som er utenfor vår kontroll. Men også i dette kan vi være trygge fordi Gud er med oss. Som han ikke lot folket bli overvunnet, men slapp dem fri, vil han også hjelpe og berge oss.

Jesaja 43:1b-3a sier:

 Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min.Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg.

Om du akkurat nå står midt oppi utfordringer og føler deg fanget, gi ikke opp håpet og troen, Gud vil berge deg. Det kan være at omstendigheter, vanskeligheter, frykt og annet har fått fanget deg inn og du føler deg bundet, men Gud er mektig til å bryte hva som binder og på ny føre deg ut i frihet. Gud gir ikke sine trofaste over i den ondes hender. Salmen avsluttes med den viktige sannheten: Vår hjelp er i Herrens navn, han som skapte himmel og jord». 

Din hjelp er i Herrens navn, og han som skapte himmel og jord vil berge deg.

av

Husk hvordan Gud har hjulpet deg

«Snart glemte de det han hadde gjort, og ventet ikke mer på råd fra ham.» (Sal. 106:13)

Salme 106 gir oss hovedtrekk i historien til Israelsfolket med utfrielsen fra Egypt, ørkenvandringen og tiden i løfteslandet. Verset over er rett etter at Gud delte vannet slik at de gikk tørrskodde over, mens farao og hele hans hær druknet. Om folket tvilte på Egypt-siden av innsjøen, så var det jubel og takkesang på andre siden. Der trodde de igjen på Guds kjærlighet, på løftet og på at Gud var med dem, der sang de igjen lovsanger, trodde og gikk med iver videre. Noen dager senere begynner de å sutre og tvile, og enda litt senere er det griskhet og trass som fører til at de setter Herren på prøve. Hva skjedde?

Hvorfor snur det folk som priste Herren så høylydt plutselig rundt og blir en trassig bøling med sutrekopper? Hvorfor blir plutselig ting vanskelig for dem, hvorfor kommer bekymringer og frykt? Hvorfor vokser det opp stridigheter og misunnelse?

De glemte hva Herren hadde gjort for dem, og de sluttet å vente på hans råd…

Som troende havner vi i slike tider vi også og jeg har vært der flere ganger, heldigvis sjeldnere med årene. Jeg trodde i yngre år at nå er jeg kommet langt, at nå kan Gud stole på meg og bruke meg, at nå er det litt mer skikk på meg og jeg har hvertfall troen og munntøyet i orden. Helt til jeg møtte noe uventet som slo pusten  ut av meg og som jeg ikke hadde kjennskap til fra før av. I mine yngre dager fortsatte jeg i stahet og med holdningen «Jeg skal klare dette!» og «Jeg skal vise dem!». I dag er jeg mer der at jeg havner på kne og ber Gud om hjelp. Og mens jeg er der får jeg hvile med hodet på hans knær, jeg blir strøket over håret, jeg får høre kjærlige ord til trøst, hjelp og oppmuntring og jeg får være der til jeg er klar til å reise meg og møte hva enn det er.

Tidligere gikk jeg på med holdningen av at jeg skal gjøre mitt beste før jeg trygler Gud om hjelp til å takle hva jeg ikke klarer (men jeg spurte selvsagt ikke før etter å ha feilet noen ti-talls ganger først)- i dag lever jeg mer omvendt: Jeg går til Gud først og søker hans hjelp, trøst, styrke og råd, og så går jeg ut i hverdagen og gir mitt beste.

Gud har vist meg mye opp igjennom årene og jeg er takknemlig for hans trofaste nåde og kjærlighet. Når jeg husker alt han har gjort for meg, og jeg verdsetter alt han er, så er det ikke særlig vanskelig å velge å vente på hans svar og time.

