medvandrere

av

Når Jesus lar oss vente

 Dette innlegget er det fjerde som er basert på ukens tekst om Jairus’ datter og kvinnen som rørte ved Jesu kappekant (Markus 5 og Lukas 8). Det er også det første innlegget i en ny kategori på denne bloggen- kristen og kronisk syk. Det vil jevnlig komme innlegg i denne kategorien da vi som har kroniske sykdommer har endel erfaringer og utfordringer som andre kanskje ikke kjenner seg like godt igjen i. Samtidig vil disse innleggene skrives slik at de kan bli til ettertanke, oppmuntring og ettertanke for alle.

Men Jesus så seg omkring for å få øye på den som hadde gjort det. (Mark. 5:32)

Jesus er på vei til Jairus sitt hus når han merker at en kraft går ut fra ham. Han snur seg og kikker rundt, han spør «hvem tok på meg?». Disiplene kommenterer at det er da så mange som trenger seg på, men Jesus gir seg ikke. Skjelvende kommer kvinnen som tok på kappekanten fram og forteller hva som har skjedd.

Jesus var på vei sammen med Jairus fordi Jairus sin datter var dødssyk. Det var et viktig ærend, det var et ærende som hastet, men like vel tar Jesus seg tid til å stoppe opp. Hvorfor? Hva er det med denne kvinnen som er viktigere enn å komme fort til Jairus sitt hus?

Jairus må også stoppe opp når Jesus stopper, det er ikke slik at han bare forter seg videre og hyler at Jesus må forte seg. Jairus må fint finne seg i å vente. Hvordan tror du han opplevde denne ventetiden? Full av ro og fred i hjertet eller med undring og forvirring? Skulle ikke Jesus helbrede hans datter eller?

Vi kan ofte oppleve slike perioder i livet også, om vi venter på helbredelse eller mirakler av andre slag. Vi har kommet til Jesus og øst våre hjerter og behov ut foran ham og han har lovet å hjelpe oss. Så vandrer vi på veien sammen mot målet, mot befrielsen, forløsningen og gjenopprettelsen. Men så er det plutselig stopp. Hva skjer? Skulle ikke snart Jesus gripe inn og gjøre noe? Hvorfor må jeg vente nå?

Jairus hadde egentlig bare to valg nå, han kunne mase og  irritere seg  eller han kunne følge med på hvorfor Jesus stoppet opp. Hadde han mast og klaget ville det åpnet for tvil i hans hjerte. Han kunne begynt å lure på om hva Jesus sa virkelig var sant. Hadde Jesus virkelig lovet å helbrede datteren hans? Eller han kunne følge med på hva som skjer foran øynene hans.

Jesus har stoppet opp fordi det er et menneske i nød som trenger et møte med frelseren og helbrederen. Jairus har allerede fått løftet om at det vil bli bra, men denne kvinnen er fortapt og alene. Jesus ser et menneske med enda større behov av hjelp enn det Jairus hadde. Jesus ser et fortapt menneske som trenger frelse.

Jairus hadde stort behov, det er liten tvil om det, men han gikk sammen med Jesus. De to delte allerede fellesskap og Jairus hadde fått Jesu løfte om hjelp, det hadde ikke denne kvinnen. Nå får Jairus ta del i at Jesus ser, møter og hjelper et annet menneske, han får med egne øyne se at Jesus er mektig til å frelse og helbrede. Jairus får se at det er medfølelse, nåde og kraft hos Jesus, han får ta del i Guds hjerte og han får se Guds kraft i aksjon.

