Guds hjelp

av

Frykt er ikke fra Gud

For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom. (2. Tim. 1:7)

Bibelen sier titt og ofte at vi ikke skal frykte. Det beskrives i tydelige ordelag at de som har satt sin lit til Herren skal vandre trygt gjennom livet og ikke trenge å frykte. Men hvorfor er det da slik at mange troende sliter med nettopp frykt?

Vi må begynne med at frykt ikke er fra Gud, det står at Gud gav oss ikke fryktens ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Frykt er fundert på manglende tro og viten og har sitt dypeste utløp i at vi er redde for å ikke ha nok.

  • Vi frykter for at vår barn ikke vil klare seg godt (vonde opplevelser, manglende evner eller feile valg)
  • Vi er usikre på morgendagen (hva kan skje og vil jeg klare hva jeg må)
  • Vi frykter for vårt liv (vil jeg ha nok av hva jeg trenger og vil jeg beholde jobb, inntekt og annet)
  • Vi er bekymret for vår og andres fremtid (hvor er verden på vei og vil jeg klare turbulente tider).

Det er mye vi kan bekymre oss for i denne verden fordi den er ustabil og fylt med mye vondt. Men Gud ønsker ikke at vi skal gå rundt å være nedtrykt og motløse for alt dette, han er ved vår side og han vil hjelpe oss. Gud sier ikke at han vil fri oss fra alt vondt, dumt og sårt, men han sier han vil være med oss, være nær oss, i og gjennom det tunge. Når Gud er med oss trenger vi ikke frykte, for han er over alt og alle.

Mange vers i bibelen sier frykt ikke og de oppgir også årsaken til at vi ikke skal frykte, bare se på dette kjente verset i Jes. 41:10 (egen uthevelse):

Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.

Hvordan kan vi gå rundt i en usikker og brutal verden som er full av forandringer og overraskelser med godt mot? Fordi Gud er med oss. Frykt ikke, du dyrebare og høyt elskede, Gud er med deg!

Neste innlegg kommer fredag 5. juli.
PS! Lenge siden du har skrevet (og strategisk plassert) en lapp med gode ord til noen du er glad i? 

av

Å kjempe for hellighet

Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren. (Heb. 12:14)

Har du hørt noe så uåndelig som å strebe og kjempe etter hellighet? Det er da ikke slik det skal være? Er det ikke nok å pugge noen utvalgte bibelvers og så sitere dem med jamne mellomrom slik at Gud må gjøre hva jeg sier?

Verset i hebreerbrevet sier faktisk at vi må legge inn en store dose arbeid og energi i det å jobbe på vår helliggjørelse. Hvis vi ønsker å se og erfare mer av Guds hellighet er dette noe vi ikke kommer utenom. Men hva slags arbeid og streben er det snakk om?

Vi kan med en gang slå fast at vi gjør ikke vårt beste for å oppnå pluss i boka til Gud slik at han til slutt må belønne oss med hva vi ønsker. Det ville vært lønn for utført arbeid og det er ikke den typen streben det er snakk om. Det er mer snakk om å velge å leve etter hvordan vi vet det skal og bør være, at vi gir vårt beste i gjerning, ord og oppførsel. Et enkelt eksempel:

Når noen for n’te gang sier noe negativt om oss og vi kjenner at det freser og koker på innsiden. Da roper vi til Gud om hjelp, vi teller til 50, vi svelger hardt, vi trekker pusten dypt og vi svarer så høflig og greit som vi kan. Vi tillater ikke oss selv å tenne i boks, ei heller å fyre av en lang rekker av karakteristikker og halvsannheter fordi vi føler for å forsvare oss. Vi gir vårt beste i å håndtere situasjonen på en gudfryktig, god og tjenelig måte. Det er å strebe etter hellighet.

Funker det alltid? Både ja og nei. Vi ser ikke alltid et synlig resultat i hvordan vi tenker og handler der og da, men det betyr ikke at det ikke skjer noe. Så: Nei, det gir ikke alltid umiddelbar effekt, men også ja fordi det vil skape en positiv endring i lengden. Ja, fordi vi velger å gi vårt beste i å håndtere situasjonen på en måte som ærer Gud og er god for andre og oss. Fortsetter vi slik vil vi se at ting gradvis endrer seg fordi Gud forvandler vår innside.

