helliggjørelse

av

Husk:

For øvrig, søsken, ber og oppfordrer vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være til glede for Gud, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette! (1. Tess. 4:1)

En gang inni mellom henger jeg opp lapper med Husk: og så hva jeg må huske. Avhengig av hva det er jeg skal huske, henges de på ulike steder. Er det noe jeg må sjekke opp av fakta, henger lappen på dataen. Er det noe jeg må huske å sende med guttene i sekken, er lappen på kjøkkenskapsdøren. Skal vi huske å ta noe med ut av huset, så henger lappen på ytterdøren. Det er for å hjelpe meg selv og guttene til å huske noe vi må gjøre.

Slike huskelapper finner vi i Bibelen også. Vi skal være hellige, leve gode liv, ære Gud, hjelpe andre, ikke være trassige og mye annet. Men noen ganger er det viktig at vi tar tak i spesielle ting og minner oss selv om hva Gud har sagt om nettopp den situasjonen vi er midt oppi. Vi må bruke Guds ord og retningslinjer til å hjelpe oss å gjøre bedre og vi må ydmyke oss og be ham om den hjelp og styrke vi trenger for å komme enda ett skritt eller to videre.

Hva du trenger å ha en huskelapp eller to om vet ikke jeg, men kanskje er det en ting eller to som Gud har minnet deg om at du trenger å ta tak i? Og ja, vi må gjøre noe selv også. Vi må ta tak i hva vi ser ikke fungerer, vi må søke Guds ord og hjelp i saken, gi vårt beste og stole på at Gud vil hjelpe oss. Her er noen eksempler, hvis de ikke passer deg, anbefaler jeg deg å søke Gud om hjelp og ord som passer din situasjon.

Hvis du har lett for å tenke på negative ting, husk hva Gud sier vi skal fokusere på:

  •  Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! (Fil. 4:8)
  • med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. (Heb. 12:2a)

Hvis du frykter for hva morgendagen kan bringe

  • Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matt. 6:34)
  • Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 41:10)

Hvis du møter motstand og nedlatende ord/holdninger fra mennesker

  • Svar ikke dåren like dumt som han spør, ellers blir du selv som han. (ordspr. 26:4)
  • Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. (Matt. 5:44)

Neste innlegg kommer mandag 1. juli. PS! Hvorfor ikke overraske noen i helga?

av

Frelsesarbeid pågår!

…arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. (Fil. 2:12)

Egentlig skulle jeg hatt overskudd til å laget et skilt med dagens overskrift på og brukt det bildet her, men du får heller forestille deg et veiarbeidsskilt med denne teksten på. Å være frelst er å daglig vandre med Jesus. Det er ikke noe som skjer en gang, det er noe som skjer hele tiden. Vi blir bare født på ny en gang, det er sant, men så fortsetter Gud sitt arbeid i oss. Vi er hver dag i behov av Guds frelse og hjelp.  Den delen av verset som er nevnt over sier vi skal arbeide på frelsen med respekt og ærefrykt: Uttrykket har sin bakgrunn i jødisk fromhetsliv, hvor det betegner den rette holdning overfor Gud. (jf note NB11)

Når bekymring og frykt griper oss, trenger vi å omvende oss og oppleve at Gud kommer oss til unnsetning og redning.
Når synd står og knakker hardt på døra trenger vi å innrømme vår svakhet og søke Guds hjelp til å stå imot og finne frelse fra fristelsen.
Når vi falt i synd trenger vi å omvende oss å søke Guds tilgivelse og hjelp til å endre oss.
Vi trenger Gud hele tiden, vi trenger Gud for å bli sterkere i troen og for å fly fra denne verdens lyster og fristelser, vi trenger å stadig arbeide på vår frelse og til det trenger vi Guds hjelp og kraft.

Gud frelser oss ikke bare for å berge oss for evigheten, frelsen er et verk som starter den dag vi tar imot Jesus som frelser og herre og som fortsetter til den dag vi er hjemme i himmelen. Det vi oftest kaller helliggjørelse, å bli mer likedannet Kristus, er resultatet av at det hele tiden foregår et frelsesarbeid på vår innside. Vi blir satt fri fra den ene tingen etter den andre og vi opplever at Gud vinner mer og mer skikkelse i oss. Gud har aldri ment at frelsen er hans ansvar så får vi klare resten, nei han har tatt alt på seg. Frelsen er et verk av nåde og frelsesarbeidet som foregår i tiden etter er også et verk av nåde. Nåden frelste oss, nåden vil bevare oss og nåden vil ta oss helt hjem.

Du var villig til å gi ditt hjerte og liv til Gud den dagen du tok imot Jesus, er du fortsatt villig til hver dag å overgi ditt liv i Hans hender og la han fortsette sitt arbeid i deg?

av

Var det virkelig en omvei?

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom. 8:28)

Har du hatt noen tider i livet der du føler at du går en omvei? Der du med hodet og fornuften tenker at det hadde gått mye fortere å kommet fram hvis du hadde gjort ting annerledes? Du forstår ikke hvorfor ting ikke legger seg tilrette slik du synes det burde og slik du ser det hadde vært enklest?

Senhøstes og i vinter hadde ikke guttene og jeg et sted å kalle hjem. Vi hadde det mest nødvendige med oss og bodde i nesten fem måneder i min mors kjeller Vi hadde ikke trodd at det skulle gå så lenge fra vi flyttet ut til vi kunne flytte inn. For en omvei å ta, kunne ikke Gud heller fikset det umiddelbart så vi slapp den omveien?

