Romerne

av

15 ting Gud ikke kan (del 1)

1. Gud kan ikke lyve

  • Gud er ikke et menneske, så han lyver, et menneskebarn, så han skifter sinn. Gjør han ikke det han sier, holder han ikke det han lover? (4. Mos. 23:19)
  •  For Herrens ord er sant, alt han gjør, kan en stole på. (Sal. 33:4)
  • Han som er Israels ære, lyver ikke og angrer ikke. For han er ikke et menneske, en som angrer. (1. Sam. 15:29)

2. Gud kan ikke bryte et løfte

  • Men jeg skal ikke trekke min miskunn tilbake og ikke svikte min trofasthet mot ham. Jeg vil ikke vanhellige min pakt, ikke endre ordene fra min munn. Én gang for alle har jeg sverget: Så sant jeg er hellig, jeg vil aldri lyve for David. (Sal. 89:34-36)
  • Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig. (Jes. 40:8)
  • Ved meg selv har jeg sverget, rettferdighet har gått ut fra min munn, et ord som ikke vender tilbake: For meg skal hvert kne bøye seg, hver tunge skal sverge ved meg.(Jes. 45:23)

3. Gud kan ikke være urettferdig

  • Men dere forstandige, hør heller på meg: Det er langt fra Gud å være urettferdig, og fra Den veldige å gjøre ondt… Sann mine ord: Gud gjør ikke urett, Den veldige fordreier ikke retten. (Job 34:10, 12)
  • Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig. (Sal. 116:5)
  • Gjør det kjent og legg det fram, bare hold råd sammen! Hvem har kunngjort dette på forhånd, hvem har fortalt det fra før? Er det ikke jeg, Herren? Det finnes ingen annen gud enn jeg, ingen annen rettferdig og frelsende Gud. (Jes. 45:21)

4. Gud kan ikke forandre seg

  • All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra ham som er himmellysenes Far. Hos ham er det ingen forandring eller skiftende skygger.(Jak.1:17)
  • Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid. (Heb. 13:8)
  • Jeg er Alfa og Omega, sier Herren Gud, han som er og som var og som kommer, Den allmektige. (Åp. 1:8)

5. Gud kan ikke bli trøtt og sliten

  • Vet du ikke, har du ikke hørt? Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett og ikke sliten, ingen kan utforske hans forstand. (Jes. 40:28)
  • Så sier Herren, som løser deg ut, og som formet deg i mors liv: Jeg er Herren, som har skapt alt, alene har jeg spent ut himmelen, uten hjelp har jeg bredt jorden ut. (Jes. 44:24)
  • For fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i all evighet! Amen. (Rom. 11:36)
  •  For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. (Kol. 1:16-17)

Alle tre delene er samlet HER

av

Var det virkelig en omvei?

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom. 8:28)

Har du hatt noen tider i livet der du føler at du går en omvei? Der du med hodet og fornuften tenker at det hadde gått mye fortere å kommet fram hvis du hadde gjort ting annerledes? Du forstår ikke hvorfor ting ikke legger seg tilrette slik du synes det burde og slik du ser det hadde vært enklest?

Senhøstes og i vinter hadde ikke guttene og jeg et sted å kalle hjem. Vi hadde det mest nødvendige med oss og bodde i nesten fem måneder i min mors kjeller Vi hadde ikke trodd at det skulle gå så lenge fra vi flyttet ut til vi kunne flytte inn. For en omvei å ta, kunne ikke Gud heller fikset det umiddelbart så vi slapp den omveien?

Gud kunne fikset det med en gang slik at vi kunne flyttet ut og inn på en og samme dag, men han gjorde det ikke. Og da er det kanskje slik at hva vi fort tenker på som omvei og unødig bortkastet tid ikke var det like vel? Kanskje var det den veien som var den rette? Kanskje var det den veien Gud hadde staket ut for oss?

Hvorfor kommer det tider i livet der vi føler vi er på en omvei i stede for å ta den raskeste og strakeste veien mot målet? Fordi det er underveis vi lærer, fordi det er noe på den veien Gud så vi trengte for senere, fordi det er i Guds vilje for oss.