Det vi trenger en en dypere forståelse av at Gud ikke lar alt skje umiddelbart. Av en eller annen grunn er det ting vi står i og kjemper for og imot i lange tider før vi ser endringen komme. Det kan være frustrerende og vi kan føle at vi taper kampen. Men velger vi å ikke gi opp, vil vi se at det i rette tid skjer noe. Det som er saken (og som jeg glemmer litt for ofte) er: Når jeg ønsker å gjøre noe som er til behag for Gud og samtidig søker hans hjelp, så setter jeg min lit og tro til at Han hører meg og vil hjelpe meg. MEN: Min tillit er ikke bare for det eksakte øyeblikket, det er også for at Gud skal gjøre et verk på innsiden av meg i tiden foran. Jeg stoler på Guds hjelp og nåde for dagens der og da og jeg stoler på Guds nåde og hjelp for framtiden. Dagens nåde er hjelp i øyeblikket, framtidens nåde er hjelp til at min indre menneske forvandles, fornyes og styrkes litt etter litt.

Neste innlegg kommer onsdag 3. juli.
PS! Lenge siden du har sendt kort i posten til noen?

av

Husk:

For øvrig, søsken, ber og oppfordrer vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være til glede for Gud, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette! (1. Tess. 4:1)

En gang inni mellom henger jeg opp lapper med Husk: og så hva jeg må huske. Avhengig av hva det er jeg skal huske, henges de på ulike steder. Er det noe jeg må sjekke opp av fakta, henger lappen på dataen. Er det noe jeg må huske å sende med guttene i sekken, er lappen på kjøkkenskapsdøren. Skal vi huske å ta noe med ut av huset, så henger lappen på ytterdøren. Det er for å hjelpe meg selv og guttene til å huske noe vi må gjøre.

Slike huskelapper finner vi i Bibelen også. Vi skal være hellige, leve gode liv, ære Gud, hjelpe andre, ikke være trassige og mye annet. Men noen ganger er det viktig at vi tar tak i spesielle ting og minner oss selv om hva Gud har sagt om nettopp den situasjonen vi er midt oppi. Vi må bruke Guds ord og retningslinjer til å hjelpe oss å gjøre bedre og vi må ydmyke oss og be ham om den hjelp og styrke vi trenger for å komme enda ett skritt eller to videre.

Hva du trenger å ha en huskelapp eller to om vet ikke jeg, men kanskje er det en ting eller to som Gud har minnet deg om at du trenger å ta tak i? Og ja, vi må gjøre noe selv også. Vi må ta tak i hva vi ser ikke fungerer, vi må søke Guds ord og hjelp i saken, gi vårt beste og stole på at Gud vil hjelpe oss. Her er noen eksempler, hvis de ikke passer deg, anbefaler jeg deg å søke Gud om hjelp og ord som passer din situasjon.

Hvis du har lett for å tenke på negative ting, husk hva Gud sier vi skal fokusere på:

  •  Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! (Fil. 4:8)
  • med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. (Heb. 12:2a)

Hvis du frykter for hva morgendagen kan bringe

  • Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matt. 6:34)
  • Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 41:10)

Hvis du møter motstand og nedlatende ord/holdninger fra mennesker

  • Svar ikke dåren like dumt som han spør, ellers blir du selv som han. (ordspr. 26:4)
  • Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. (Matt. 5:44)

Neste innlegg kommer mandag 1. juli. PS! Hvorfor ikke overraske noen i helga?

av

Ser du Guds godhet mot deg?

Søndagskveld ble minsten syk og etter noen timer på sofa med vondt i magen bar det i seng og få minutter senere kom det meste som var der opp. Etter at det er skiftet på sengen og han er tilbake under dyna snakker vi litt om at det er jo litt rart dette. Jeg sier smilende at da jeg litt før ba om at Jesus skulle ta vekk all vondskapen i magen tenkte jeg ikke på at dette kunne skje, men det var jo bedre nå? Han nikker bekreftende, det var mye bedre nå.

Vi snakkerom  litt av hvert, om at han føler seg trygg når vi gjør spesielle ting, at han har sin måte han trenger å bli trøstet på og mye annet. Mamma visste hvordan han skulle bli trøstet, det var sikkert og visst. Jeg forteller om da han var 4 1/2 og sa at Gud ikke passet på ham og han får store øyne. Hadde han sagt det? så det ut som han tenkte. Jeg fortalte at han sa at Gud ikke passet på han, men da jeg spurte hvem som gjorde det så svarte han mamma. Når jeg spurte hvem som passet på mamma, så var det Gud. Så da passer Gud på meg så jeg kan passe på deg sa jeg at jeg spurte om? og det svarte han klart og tydelig ja til, så da passer egentlig Gud på oss alle da? Ja, han gjør det. Men noen trengte å merke det gjennom andres omsorg. Han smiler varmt mens vi snakker.

