Underveis

Han skal vokse, jeg skal avta» (Joh. 3:30)

Jeg er underveis, forhåpentligvis hele tiden og jeg håper at jeg i hovedsak alltid er på den rette vei. Jeg er ikke den jeg var i går, og er enda ikke blitt den jeg skal være i morgen. Underveis mellom opplevelser og erfaringer som vil både farge og forme meg, såre og glede meg. Underveis fra hvor Gud tar meg fra og vil ha meg til. Underveis.

Jeg vet at jeg er underveis og selv om jeg vet at Gud stadig gjør sitt verk i meg, kan jeg bli frustrert over at noen ting sitter så hardt i meg, jeg kan føle at jeg ikke beveger meg videre, jeg kan riste på hodet av at jeg er kommet kort… men jeg vet at jeg er ikke den jeg var «i går», og at det er takket Gud. Jeg vet også at den jeg er nå, ikke vil være den jeg som møter morgendagen når den kommer. Gud har lovet at Han vil fullføre det verk han har startet, han vil la sitt lys skinne klarere, han vil likedanne meg Kristus og jeg vil oppleve at jeg vil avta og han vokse.

Mens jeg er underveis kan jeg frustrere meg over at jeg ikke er fremme dit jeg helst vil være, men når jeg rister av meg de tankene og snur meg og ser hvor langt Gud har tatt meg, da blir jeg ydmyk og takknemlig. Takk Gud for at du aldri gir meg opp og for at du er trofast selv når jeg er troløs. Takk Gud for at om jeg stenger for deg på et område (fordi jeg ikke vet bedre) så finner du andre måter å nå meg på, takk Gud for din godhet og nåde mot meg.

Jeg kunne tenkt meg å vært framme allerede, men jeg vet at hele livet leves underveis. Så er det å minnes hva vi er tatt fra og hva vi er på vei inn i, samtidig som vi lever og er tilstede her og nå.

Har du roen over det å være underveis?

Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag, (Fil. 1:6)

Husk:

For øvrig, søsken, ber og oppfordrer vi dere i Herren Jesus: Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være til glede for Gud, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette! (1. Tess. 4:1)

En gang inni mellom henger jeg opp lapper med Husk: og så hva jeg må huske. Avhengig av hva det er jeg skal huske, henges de på ulike steder. Er det noe jeg må sjekke opp av fakta, henger lappen på dataen. Er det noe jeg må huske å sende med guttene i sekken, er lappen på kjøkkenskapsdøren. Skal vi huske å ta noe med ut av huset, så henger lappen på ytterdøren. Det er for å hjelpe meg selv og guttene til å huske noe vi må gjøre.

Slike huskelapper finner vi i Bibelen også. Vi skal være hellige, leve gode liv, ære Gud, hjelpe andre, ikke være trassige og mye annet. Men noen ganger er det viktig at vi tar tak i spesielle ting og minner oss selv om hva Gud har sagt om nettopp den situasjonen vi er midt oppi. Vi må bruke Guds ord og retningslinjer til å hjelpe oss å gjøre bedre og vi må ydmyke oss og be ham om den hjelp og styrke vi trenger for å komme enda ett skritt eller to videre.

Hva du trenger å ha en huskelapp eller to om vet ikke jeg, men kanskje er det en ting eller to som Gud har minnet deg om at du trenger å ta tak i? Og ja, vi må gjøre noe selv også. Vi må ta tak i hva vi ser ikke fungerer, vi må søke Guds ord og hjelp i saken, gi vårt beste og stole på at Gud vil hjelpe oss. Her er noen eksempler, hvis de ikke passer deg, anbefaler jeg deg å søke Gud om hjelp og ord som passer din situasjon.

Hvis du har lett for å tenke på negative ting, husk hva Gud sier vi skal fokusere på:

  •  Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! (Fil. 4:8)
  • med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. (Heb. 12:2a)

Hvis du frykter for hva morgendagen kan bringe

  • Så gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. (Matt. 6:34)
  • Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. (Jes. 41:10)

Hvis du møter motstand og nedlatende ord/holdninger fra mennesker

  • Svar ikke dåren like dumt som han spør, ellers blir du selv som han. (ordspr. 26:4)
  • Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. (Matt. 5:44)

Neste innlegg kommer mandag 1. juli. PS! Hvorfor ikke overraske noen i helga?

Hva betyr all god gjerning?

Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning. (2. Kor. 9:8)

Dette verset blir egentlig ganske ofte misbrukt. Det siteres egentlig ganske riktig, men det siteres ikke i sin helhet- og det blir veldig feil. Det er ikke uvanlig at det brukes slik: Gud makter og vil gi dere sin gave i rikt mål så du alltid skal ha mer enn nok punktum. Er dette hva det egentlig står?

At Gud skal sørge for meg så jeg alltid har mer enn nok? Nok til at jeg kan bruke mer enn jeg trenger på meg selv og på mine nærmeste, mer enn jeg trenger så jeg kan unne meg litt luksus og kjøpe de tjenester jeg synes er kjipe selv (som rengjøring oa), mer enn nok for at jeg skal ha det godt og føle at alt er bra?

Verset sier at Gud vil gi oss mer enn nok så vi skal ha til all god gjerning. Det står at våre behov skal dekkes (behov, ikke lyster) og at vi deretter fortsatt skal ha mer igjen til gode gjerninger. Men hva er gode gjerninger? Er ikke det å unne seg en ferie en god gjerning da? Jeg føler meg jo bedre og gladere og da er jeg jo snillere og hyggeligere mot andre også, er ikke det bra da?

Det er egentlig veldig lett å finne ut om noe er en god gjerning eller ikke. Du tar en ting du lurer på og stiller tre spørsmål:

  1. Vil dette glede og behage Gud?
  2. Vil dette glede og hjelpe andre?
  3. Vil dette glede og forme meg?

Jeg vet at spørsmålene kan vris for å rettferdiggjøre selviske motiv, men det står på den enkeltes samvittighet. Bruker vi disse spørsmålene utfra et hjerte som ønsker å ære Gud, vil de fleste svar stå tydelig for oss. Er det ja på alt burde det ikke være tvil om at det er godt, svarer du nei på ett av dem bør du ta en grundigere vurdering av om det er godt (oftest vil det ikke være godt, bare et skinn av godhet).

Gud gir oss mer enn nok for at vi skal ha noe å hjelpe andre med, ikke for å ha mulighet til luksus i eget liv. Vi skal bygge Guds rike, ikke vårt eget rike.

Institusjonalisert omsorg

Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.» (Joh. 13:35)

Vi er heldige i Norge. Vi har et velferdssystem som mangler sitt like i verdenssammenheng. Vi er rike på mange måter. Det er selvsagt mange tilfeller som viser at det hele fungerer ikke så godt som det burde, men i det store og hele- i Norge er vi mer sikret hjelp enn i de fleste andre land i verden.

Og dette er blitt noe som har gjort at mange kristne har trukket seg tilbake fra å hjelpe andre. Barmhjertigheten og den praktiske omsorgen er ikke så rikt tilstede blant oss som den burde være. «Ja men alle kan få hjelp på NAV» er uttalt flere ganger fra mange hold, også blant kristne. Men er dèt at vi har et godt velferdssystem en gyldig grunn til den ansvarsfraskrivelse for andres ve og vel som vi ser i dag? Om vi har et godt velferdssystem, har vi ikke likevel ansvar for hverandre?

Den norske stat kan ikke hjelpe og ivareta alle, vi har alle et personlig ansvar for mennesker vi kjenner og omgås med. Hvis vi alle hadde hjulpet hverandre litt mer, hadde byrden på det offentlige blitt mindre og vi hadde alle blitt rikere. Kanskje ikke rikere i banken, men hvertfall rikere når det gjelder omsorg, medansvar, barmhjertighet, fellesskap og mye mer. Omsorg er i bunn og grunn ikke statens ansvar, det er menneskers ansvar- og troende, Jesu legeme, spesielt oppfordres til å utvise barmhjertighet og omsorg for de rundt seg. Ja ikke bare vise det, de skal leve det.

Nådens verk i hverdagen

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. (Kol. 3:13)

Nåde er noe vi alle søker og ønsker.

Når det er vi som har gjort andre galt lengter vi etter å bli møtt med nåde, og får vi det er det forfriskende og styrkende.

Men er det vi selv som er den som skal vise andre nåde kan det være både foruroligende og vanskelig, for hvordan (og hvorfor) vise nåde til noen som har gjort oss vondt og kanskje til og med har frarøvet oss noe godt og dyrebart? I de tilfeller koster nåden noe og vi blir utfordret på det dypeste.

Vil vi være lik Gud eller vil vi hevde egen rett?