ventetid

av

Husk hvordan Gud har hjulpet deg

«Snart glemte de det han hadde gjort, og ventet ikke mer på råd fra ham.» (Sal. 106:13)

Salme 106 gir oss hovedtrekk i historien til Israelsfolket med utfrielsen fra Egypt, ørkenvandringen og tiden i løfteslandet. Verset over er rett etter at Gud delte vannet slik at de gikk tørrskodde over, mens farao og hele hans hær druknet. Om folket tvilte på Egypt-siden av innsjøen, så var det jubel og takkesang på andre siden. Der trodde de igjen på Guds kjærlighet, på løftet og på at Gud var med dem, der sang de igjen lovsanger, trodde og gikk med iver videre. Noen dager senere begynner de å sutre og tvile, og enda litt senere er det griskhet og trass som fører til at de setter Herren på prøve. Hva skjedde?

Hvorfor snur det folk som priste Herren så høylydt plutselig rundt og blir en trassig bøling med sutrekopper? Hvorfor blir plutselig ting vanskelig for dem, hvorfor kommer bekymringer og frykt? Hvorfor vokser det opp stridigheter og misunnelse?

De glemte hva Herren hadde gjort for dem, og de sluttet å vente på hans råd…

Som troende havner vi i slike tider vi også og jeg har vært der flere ganger, heldigvis sjeldnere med årene. Jeg trodde i yngre år at nå er jeg kommet langt, at nå kan Gud stole på meg og bruke meg, at nå er det litt mer skikk på meg og jeg har hvertfall troen og munntøyet i orden. Helt til jeg møtte noe uventet som slo pusten  ut av meg og som jeg ikke hadde kjennskap til fra før av. I mine yngre dager fortsatte jeg i stahet og med holdningen «Jeg skal klare dette!» og «Jeg skal vise dem!». I dag er jeg mer der at jeg havner på kne og ber Gud om hjelp. Og mens jeg er der får jeg hvile med hodet på hans knær, jeg blir strøket over håret, jeg får høre kjærlige ord til trøst, hjelp og oppmuntring og jeg får være der til jeg er klar til å reise meg og møte hva enn det er.

Tidligere gikk jeg på med holdningen av at jeg skal gjøre mitt beste før jeg trygler Gud om hjelp til å takle hva jeg ikke klarer (men jeg spurte selvsagt ikke før etter å ha feilet noen ti-talls ganger først)- i dag lever jeg mer omvendt: Jeg går til Gud først og søker hans hjelp, trøst, styrke og råd, og så går jeg ut i hverdagen og gir mitt beste.

Gud har vist meg mye opp igjennom årene og jeg er takknemlig for hans trofaste nåde og kjærlighet. Når jeg husker alt han har gjort for meg, og jeg verdsetter alt han er, så er det ikke særlig vanskelig å velge å vente på hans svar og time.

Husker du alt Gud har gjort og vært for deg?
Venter du fortsatt på hans råd eller er du kommet dit at du vil styre skuta selv?

av

Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

av

Jeg prøvde og det virket ikke

Så sendte han ut duen for å se om det var blitt mindre vann på jordoverflaten… Han ventet sju dager til og sendte så duen ut av arken igjen…  Og han ventet sju dager til. Så sendte han ut duen, og da vendte den ikke tilbake til ham mer. (1. Mos. 8:8, 10, 12)

Er du som meg har du mange ganger opplevd at dine forsøk på å gjøre godt, på å rette opp en skjev situasjon, på å be om tilgivelse og mye annet ikke funket. Du strakte ut en vennlig hånd og den ble slått bort. Dine forsøk på å endre en lite grei situasjon mislyktes. Hva gjør vi da? Gir vi opp eller venter vi tålmodig litt mer og prøver så på ny?

Er vi ærlige så har vi lett for å gi opp etter første forsøk som mislykkes. Jeg prøvde å be om tilgivelse, men han/hun ville ikke høre. Jeg prøvde å gjøre noe godt for det mennesket, men han/hun trodde jeg hadde falske motiver. Jeg prøvde, men det nyttet ikke, så jeg kan like gjerne gi opp.

Noa hadde trofast bygget på arken i år ut og år inn. Det må ha vært rart og kanskje litt urovekkende, å se og oppleve at hele den verden han kjente forsvant under vann. Hvilke tanker kan ha gått gjennom hodet hans mens de seilte rundt der og hadde vann på alle kanter? Hmm, lurer på om gutta gjorde akkurat som jeg sa eller om de hoppet over noen trinn? Hva gjør vi hvis det begynner å lekke inn vann? Har vi nok mat til hele turen? Jeg er lei av at kona lukter fjøs hele tiden? Hvorfor må de grisene lage å mye lyd akkurat i ettermiddagshvilen min? Vi vet ikke hva han tenkte, for Bibelen sier ikke det. Men hva vi vet er at han gav ikke opp troen på at det ville bli bra igjen.