Noen ganger når ting stopper opp og vi kjenner at ventetiden strekker ut, kan vi velge hva vi vil gjøre. Vil vi begynne å tvile på Guds ord om hjelp eller vil vi se utover og se om det er mennesker med større behov enn oss selv som Jesus ønsker å nå og hjelpe? Vi har kanskje store behov selv, men vi vandrer tross alt sammen med himmelens og jordens skaper. Kanskje ønsker Gud at vi skal se lenger enn egne behov og se nøden og behovet hos mennesker rundt oss? Når vi begynner å betjene andre med Guds nåde, kjærlighet og i Guds kraft, vil vi få del i Guds hjerte for de fortapte og vi vil se Guds kraft i aksjon, noe som er både trosstyrkende og bevarende. Mens du venter så del av hva du allerede har, velsign andre med den velsignelse du selv har fått del i.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt. 11:28-30)

av

Nye troende tar plass

For om dere har tusen lærere i Kristus, har dere ikke mange fedre. Det var jeg som ble deres far i Kristus Jesus da jeg ga dere evangeliet. (1. Kor. 4:15)

Hadde du sett ganga mi akkurat nå når jeg skriver hadde du ristet på hodet og smilt godt, hvertfall de av dere som vet hvordan det er med barn i hus. Gangen er for øyeblikket gjort om til hva guttene kaller ‘panikkrom’ (inspirert av en tv-serie) og det flyter med puter, tepper og sammenleggbare madrasser. De går oppå hele haugen for å komme ut og inn, mens jeg vet ikke om jeg har lyst til å balansere over hele haugen for å prøve en gang. Det er sjarmerende, men det kunne også vært grobunn for mye irritasjon. For det er jo ikke ryddig, det er jo upraktisk, det er jo ikke slikt man gjør.

Nyfrelste er litt som guttene mine, de er utrolig ivrige og det skjer mye rundt dem. De ser ikke alltid hele bildet og de konsekvenser som kan komme. Akkurat som mine gutter bare ser øyeblikkets moro, vil nyfrelste ofte bare se det gode i hva de holder på med for tiden. Jeg derimot ser det upraktiske og etterspillet (rydding) samtidig som jeg kan forstå at det er morsomt. Jeg ser også at det blir litt ekstra arbeid på meg selv, selv om de kommer til å gjøre litt for å rydde etter seg.

Nyfrelste ser mange muligheter vi mer modne ikke ville sett eller vurdert og de har ikke så mange hemninger i hva som er mulig eller ikke. De kjører på med iver og får ting til å skje (som gutta mine og panikkrommet deres) men så kommer utfordringene for både dem og oss.

Vi mer fastgrodde blir utfordret på «det har vi alltid gjort» og «slikt gjør man ikke». Vi har glemt den iver vi selv viste i begynnelsen og vi har glemt at heller ikke vi så så mye av det store bildet. Nå når det er noen unge som gir gass kan vi velge: Vil vi sitte og se på og klage over at de tar plass, at det blir rot og at det er vi som til syvende og sist må rydde opp etter dem eller vil vi gi dem rom til å prøve, utforske og lære gjennom erfaring? Vil vi klage eller vil vi oppmuntre til å prøve ut? Vil vi ta oppryddingen med sutring eller vil vi delta med glede? Vil vi være med å hjelpe dem videre eller vil vi bremse dem opp?

Vi som har gått lenger på veien med Gud skal ikke prøve å få de nye til å passe inn i våre rammer, vi skal få dem til å bli mer den de er i Gud og mer lik Jesus. Vi skal være åndelige mødre og fedre som elsker, oppmuntrer, veileder og ja, innimellom korrigerer, men vi skal ikke sette bremser på iveren. Er vi «foreldre» som tåler at det tidvis er litt rot og kaos rundt oss? Er vi villige til å gi noe ekstra for å hjelpe andre å utvikle seg? Er vi runde nok i kantene til å forstå at vår måte er ikke den eneste riktige? Klarer vi dette, får vi en hverdag fylt med mange overraskelser og mye ekstra energi, livsglede og positive opplevelser, som plutselig å ha et hjemmelaget ‘panikkrom’ i ganga. Ikke så verst det heller da, eller?

Neste innlegg kommer torsdag 11. juli
PS! Ikke alt som smitter er farlig, smil til alle du møter! 🙂

av

Er det gråstein hvis Gud sier det er gull verdt?

