oppmuntring

av

Fortsett med håp om gjennombrudd

La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. (Gal. 6:9)

Gjeterne var ute på marken, som de pleide. De hadde holdt øye med sauene, som de pleide. De hadde hentet inn ett par som stakk av, som de pleide. Nå var det mørkt og de varmet seg rundt bålet, som de pleide. Det hadde vært en vanlig dag og alt var som det pleide. Kulden sèg på og gysningene var der, bålet knitrer og ordene gikk litt dem imellom, som vanlig. Alt var som vanlig under stjernehimmelen. Plutselig skjer det noe…

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. (Luk. 2:8-9)

Selv ikke i sine villeste drømmer eller fantasier hadde de trodd at dette skulle skje. De holdt på med de helt vanlige tingene og plutselig griper Gud inn og snur alt opp ned.

Vi vet aldri når ting vil skje i våre liv. Ofte blir vi nok like overrasket over hvor plutselig det hele kan skje som det gjeterne ble. Der holdt de på med alt det vanlige, slik de hadde gjort i lange tider, men så i ett lite nu er alt forandret. Vi må aldri gi opp håpet om gjennombrudd, men fortsette trofast i det vanlige med tillit til Gud og hans trofaste godhet. En dag vil vi, hvis vi ikke gir opp, oppleve at Gud i et lite nu snur alt opp ned og det gjennombrudd vi har savnet er plutselig der.

av

Frynsete i kantene

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske- at du husker på det, et menneskebarn- at du tar deg av det? (Sal. 8:4-5)

De dagene jeg er veldig sliten og hodet og ordene stokker seg helt kan jeg sitte å grøsse over det stykket jeg skriver og som snart skal postes. Jeg er ikke fornøyd med hva jeg har skrevet, men har der og da ikke hode til å klare bedre. De innleggene er hva jeg i mitt stille sinn kaller frynsete i kantene, akkurat slik livet tidvis kan være. Ting går ikke helt på skinner og vi mestrer ikke hva vi skulle ønske, det ene med det andre er litt frynsete i kantene.

Vi vet godt at livet og omgivelsene våre aldri vil bli perfekte, men likevel er det dette mange strever etter. Det er trist at vi skal være så opptatt av det ytre når vi alle i bunn og grunn er uperfekte mennesker med både frynsete kanter og hull her og der. Og det er greit, helt sant, det er faktisk i orden. Vi prøver for hardt å oppnå det uoppnåelige og glemmer dermed det store i at Jesus kom inn i vårt mørke for å skinne sitt lys. Jesus kom fordi vi ikke er perfekte og fordi vi trenger hjelp. Jesus kom fordi både vi og verden rundt oss er frynsete og hullete.

Gud ønsker å ha et personlig forhold med den enkelte av oss og derfor tok Jesus på seg menneskeskikkelse og kom for å bli vår redning. Vi klarer det ikke, men Gud både ville og klarte det for oss. Jesus kom ikke inn i en ferdigstriglet verden der alt var på stell og perfekt, nei han kom inn i mørke, smerte, sorg, nedverdigelse, avvisning og annet vondt. Den perfekte kom til oss i vårt mørke. Vår “uperfekthet” skremmer han ikke, det var jo derfor han kom. Ikke gjem deg bak strigla fasader, men vær ærlig. Ærlig med deg selv, andre mennesker og Gud. Gud trenger ikke at du er “flink og klarer selv”, han er der med deg uansett hvordan dagene dine er. Verset i Sal. 8 sier at Gud kommer menneskebarna i hu og tar seg av oss. Det var derfor Jesus kom til oss, for at vi skulle ha muligheten til å leve i fellesskap med Gud, ikke bare i himmelen, men også hver eneste dag her på jord. Du er ikke alene, Gud husker deg og er med deg.

av

Anerkjenn andre!

Jeg fikk meg ett par slag i ansiktet her om dagen, vel,egentlig var de slag i hjertet. De fortalte meg at jeg ikke dugde til all verdens og at jeg bare kunne sitte der alene på tua. Heldigvis for meg kom det også ett par gode oppmuntringer den dagen. Jeg fikk skryt som tok noe av brodden av det såre.

Det er så lett å kommentere hva vi synes ikke er bra, godt nok, riktig og annet. Men hvorfor er det så vanskelig å si hva som er bra?

Bibelen oppfordrer oss stadig til å si gode ord, til å oppmuntre hverandre, til å styrke hverandre. Som kristne burde vi derfor være ekstra påpasselige med hvilke ord vi bruker, våre ord viser hva vi lar råde i hjertet. Vi kan enten rive ned eller bygge opp, og vi er ikke kalt til å rive ned mennesker.

Det er enkelte mennesker som har en spesiell gave i å se og anerkjenne både mennesker og det gode. Det er en uvanlig blanding av godhet og oppmuntring i dem og de gjør at man føler seg vel, får nytt mot og blir takknemlig. De har en nådegave fra Herren og virker på en spesiell måte i oppmuntring. Vi er ikke alle slik og heller har ikke alle den nådegaven, men selv om enkelte er «mestere» i dette, betyr det ikke at vi andre slipper unna. Vi skal alle oppmuntre og anerkjenne, vi skal alle bygge opp, vi skal alle gi støtte og omsorg.

Bruk ordene dine med omhu, du kan ikke ta dem tilbake.

Men vi som hører dagen til, skal være edru, kledd med tro og kjærlighet som brynje og med håpet om frelse som hjelm.  For Gud har ikke bestemt oss til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus. Han døde for oss for at vi skal leve sammen med ham enten vi våker eller sover. Derfor må dere oppmuntre og oppbygge hverandre, som dere også gjør. (1. Tess. 5:8-11)

av

om nådegaver

Spørsmål: Hvorfor har vi nådegaver?