Husker du alt Gud har gjort og vært for deg?
Venter du fortsatt på hans råd eller er du kommet dit at du vil styre skuta selv?

av

Hold fast på Guds løfter

Da er det fredag og med det siste innlegg inspirert av ukens tekst om Jairus og hans dødssyke datter og kvinnen med blødninger (Mark. 5 og Luk. 8). Vil få ønske alle ei velsigna god helg, må glede og styrke bli dere til del. Takk for at dere leser og takk til dere som deler innlegg og ordet om bloggen til andre. 

Mens han ennå talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Bry ikke mesteren lenger.» Jesus hørte det og sa til faren: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.» (Luk. 8:49-50)

Jairus står ved siden av Jesus og hører på hva en kvinne forteller. Hun sier at hun rørte ved Jesu kappekant, at hun ble helbredet, at hun har lidd i mange år, at hun er frisk. Han hører at Jesus si at hun både skal være frisk og kvitt sin plage. For noen forunderlige ord, frelse og helbredelse, noe for hele mennesket. Nytt liv for ånden, legedom for kroppen og trøstende og omsorgsfull oppmerksomhet for sjelen.

Mens Jairus følger med på hva som skjer og sies, tror jeg troen vokser i hans hjerte. Kanskje har han vært litt forvirret over at Jesus stoppet opp, kanskje har han vært litt utålmodig, men jeg tror han kjente igjen at denne kvinnen var et menneske i nød og av behov for hjelp. Jeg tror Jairus får se noe av Guds hjerte og nådefulle kjærlighet når han ser hvordan Jesus snakker med kvinnen, jeg tror han får erfare og forundre seg over Guds kraft når han hører vitnesbyrdet om hennes gjenopprettelse. Jairus får erfare at Gud møter noen andres behov og nød.

Der han står og tar inn over seg hva som skjer kommer det plutselig noen og sier at hans datter er død. Jairus kjenner nok hjertet blir tungt som murstein og synker ned i beina. Jenta hans, den dyrebare jenta hans er død? Nei, nei det kan ikke være sant… Jesus skulle jo helbrede henne?

Jesus får med seg hva slags beskjed Jairus får og han sier til ham: Bare tro og hun vil bli frisk. Jeg tror Jesus kikket Jairus rett inn i øynene og jeg tror det er en mildhet, nåde og kraft som skinner så sterkt at Jairus finner ro. Hadde ikke han akkurat sett og hørt hva Jesus gjorde for kvinnen? Hadde ikke Jesus lovet å hjelpe?

Jesus, Jairus og noen veldig få går til Jairus sitt hus. Jeg tror Jesus visste at de han plukket ut hadde tro for hva som skulle skje og at det derfor var de nærmeste som fikk følge med. Ved Jairus sitt hus er det jammer og klage, men når Jesus snakker løftet om helbredelse ut forandres det til et kor av latterliggjøring og hån. Jesus kaster alle ut og lar bare noen få være igjen og ta del i hva han gjør. Vi vet hva som skjer, Jairus sin datter blir vekket til live og det skaper stor forundring blant mennesker.

Det er noen viktige punkter i hva jeg har beskrevet som jeg vil vi skal huske og ta med oss videre:

  1. Har Jesus lovet noe så vil og kan han gjøre det.
  2. Du vil møte situasjoner som virker som hindringer, men Jesus vil du skal bruke tiden viselig og til å hjelpe og velsigne andre
  3. Du vil oppleve at mennesker snakker mot deg og de løfter du har fått (gi opp, hun/det er dødt), men bevar troen på hva Jesus sa og lovte.
  4. Du kan oppleve latterliggjøring og tvil, men husk hva Jesus gjorde- han kastet alt på dør. Ikke omgi deg med mennesker som skaper tvil og uro, hold deg med dem som styrker troen på at løftet vil bli virkelig.
  5. Hold deg nær Jesus og ta del i hva han gjør, selv om det inkluderer å sette deg selv til side for å betjene, hjelpe og oppmuntre andre.

For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære. (2. Kor. 1:20)

av

Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)