Så kommer det at jeg ikke alltid kan gjøre alt med dem, og det sier jeg meg enig i, for jeg kan jo ikke. Men har du merket alt jeg har gjort for deg i dag da, spør jeg? Nei, svarer han, og ser på meg med undring. Hva har du gjort da, ser det ut som han tenker og jeg sier. Hvem var det som laget jordbærmilkshake til deg og alle som var på besøk? Og husker du at jeg laget sjokoladekake-kjeks med krem til dere? Og skrelte grønnsaker, delte og kom ut med, hentet vann og glass i lasse og litervis, og jeg nevner et par ting til.

Oiii…

Det gikk opp for ham hvor mye mamma hadde gjort for han den dagen som han egentlig ikke hadde merket og tenkt over, men da han ble fortalt det så var det en god, trygg og overraskende åpenbaring som kom over ham. Så mye mamma gjør for meg, mamma kjenner meg, mamma bryr seg, mamma hjelper meg, mamma er der, mamma elsker meg og passer på meg.

Hva med deg, merker du alle de tingene Gud gjør for deg i løpet av dagen eller opplever du ham som fraværende? Gud er ikke fraværendes i ditt liv, han gjør utrolig mye for deg, klarer du å se det?

Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må la dere få en Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Gud å kjenne. Må han gi dere lys til hjertets øyne, så dere får innsikt i det håp han har kalt dere til, hvor rik og herlig hans arv er for de hellige og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. (Ef. 1:17-19)

av

Var det virkelig en omvei?

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom. 8:28)

Har du hatt noen tider i livet der du føler at du går en omvei? Der du med hodet og fornuften tenker at det hadde gått mye fortere å kommet fram hvis du hadde gjort ting annerledes? Du forstår ikke hvorfor ting ikke legger seg tilrette slik du synes det burde og slik du ser det hadde vært enklest?

Senhøstes og i vinter hadde ikke guttene og jeg et sted å kalle hjem. Vi hadde det mest nødvendige med oss og bodde i nesten fem måneder i min mors kjeller Vi hadde ikke trodd at det skulle gå så lenge fra vi flyttet ut til vi kunne flytte inn. For en omvei å ta, kunne ikke Gud heller fikset det umiddelbart så vi slapp den omveien?

Gud kunne fikset det med en gang slik at vi kunne flyttet ut og inn på en og samme dag, men han gjorde det ikke. Og da er det kanskje slik at hva vi fort tenker på som omvei og unødig bortkastet tid ikke var det like vel? Kanskje var det den veien som var den rette? Kanskje var det den veien Gud hadde staket ut for oss?

Hvorfor kommer det tider i livet der vi føler vi er på en omvei i stede for å ta den raskeste og strakeste veien mot målet? Fordi det er underveis vi lærer, fordi det er noe på den veien Gud så vi trengte for senere, fordi det er i Guds vilje for oss.

Når man reiser på tur med barn er det en ting man bør ha i hodet, turen varer fra du starter og til du er hjemme. Veien du går til målet kan være viktigere for dem enn selve målet. Hvem av oss har ikke opplevd at de ikke når fram dit de hadde tenkt fordi barna fant noe mer interessant underveis? Hensikten bør aldri være å nå hvor jeg vil, men å være sammen med barna i hva som fanger deres interesse. Målet om en tur blir jo likevel oppnådd.

Når Gud tar oss på hva vi opplever som omvei, er det fordi han vil vise oss noe. Kanskje er det en uventet positiv overraskelse, kanskje er det et menneske vi skal hjelpe, kanskje er det et menneske som skal hjelpe eller lære oss noe, kanskje er det en episode eller opplevelse som vil ruste oss for senere. Det kan være mye, men vi kan alltid være viss på at det er til vårt beste. Og skulle det være ubehagelig i øyeblikket, vil det likevel, ved Guds kraft og nåde, bli til liv, styrke og godt for oss.

Kanskje opplever du at du går omveier?  Hva du opplever som omveier er i Guds plan for deg, men kanskje du trenger å revurdere hvordan du tenker og forholder deg til det hele?