Når regnet hadde sluttet og vannet begynte å synke gikk det ei tid før Noa sendte ut en due for å sjekke om land var synlig. Dua kom tilbake igjen. Noa lot seg ikke påvirke av dette, han ventet hele 7 dager før han på ny sendte den ut. Han hadde sikkert lyst å sende den ut før, det hadde heller ikke forundret meg om barn og svigebarn maste litt om hvorfor han ikke kunne prøve igjen etter 3 dager, etter 4, etter 5. Kom an pappa, vi er lei av dette. Men Noa ventet og etter 7 dager prøvde han på ny. Deretter 7 nye dager. Vi vet at til slutt kom ikke duen tilbake og det ble til tegn for Noa og de andre at nå kunne de trekke ut av dyreparken og bosette seg på landejorda igjen.

Har du sendt ut en due i det siste som kom tilbake? Et forsøk på å rette opp en misforstålese? Et forsøk på å hjelpe? Et forsøk på å be om tilgivelse? Et forsøk på å rette opp i et forhold som skranter? Så opplever du til din store sorg at duen vender tomnebbet tilbake igjen? Hvis du har gjort og erfart dette er min oppfordring til deg i dag: Gi ikke opp. Fortsett å legge situasjonen fram for Gud, be Gud om å vise deg ditt hjerte og rette handlinger og ord og prøv igjen om litt. En dag vil du oppleve at duen du sender ikke kommer tilbake, men at den slår seg ned og starter en prosess mot fred og forsoning.

Neste innlegg kommer 19. juli.
PS! Skulle du ha sendte ut «en due» for å søke etter tørt land, fred og forsoning?

av

Å vente på den siste morgenen

De som sår med tårer, skal høste med jubel. (Sal. 126:5)

Som det alltid kommer morgen etter natt og det er alltid kommer vår etter vinter, lover Gud at det alltid vil følge jubel etter tårer.

Er vi i tunge tider og vi hver kveld væter puten med tårer, lengter vi intenst etter en ny morgen der latteren og jubelen får slippe løs. De nettene kan være lange og tunge, de kan være trykkende mørke og virke som de aldri ende vil ta. Men de vil gjøre det… til slutt… en gang. Det at vi vet de tar slutt gjør derimot ikke smerten lettere, men det gir oss et lite håp som gjør at vi holder ut litt lenger.

Mange av oss har fått erfare flere slike morgener i livet. Tider der de tunge stundene og periodene plutselig er over og vi merker at nå gryr det av dag. Vi kjenner at byrden letter og at gleden vinner mer og mer plass. En jubel vi egentlig ikke kan beskrive fyller hjertene. Det er en forsmak på himmelen, en liten appetittvekker på hva vi har i vente.

Om jeg lengter etter morgen i livet her på jord, så lengter jeg enda mer etter at den siste morgenen skal komme. Den dagen Jesus henter sine hjem og det aldri mer skal være sorg, smerte og plager. Når de morgener vi opplever her i livet kan være så herlige, så jubelskapende, så intense, tenk hvilken herlig dag det vil være når det for siste gang gryr av morgen!

av

1. søndag i advent

Nå tenner vi det første lys,
alene må det stå.
Vi venter på det lille barn,
som i en krybbe lå.

Advent kommer fra det latinske ordet ”adventus” som betyr ”komme”. Ordet sikter til Herrens komme og advent er både en ventetid og forberedelsestid for julehøytiden. Tidligere var advent preget av måtehold, det var bl.a. en vanlig fastetid innen ulike kirker, mens vi i dag ser at det er årets største fråtsetid. I dag er advent fylt opp med et jag, forbruk og fråtsing uten like. Bare tenk på all handlingen som er, vi må til og med ha åpent på søndager for at folk skal få handlet alt de tror de må. Vi har julebord på rekke og rad som svømmer over av det den ene godsaken etter den andre og mange skal unne seg ikke bare litt mer enn vanlig, men mye mer. Vi har et styr uten like for å rekke ett lass arrangementer, egne forberedelser og alt vi føler må til. Forberedelsene er flyttet fra det indre, fra å rense hjerte og liv og det å rette blikket på Jesus, til å polere et blankt og fint ytre og mette egne behov. Tragisk, eller hva?

Med håp og forventning går vi inn i en tid
der hus og hjem skal settes i stand
Et blankpusset ytre er kjekt å ha
men vi må ikke glemme vårt hjertets stand

Kom Herre Jesus,kom
kom og lys opp i mitt hjerte
Vis meg hva som må gå og hva som kan bli
la ditt lys stråle fram i hjerte og liv

Da du kom som et lite barn
var det mange som ikke var klare
Hjelp meg å være beredt
og med håp og forventning se fram