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. (Joh. 15:12)

Før jul i fjor fikk jeg en telefon som fikk meg til å undre. Det var en veldig hyggelig telefon og jeg fikk innblikk i ting jeg kanskje ante men ikke visste sikkert.

For noen år siden var det noen mennesker som plutselig kom min vei. Jeg fikk hjerte for dem og kjente Gud sa jeg skulle bry meg, jeg skulle vise omsorg og jeg skulle støtte dem. Det varte to-tre år før de var borte. I løpet av den tiden var det flere gode stunder men også mange vonde og såre. Jeg ble tråkket på tærne, fikk løfter som ikke ble holdt, ble ringt i tide og utide, brukte timer etter timer på å lytte, jeg tapte penger og ting og annet. Det var litt godt, mye tungt og endel vondt. Men jeg var der, og var der, og var der. Det var de som sa jeg bare skulle gi opp, for det var håpløst. Men jeg var der ikke fordi jeg valgte det, jeg var der fordi Gud sa det, og da blir man.

Årene etter våre veier skiltes har jeg ikke hørt så mye. Det er tider jeg har kjent nød for disse og har bedt. Men ord fra hvor enn de nå enn var kom ikke. Jeg lurte tidvis på om det var liv i kroppene fortsatt, men fant ut at jeg måtte slå meg til ro med at det var det nok siden jeg ble minnet om å be.

Så kom telefonen, etter flere tause år, med takk for utrettelig omsorg og jeg driver med litt forkynnelse og hjelpearbeid nå…

Mennesker rundt meg mente jeg skulle gi opp, for ikke bare brukte jeg krefter jeg egentlig ikke hadde, jeg ble såret, tråkket på og mer. Mennesker mente det var håpløst, men er noen håpløse for Gud? De mente at Gud ikke kunne ha sagt, men jeg visste Gud hadde sagt og jeg valgte lydighet selv om det kostet. Mennesker kalte det gråstein mens Gud så på det som gull.

Det er tider vi har med mennesker og oppgaver og ikke ser at noe positivt skjer, men har Gud kalt oss til å være i de situasjonene bør vi stå der helhjerta og trofaste, også når det koster. Vi ser kanskje ikke virkningen av det hele, men Gud vet at det er en tid til det beste for alle involverte. Kanskje får vi ikke se resultatet selv, men Gud ser vår trofasthet og han vet resultatet.

Denne gangen fikk jeg en liten kikk bak teppet og se at hva som i hovedsak opplevdes som et tøft og krevende fellesskap faktisk var gull verdt. Hvis Gud utfordrer deg til å stå i noe, så ikke stemple det som gråstein, umulig eller bortkastet tid, krefter og år- Gud ville aldri sette oss inn i ting som ikke bringer han ære, andre hjelp og er til vårt eget beste i det lange løp. Gud kaster ikke bort tiden vår, han jobber bare annerledes med mennesker og ting enn vi ser og forstår.

av

Ferdiglagte gjerninger

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. (Ef. 2:10)

I mange kristne sammenhenger er det mye snakk om å finne «sitt kall», å leve ut de «store drømmene» og liknende. Det er ment som en oppmuntring og bekreftelse på den enkeltes verdi og viktighet, men det blir ofte en klam tvangstrøye som holder mennesker tilbake og nede.

Snakker Gud om «sitt kall» og «store drømmer» i den betydning vi gjør i dag?

I Bibelen var drømmer knyttet opp mot spesielle situasjoner og tjenester. Det var som et sendebud fra Herren inn i en spesiell situasjon. eller en visjon som ble lagt foran et menneske for at det skulle vite hva som var Guds plan og hensikt. Det var ikke snakk om å leve suksessfulle liv slik det i dag ofte knyttes opp mot.