Når man reiser på tur med barn er det en ting man bør ha i hodet, turen varer fra du starter og til du er hjemme. Veien du går til målet kan være viktigere for dem enn selve målet. Hvem av oss har ikke opplevd at de ikke når fram dit de hadde tenkt fordi barna fant noe mer interessant underveis? Hensikten bør aldri være å nå hvor jeg vil, men å være sammen med barna i hva som fanger deres interesse. Målet om en tur blir jo likevel oppnådd.

Når Gud tar oss på hva vi opplever som omvei, er det fordi han vil vise oss noe. Kanskje er det en uventet positiv overraskelse, kanskje er det et menneske vi skal hjelpe, kanskje er det et menneske som skal hjelpe eller lære oss noe, kanskje er det en episode eller opplevelse som vil ruste oss for senere. Det kan være mye, men vi kan alltid være viss på at det er til vårt beste. Og skulle det være ubehagelig i øyeblikket, vil det likevel, ved Guds kraft og nåde, bli til liv, styrke og godt for oss.

Kanskje opplever du at du går omveier?  Hva du opplever som omveier er i Guds plan for deg, men kanskje du trenger å revurdere hvordan du tenker og forholder deg til det hele?

av

Du er ansvarlig for dine valg

Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det. (Ordspr. 4:23)

Bibelen sier at vi ikke skal dømme en annens tjener (Rom. 14:14) og at vi skal passe på at vi ikke faller selv (1. Kor. 10:12). Uansett hvor galt det andre gjør eller ikke gjør er, så må vi aldri glemme at vi er ansvarlige for hvordan vi selv tenker og forholder oss til ting og mennesker.

Det kan godt være at hva vi irriterer oss over er helt riktig, men det gir oss like vel ingen Gud-godkjent rett til å la frustrasjon, irritasjon, bitterhet og motvilje få fotfeste i våre tanker og i vårt hjerte. Lar vi dette få rom så skaper vi åpning for splid i fellesskapet og vi stenger oss selv ute fra å motta all den hjelp og velsignelse Gud ønsker å overøse oss med. Vi vil da bærer med oss en motvilje mot andre mennesker og i Guds øyne er dette ikke bare litt dumt, det er synd.

Jo, det er mange ting som ikke er som det burde i menigheter og fellesskap, men ingen av oss skal stå til ansvar for mer enn oss selv. Vi skal formane og oppmuntre hverandre til å leve gudfryktige og gode liv, men til slutt, ved dommen, er det vårt eget liv vi skal stå fram for Gud med.

Uansett hva godt eller vondt andre mennesker gjør så er du ansvarlig for hva du tenker og hvordan du handler. Lever du i opposisjon til Guds ord om å tilgi andre, å dømme rettferdig og vise nåde, medfølelse og barmhjertighet, skader du deg selv mest. Vi burde være mer opptatt av at våre egne liv leves i samsvar med Guds ord enn at andres liv ser ut til å ikke gjøre det.

av

Håp i mørke natten

Sett ditt håp til Herren! Vær frimodig og sterk, ja, sett ditt håp til Herren! (Sal. 27:14)

Sjelen er fylt med fortvilelse og mismot. Det virker som om natten er lys i forhold til hva som råder i tankene. Livet har vært nådeløst og hardt den siste tiden. Smerte og sorg, fortvilelse og frustrasjon, fordømmelse og tvil griper sterkere og sterkere tak om hjertet. Vil det aldri ta slutt? Vil det aldri bli bra? Vil det aldri gry av dag?

Det er noe som kalles sjelens mørke natt og det er betegnelse på tider der det er veldig tungt. Prøvelser kommer inn på rekke og rad og samtidig med dette er Gud plutselig blitt stille. Vi føler at våre bønner ikke når lenger enn taket, vi føler at våre sukk og tårer ikke enses, vi føler at vi er forlatt og står ensomme i vår kamp. En kamp vi vet vi vil tape… for vi er ikke sterke nok i oss selv til å overvinne synden som har fanget oss inn, til å overvinne kjempen (økonomi, sykdom, fortvilelse, angst og annet) som har reist seg og står truende over oss og i stede for at det lysner av dag blir skyggene lenger og lenger og nattens mørke senker seg tungt over oss. Hva skal vi gjøre?