Min første tanke da jeg leste spørsmålet var at vi har nådegaver fordi Gud elsker oss. Jeg vet det ikke den vanligste forklaringen, men den er viktig.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den enkelte av oss og ønsker at vi skal få det bedre i forhold til oss selv, i vårt forhold til Gud og i vårt forhold til andre.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den menighet, det legemet, han har kjøpt med slik en dyr pris. Han ønsker at vi skal vokse i enhet og at vi sammen skal bli sterkere og mer fylt av hans herlighet, hellighet og kraft.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker den brud han har vunnet til sin Sønn, og han ønsker at bruden skal tre frem hellig og feilfri den dag bryllupet skal stå.

Vi har nådegaver fordi Gud elsker de ufrelste og fordi han gjennom sine barn, sine tjenere, kan virke i det overnaturlige for å nå de som er borte fra ham.

Så over til den mer vanlige forklaringen:

  1. Nådegavene er gitt til menigheten for dens oppbyggelse (jf. 1.Kor. 12:7, Ef. 4:12)
  2. Nådegavene skal være med på å stadfeste evangeliet. (jf Mark. 16:20, Ap.gj. 14:3, Rom. 15.9)

Det er viktig å si at det er gaver som vi ikke har gjort oss fortjent til og heller ikke kan presse fram i egen kraft. De har ingen ting med naturlige evner å gjøre, men er som navnet sier, gitt av nåde og fungerer ved at Den Hellige Ånd virker gjennom oss (jf. 1. Kor. 12:4-7 og 14:12, Rom. 12:6.)

Nådegavene kan misbrukes og dette skal vi være på vakt overfor (jf. 1. Tim. 4:14, 1. Tim. 1:6). Det er mennesker som bruker de gaver Gud har gitt til å bygge egen tjeneste og eget rykte og ego. Men nådegavene har ikke til hensikt å gjøre noen til super-stjerner, slik vi kan få inntrykk av i fra enkelte hold, men de skal heller fungerer slik at vi blir super-tjenere, for Gud og overfor andre.

Nådegavene er av ulik art og de gis etter som Ånden ser det mest tjenelig (1. Kor. 12:7) og «for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp» (Ef. 4:12). Det er litt ulike oppfatninger om hvor mange ulike nådegaver vi har, men jeg tenker at vi ikke skal henge oss opp i slike detaljer. Det er nevnt ulike gaver i Rom. 12:6-8, 1. Kor. 12:8-10+28 og Ef. 4:11.

Vi kan, og oppfordres til, å søke etter de største nådegavene (1. Kor. 12:31, 14:1) og å få nådegaver til menighetens oppbyggelse i rikelig mål (1. Kor. 14:12). I 2. Tim. 1:6 leser vi at Paulus oppfordrer Timoteus til å igjen opptenne den gave han har fått, og det er viktig å huske at dette er mulig. Om vi skulle vandre bort fra Guds nærhet for en tid, så vil ikke Gud angre sine gaver eller trekke dem tilbake, vi har dem og de kan opptennes på ny.

av

Hvor finner jeg håp?

Hvis ikke Herren var min hjelper, bodde jeg snart i stillhetens land. Om jeg må si: «Foten min er ustø», så holder din godhet meg oppe, Herre. Når mitt indre er fullt av urolige tanker, har min sjel glede av din trøst. (Sal. 94:17-19)

Versene over har fulgt meg i flere år. Jeg husker fortsatt godt første gangen de virkelig ble levende for meg. Jeg hadde hatt en beintøff tid og kjente at jeg var langt forbi meg selv, jeg klarte bare ikke mer. Jeg hadde i lange tider gått og sukket til Gud om hjelp, men omstendighetene ble mørkere og sjelen mer og mer stille. Troen forsvant ikke, jeg visste Gud kunne alt, og jeg fortsatte å klynge meg til ordene om hans trofasthet.

I de tidene kjente jeg ikke at Gud var nær, jeg kjente bare smerte, fortvilelse og stillhet. I de tidene visste jeg at Gud var der, for Han har lovet å alltid være med.

Etter den tiden, da jeg «fant» disse ordene i salmene (som jeg hadde lest titalls ganger før) ble de levende for meg. Jeg visste hva de betydde fordi jeg hadde levd der. De var sannhet for meg fordi det var akkurat hva jeg hadde opplevd, Guds nåde og trofasthet mot meg i og gjennom en tung og vanskelig tid.

Jeg fant plutselig igjen noen ord jeg skrev for 2-3 måneder siden. De ble rablet ned på en lapp en sen kveld og tanken var å skrive ferdig senere, slik er det ikke blitt. Men her får du den spede begynnelsen.

I Gud alene mitt håp må være
hvis jeg skal stå når stormen rammer.

I egen kraft vil det håpløst være
å finne feste når foten sklir.

Er du i en tid i livet der du føler du henger i tynn tråd og ikke vet ut eller inn? Gud er der og han er din hjelper. Jeg vet du nok ikke opplever det slik, men jeg oppfordrer deg til å fortsette å tro. Tro skal ikke være basert på følelser, omstendigheter eller tanker, men på Guds ufeilbarlige løfter. Tro at Gud er den han sier han er. Din Far, din hjelper, din styrke, ditt sterke vern, din trøster, din glede, din fred, din nærmeste venn, din veileder, din forløsning, din frelser. Du er Gud sitt elskede barn og han vil aldri forlate deg eller svikte deg.

 Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.
Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde!
Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter.
Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd.
(Sal. 121:1-5)