tro

av

12 veldig ulike år

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. (Matt. 11:28)

Det er noe som forundrer meg litt i historiene vi fokuserer på denne uken, og det er at det to ganger nevnes 12 år. Det er ikke ofte vi leser i nye testamentet hvor gamle barna var, det er heller ikke helt vanlig at vi får høre hvor lenge noen har vært syke. Men i denne historien finner vi begge deler. Datteren til jairus er omkring tolv år og kvinnen med blødninger har lidd under dette i tolv år. Tolv år, tolv veldig ulike år…

Vi ser fort at Jairus er utrolig glad i jenta si. Hun er en velsignelse og glede for ham. Jeg tror det er litt som da Sara og Abraham fikk sin gutt og kalte ham Isak, som betyr latter. Jeg tror Jairus sin jente bragt mye latter og glede, mye forundring og gode opplevelser. I 12 år har familien holdt sammen og deltatt i både synagoge og fellesskap, de har fulgt hverandre gjennom tykt og tynt, gjennom gode dager og mindre gode. 12 gode år fullstappet med glede og kjærlighet.

Så er det kvinnen… 12 år med sykdom og plager, år som ikke bare er fulle av fysiske smerter og ubehag, men som også påvirker økonomi, fellesskap, selvfølelse og mye annet. Hun lider av noe som gjør at hun i andres øyne er uren, hun blir forkastet og utstøtt av andre. Hun får ikke delta i fellesskap, hun får ikke være i synagogen å høre Guds ord, hun er alene. Alene om smertene, om plagene, om tro og tvil. 12 år som nok er mer fylt med frustrasjon og fortvilelse enn glede og latter.

Har du tenkt over hvor forskjellige 12 år kan være?

Det flotte er at Jesus ser og hjelper dem begge. For Jesus har det ikke noe å si om det er «god eller vond baggasje» vi bærer med oss, det viktigste er at vi kommer og at vi tror han er den han sier han er. Jesus hjelper den som trenger hjelp, når de innrømmer egen maktesløshet og vender seg i tillit til ham.

Mennesker vi møter kan ha utrolig forskjellige liv og erfaringer med seg, men Jesus viser oss her viktigheten av å se den enkelte. Hver eneste en er like viktig og verdifull. Det er ingen forskjell, alle er like elsket, alle er like velkomne. Uansett hvem vi er og hvor vi har vært er det plass hos Jesus for oss.

Samtidig er det noe forunderlig i at Jairus må vente mens Jesus snakker med kvinnen, er det ikke? Vi er så kjente med historien at vi ikke tenker over det, for det er bare slik. Men tenk deg at du er Jairus, er det ikke urovekkende å måtte vente? Eller kanskje var det noe Jesus ville la Jairus ta del i som kunne vise han mer av Guds hjerte og samtidig styrke troen hans? Det skal vi se litt mer på i morgen. Til da, husk at alle mennesker trenger å bli sett for den de er.

av

Underveis

Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3:30)

Jeg er underveis, forhåpentligvis hele tiden og jeg håper at jeg i hovedsak alltid er på den rette vei. Jeg er ikke den jeg var i går, og er enda ikke blitt den jeg skal være i morgen. Underveis mellom opplevelser og erfaringer som vil både farge og forme meg, såre og glede meg. Underveis fra hvor Gud tar meg fra og vil ha meg til. Underveis.

Jeg vet at jeg er underveis og selv om jeg vet at Gud stadig gjør sitt verk i meg, kan jeg bli frustrert over at noen ting sitter så hardt i meg, jeg kan føle at jeg ikke beveger meg videre, jeg kan riste på hodet av at jeg er kommet kort… men jeg vet at jeg er ikke den jeg var «i går», og at det er takket Gud. Jeg vet også at den jeg er nå, ikke vil være den jeg som møter morgendagen når den kommer. Gud har lovet at Han vil fullføre det verk han har startet, han vil la sitt lys skinne klarere, han vil likedanne meg Kristus og jeg vil oppleve at jeg vil avta og han vokse.

Mens jeg er underveis kan jeg frustrere meg over at jeg ikke er fremme dit jeg helst vil være, men når jeg rister av meg de tankene og snur meg og ser hvor langt Gud har tatt meg, da blir jeg ydmyk og takknemlig. Takk Gud for at du aldri gir meg opp og for at du er trofast selv når jeg er troløs. Takk Gud for at om jeg stenger for deg på et område (fordi jeg ikke vet bedre) så finner du andre måter å nå meg på, takk Gud for din godhet og nåde mot meg.

Jeg kunne tenkt meg å vært framme allerede, men jeg vet at hele livet leves underveis. Så er det å minnes hva vi er tatt fra og hva vi er på vei inn i, samtidig som vi lever og er tilstede her og nå.

Har du roen over det å være underveis?

Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag, (Fil. 1:6)

av

Rekker det å kun tro på Jesus?