Kall blir ofte knyttet til en spesiell oppgave eller retning man skal ta med livet. I Bibelen leser vi at det er enkelte mennesker som har spesielle kall, de skal være ledere, profeter, lærere, evangelister og slikt. Men dette gjelder da ikke alle? Det er mennesker som får dette lagt over seg og de får en spesiell ledelse inn i plasser, posisjoner og muligheter som åpner dører for at de kan vokse og modnes i disse tingene.

Men hva med flertallet av oss? Er det ikke slik at de fleste av oss ikke kan si helt klart hva vi føler er «vårt kall»? Er det ikke slik at de fleste av våre store drømmer er mer knyttet til egne ønsker og følelser enn at det er noe Gud har gitt oss en visjon om? Hva med oss? Hva med oss som sliter med å finne vår plass, vi som tidvis føler at vi er mindreverdige fordi vi ikke fungerer «i tjeneste»?

Er det «tjeneste» og «kall» for alle troende i den forstand det ofte fremstilles eller er det mer slik at vårt kall er at vi skal leve ut vår gudstro i vår hverdag, i vår omgangskrets og i vårt nærmiljø?

Vi må begynne å se viktigheten og verdien i å være mennesker som er tilstede for andre i hverdagen, mennesker som er «salt og lys» i alle typer sammenhenger, mennesker med mer omsorg for andre enn oss selv. Det er stor verdi i dette og det har større påvirkningskaft enn vi er klar over. Like viktig som at vi går ut i hele verden som Jesu vitner, er det at vi går ut i hverdagen som Jesu vitner.

Vi trenger ikke å lete med lykt og lupe etter all verdens unike og spesielle muligheter, vi trenger å være trofaste og tjenestevillige i vår vanlige hverdag. Vi får gå i ferdiglagte gjerninger. Det er plutselig noen som trenger en klem eller en oppmuntring, plutselig noen som trenger et lyttendes øre, noen trenger en håndsrekning, mens andre trenger litt ekstra penger.

Vi må slutte å gjøre det å tjene Gud så vanskelig. Oftest er det viktigste at vi er trofaste i hverdagen og er vi det vil vi også se og kunne benytte alle de gjerninger Gud har lagt klar for oss. Vi må åpne øynene slik at vi ser den nød og de behov, den smerte og sorg, den motløshet og maktesløshet, den frustrasjon og det sinne som mennesker rundt og sliter med, og så må vi handle gjennom å gjøre vårt for å hjelpe dem.

Ikke la dagene passere mens du venter på at den store drømmen skal skje, ikke la det der framme hindre deg fra å gjøre hva du kan i dag. Se behovene og nøden og strekk deg etter å hjelpe, Gud lar deg gå i ferdiglagte gjerninger.

av

å gjøre hverandre bedre

Den ene hjelper den andre, til hverandre sier de: «Vær sterk! Treskjæreren styrker gullsmeden, og blikkenslageren styrker smeden ved ambolten. Han sier om loddingen: «Den er god», og styrker den med nagler så den står fast. (Jes.41:6-7)

Hver enkelt av oss har sine områder i livet der vi er flinkere enn vi er til andre ting. Alle har vi våre sterkere sider, selv om vi innimellom ikke ser dem selv. Det er utrolig viktig at vi lar hverandre være gode og flinke, og i stede for «ikke kom å tro du er noe» heller oppmuntrer hverandre til å være sterke og bli bedre.

Janteloven står sterkt i vårt land, og denne bør vi ta fullstendig knekken på da den er ubibelsk. Hver enkelt er verdifull og har en blanding av gaver, evner, talenter, personlighet og annet som gjør den enkelte til en verdifull og umistelig ressurs. Vi bør aldri se på hverandre som motstander i livet, men som hverandres medvandrere og oppmuntrere. I stede for å rakke ned på andre (for å føle oss bedre selv, egoisme eller hva?) bør vi hjelpe hverandre til å alltid bli dyktigere, flinkere, sterkere og enda bedre enn vi er her og nå.