Vi kan enten la denne tiden trekke oss nærmere Gud eller vi kan la den ta oss bort fra Gud. Det er ei tid der vi virkelig stilles på valg, vil du tro at Gud er den han sier han er og at han vil gjøre hva han har sagt han skal gjøre? Vi må velge å enten la mismotet vinne fram eller vi må fortsette å håpe selv om alt håp er ute.

i Rom 4:18 leser vi: Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag… Abraham ventet i 25 år på at det løftet Gud hadde gitt om løftes-sønnen ble oppfylt. Vi vet at det var tider der Abraham sprang foran Gud og prøvde å fikse opp i det selv og vi vet at han hadde tvil og at mistro var i hjertet. Men det flotte er at selv om han feilet og falt, selv om han kjente på mismot og tvil, hadde han et lite håp likevel. Et håp som var grunnfestet ikke i egen kraft, styrke og evner, men et håp som var forankret i hvem Gud var og hva han hadde sagt. Og at Abraham ikke slapp dette håpet var hva som bragt løftet til oppfyllelse.

Hebreerbrevet nevner også Abrahams tro og vi leser i 6:18-19:  Med løfte og ed, to ting som ikke kan forandres – og Gud kan ikke lyve – skulle vi ha en mektig trøst, vi som har søkt tilflukt ved å gripe det håpet som ligger foran oss. Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen. Det når innenfor forhenget… (vers 19 uthevet)

Vi oppfordres til å gripe det håp som ligger foran oss, eller som startverset sier: Sett ditt håp til Herren! I vers 19 leser vi hva dette håpet som vi skal sette vår lit til er, nemlig Jesus selv. Setter vi vårt håp til Herren kan vi vite at vi er trygge fordi vi har et fast anker for sjelen.  Å sette sitt håp til Herren er en bestemmelse som nødvendigvis ikke  automatisk følges av gode følelser, men med tiden vil vi se at Gud er trofast og nådig og at han vil gripe inn og utfri oss. Sett ditt håp til Herren og du vil se at Han er trofast og sann, han vil hjelpe deg. Ved Guds hjelp vil du oppleve å bli ført tilbake til et sted der fred, glede, kraft og styrke råder.

Og du skal vende tilbake ved din Guds hjelp. Hold fast på kjærlighet og rett, ha alltid håp til din Gud! (Hos.12:7)

av

Apatisk tro

 Vær ikke lunkne, men ivrige.
(Rom. 12:11a)

Hva er apati? Ordboka sier det er  følelsesløshet, sløvhet; sykelig likegyldighet.

Apatisk tro burde være umulig da tro på Jesus innebærer en livsstil som gjør at vi brenner etter å ære Gud og å hjelpe andre mennesker. Men ser vi rundt oss i kristenlandskapet ser vi at store deler av Kristi legeme er angrepet og tynget av en åndelig apati som setter både Gud og andre  mennesker på sidelinjen. Noen mener alle andre er dyktigere mens andre mener deres stemme ikke teller. Noen tror de må bli bedre kristne før de kan gjør noe for andre mens andre er for fokusert på egne liv til å ha tid til andre.

Uansett årsak er det stor mangel på fryktløs og hemningsløs tilbedelse av vår Herre Jesus i ord og gjerning. Det finnes bønnemøter som likner mer et møte i dødens forgårder enn et besøk foran himmelens trone. Det er lovsang som minner mer om sørgesanger enn jubel og tilbedelse av vår frelser og konge. Det er liv som vitner om at mitt behag er viktigere enn Guds ære og andre menneskers beste. Det har sneket seg inn en lunkenhet og avstumpet holdning i det kristne legemet som har tvunget det i kne.

For min egen del er det ikke slik at alt er bare vel med meg. Hvorfor skal jeg heie mer på guttungen når han spiller fotball enn jeg legger følelser i lovprisningen? Hvorfor er det lett å finne tid til hva jeg føler for å gjøre men vanskelig å finne tid til hva andre trenger jeg gjøre? Jeg trenger å omvende meg, jeg trenger å oppildne hva Gud har lagt i meg, jeg trenger å elske Herren hemningsløst, jeg trenger å leve fullt og helt for Gud og andre, ikke bare innimellom eller mesteparten, men alltid.

Hva med deg? Har apatisk tro og livsførsel sneket seg inn hos deg og påført deg åndelig passivitet og følelsesløshet?  Jeg takker Gud for at hos ham det er tilgivelse, nåde og hjelp for oss alle.