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. (Joh. 1:12)

Jeg har alltid bedt min Fadervår om kvelden… jeg har alltid prøvd å gjøre godt… jeg har alltid prøvd å være rettferdig… jeg er ikke dårligere enn andre…

Men tror du på Jesus da?

Det er ikke de gode, de snille, de som prøvde så godt de kunne som kommer til himmelen, det er de tilgitte.

De som har tatt imot Jesus som frelser og Herre, de som har innsett at framfor Gud har de ingenting å komme med og at det Jesus gjorde er nok, de som har godtatt at en annen tok deres plass og sonet straffen så de kunne gå fri, de er det som kommer til himmelen.

Troen på Jesus rekker. Den rekker til å bli frelst. Den rekker til å bli bevart i troen. Den rekker til å nå himmelen. Troen på Jesus er nok.

Det er en vei å gå videre etter man er frelst, men det er ikke en vei av egne gode gjerninger for å «betale Gud tilbake» for hans nåde. Hadde Gud krevd betaling i form av at vi måtte ta oss sammen og klare bedre hadde det ikke vært nåde. Nåde er at det er fritt, uten vedheng, ufortjent.

Troen på Jesus holder til å bli frelst.
Troen på Jesus holder til å forme deg.
Troen på Jesus holder til å bevare deg.

Nåden frelste oss, nåden vil bevare oss og nåden vil ta oss helt hjem.

av

Gud er god

Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker. (Jes. 55:9)

Det har kommet noen innom begge bloggene mine de siste par ukene gjennom søkeord i duren «er Gud god?». Jeg vet ikke hva som har fått disse dyrebare sjelene til å tenke slik, men kanskje er det store prøvelser? Kanskje fikk de ikke det svar fra Gud som de ventet? Kanskje opplevde de noe dramatisk som gav traumer? Kanskje en dyp sorg? Men hva vi med (nesten full) sikkerhet kan si er at de har opplevd eller opplever noe som rokker ved deres tro på en god Gud.

Gud er god, men Gud er også Gud.

Vi mennesker kan ha mange merkelige forestillinger om hvem og hvordan Gud er, vi har mange ønsker om hvordan Gud skal og bør være og hva han bør gjøre, men det er menneskelige tanker og forstand, og endel ganger, menneskelige lyster.

For et par uker siden satt jeg og tiåringen og snakket om at endel mennesker ville at Gud skulle gjøre alt godt for dem. De vil Gud skal fikse så mye for dem at de er bare lykkelige og sterke og ikke trenger Gud mer. For er det ikke det som skjer hvis alt i livet våres plutselig blir bra, vi bli «selvforsynte» og trenger ikke Gud mer. Jeg tror ikke Gud vil det for oss jeg… Tiåringen satt og ristet litt oppgitt på hodet, for det er jo ikke slik at Gud tar vekk alt det vonde og tunge, det er slik at Han er med oss i det og hjelper oss gjennom det.

Gud er god, men han er også hellig og rettferdig. Gud er over alt og alle og vi kan ikke gripe Gud med tanken. Det er universets skaper og opprettholder vi snakker om, hvordan skal vi kunne forstå og gripe ham? Det er umulig, derfor er det slik at det er Gud som strekker seg ut og griper oss. Men, hvis vi ikke vil la Gud være Gud i våre liv slik Han selv er og ser det best, går vi glipp av utrolig mye. Det vi trenger er å kaste over bord våre forestillinger om hvordan Gud skal være for at jeg skal bli glad og kunne tro videre. Vi må la Gud få virke, støtte, trøste og hjelpe oss videre slik han ser best. For Gud vil oss vårt beste, også i det vonde og tunge.

av

Å vente på den siste morgenen

De som sår med tårer, skal høste med jubel. (Sal. 126:5)

Som det alltid kommer morgen etter natt og det er alltid kommer vår etter vinter, lover Gud at det alltid vil følge jubel etter tårer.

Er vi i tunge tider og vi hver kveld væter puten med tårer, lengter vi intenst etter en ny morgen der latteren og jubelen får slippe løs. De nettene kan være lange og tunge, de kan være trykkende mørke og virke som de aldri ende vil ta. Men de vil gjøre det… til slutt… en gang. Det at vi vet de tar slutt gjør derimot ikke smerten lettere, men det gir oss et lite håp som gjør at vi holder ut litt lenger.

Mange av oss har fått erfare flere slike morgener i livet. Tider der de tunge stundene og periodene plutselig er over og vi merker at nå gryr det av dag. Vi kjenner at byrden letter og at gleden vinner mer og mer plass. En jubel vi egentlig ikke kan beskrive fyller hjertene. Det er en forsmak på himmelen, en liten appetittvekker på hva vi har i vente.

Om jeg lengter etter morgen i livet her på jord, så lengter jeg enda mer etter at den siste morgenen skal komme. Den dagen Jesus henter sine hjem og det aldri mer skal være sorg, smerte og plager. Når de morgener vi opplever her i livet kan være så herlige, så jubelskapende, så intense, tenk hvilken herlig dag det vil være når det for siste gang gryr av morgen!