Gud kunne fikset det med en gang slik at vi kunne flyttet ut og inn på en og samme dag, men han gjorde det ikke. Og da er det kanskje slik at hva vi fort tenker på som omvei og unødig bortkastet tid ikke var det like vel? Kanskje var det den veien som var den rette? Kanskje var det den veien Gud hadde staket ut for oss?

Hvorfor kommer det tider i livet der vi føler vi er på en omvei i stede for å ta den raskeste og strakeste veien mot målet? Fordi det er underveis vi lærer, fordi det er noe på den veien Gud så vi trengte for senere, fordi det er i Guds vilje for oss.

Når man reiser på tur med barn er det en ting man bør ha i hodet, turen varer fra du starter og til du er hjemme. Veien du går til målet kan være viktigere for dem enn selve målet. Hvem av oss har ikke opplevd at de ikke når fram dit de hadde tenkt fordi barna fant noe mer interessant underveis? Hensikten bør aldri være å nå hvor jeg vil, men å være sammen med barna i hva som fanger deres interesse. Målet om en tur blir jo likevel oppnådd.

Når Gud tar oss på hva vi opplever som omvei, er det fordi han vil vise oss noe. Kanskje er det en uventet positiv overraskelse, kanskje er det et menneske vi skal hjelpe, kanskje er det et menneske som skal hjelpe eller lære oss noe, kanskje er det en episode eller opplevelse som vil ruste oss for senere. Det kan være mye, men vi kan alltid være viss på at det er til vårt beste. Og skulle det være ubehagelig i øyeblikket, vil det likevel, ved Guds kraft og nåde, bli til liv, styrke og godt for oss.

Kanskje opplever du at du går omveier?  Hva du opplever som omveier er i Guds plan for deg, men kanskje du trenger å revurdere hvordan du tenker og forholder deg til det hele?

av

Hva betyr all god gjerning?

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning. (2. Kor. 9:8)

Dette verset blir egentlig ganske ofte misbrukt. Det siteres egentlig ganske riktig, men det siteres ikke i sin helhet- og det blir veldig feil. Det er ikke uvanlig at det brukes slik: Gud makter og vil gi dere sin gave i rikt mål så du alltid skal ha mer enn nok punktum. Er dette hva det egentlig står?

At Gud skal sørge for meg så jeg alltid har mer enn nok? Nok til at jeg kan bruke mer enn jeg trenger på meg selv og på mine nærmeste, mer enn jeg trenger så jeg kan unne meg litt luksus og kjøpe de tjenester jeg synes er kjipe selv (som rengjøring oa), mer enn nok for at jeg skal ha det godt og føle at alt er bra?

Verset sier at Gud vil gi oss mer enn nok så vi skal ha til all god gjerning. Det står at våre behov skal dekkes (behov, ikke lyster) og at vi deretter fortsatt skal ha mer igjen til gode gjerninger. Men hva er gode gjerninger? Er ikke det å unne seg en ferie en god gjerning da? Jeg føler meg jo bedre og gladere og da er jeg jo snillere og hyggeligere mot andre også, er ikke det bra da?

Det er egentlig veldig lett å finne ut om noe er en god gjerning eller ikke. Du tar en ting du lurer på og stiller tre spørsmål:

  1. Vil dette glede og behage Gud?
  2. Vil dette glede og hjelpe andre?
  3. Vil dette glede og forme meg?

Jeg vet at spørsmålene kan vris for å rettferdiggjøre selviske motiv, men det står på den enkeltes samvittighet. Bruker vi disse spørsmålene utfra et hjerte som ønsker å ære Gud, vil de fleste svar stå tydelig for oss. Er det ja på alt burde det ikke være tvil om at det er godt, svarer du nei på ett av dem bør du ta en grundigere vurdering av om det er godt (oftest vil det ikke være godt, bare et skinn av godhet).

Gud gir oss mer enn nok for at vi skal ha noe å hjelpe andre med, ikke for å ha mulighet til luksus i eget liv. Vi skal bygge Guds rike, ikke vårt eget rike.

av

Det tar et helt liv

Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. (2. Kor. 4:16)

Gud har planlagt å bruke hele tiden vi er på jord til å forme oss og danne oss. Hvis vi vurderer vår vandring med Gud etter enkelte dager vil vi alltid komme feil ut. Bruker vi de gode dagene som målestokk står vi i fare for å bli stolte og ovenpå, vi tror bedre om oss enn vi burde. Bruker vi de dårlige dagene som målestokk, vil vi stå i fare for å bli frustrerte og motløse.

Vårt fokus bør ikke være rettet på hva vi får til eller hva vi ikke får til, men på Gud. Jesus sa det er fullbrakt og alt hva vi trenger er tilgjengelig for oss. Men det er også delen med at vandringen med Gud er en livslang affære som tar oss gjennom daler og over fjelltopper. Livet leves stund for stund, men det må vurderes i helhet.

Har vi Guds nåde for øye vil vi merke at det etterhvert ikke er så viktig hva vi har vært igjennom eller hva vi er oppi, for vi ser fram mot det håp som ligger foran oss. Vi strekker etter å bevege oss videre fra hvor vi står i dag og inn i enda flere av Guds løfter for oss. Å vandre med Gud er å la Gud få plass i våre liv, ikke å streve etter å bli bedre og klare i egen kraft. Har vi vårt blikk festet på Jesus, vil vi plutselig oppdage at uten at vi merket noe til det så har Gud tatt oss lenger enn vi trodde var mulig.