av

Retningsstyrende instrumenter – Guds Ord

“Hele Skriften er innåndet (inspirert) av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, tll rettledning og til opplæring i rettferdighet…” (2.Tim.3.16)

De av oss som har sett hva barna må igjennom når støttehjul på sykkel fjernes og de skal klare seg med bare to hjul, vet at det er en stor utfordring og at det tar litt tid å finne den rette balansen. Kroppen og dens bevegelser styrer tilsynelatende an, men er egentlig ledet av noe annet… hodet. Den veien hodet vendes, er den veien hendene og dermed hele sykkelen automatisk går. I starten ender det ofte med knall og fall, men etter titalls- noen ganger hundretalls- gjentakelser går det! Ikke bare klarer barnet å sykle rett fram, men jammen med klarer det ikke å svinge hele veien rundt og fortsetter ferden tilbake over sletta, uten å ramle! En stor og viktig opplevelse og mestringserfaring! Både barn og foreldre smiler og stråler om kapp! Jeg klarte det! Du klarte det!

Det hodet som styrer sykkelens vei er det samme hodet som styrer vår vei i livet. Det er sant som det sies ved læring av mange fysiske øvelser og aktiviteter: Den veien hodet går, den veien følger kroppen etter. Det er sant som bibelen sier, som en mann tenker i sitt hjerte, slik er han.

Hele Bibelen er innåndet eller inspirert av Gud og det nevnte vers trekker fram viktige  momenter:

1) Nyttig til lærdom
2) til overbevisning
3) til rettledning
4) til opplæring i rettferdighet

og bakgrunnen for dette og resultatet av å ta til seg hva Guds Ord lærer oss er

…”for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt utrustet till all god gjerning.” (2.Tim.3.17)

Jeg vil i dagene fremover fokusere mest på Guds Ord og viktigheten av å hver dag(jevnlig)  ta tid til å lese og grunne på Ordet. Ta dette som en liten oppstarter!

Himmelske Far, vi trenger Deg og vi trenger Ditt Ord. Takk for at vi fortsatt kan lese og formidle dine sannheter fritt. Jeg ber om at Du åpenbarer mer av Skriften for oss og at Du også viser oss hvordan vi i større grad kan anvende hva vi vet på en praktisk og nyttig måte i vår hverdag. I Jesu Navn, AMEN!

 ~ * ~ * ~ * ~

Første gang postet mars 2010 på med Gud i hverdagen.
Flere ganger de siste par ukene har jeg tenkt på at jeg igjen burde skrive litt om viktigheten av Guds ord. I helga kikket jeg i arkivet (på den andre bloggen) og fant ut at jeg hadde jo fem innlegg om akkurat dette. Jeg fikk selv noen drypp som skapte ettertanke og ber om at det skal bli til det for dere også. Denne uken blir det altså postet innlegg om Guds ord, skrevet mars 2010 (noen er blitt lettere redigert).

Ønsker~ og ber~ Guds rike fred og velsignelse over deg og alle du har kjær.
~ Cecilie ~

av

Jeg er liten nok til det jeg!

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil. 4:13)

For noen år siden da minsten var rett over 4 var vi ute en tur til et par onkler. Der er det ved enden av plenen en mur og det er rett over to meter ned. Den eldste som da var 6 hadde lyst å hoppe ned, men turte ikke, så han spurte om ikke minsten skulle? Og han hoppet. Jeg og onklen trodde ikke på dem da de sa at han hoppet og vi går bort til dem. Og tror du ikke den lille knerten hopper ned, fin svikt i beina og ruller seg rundt og spretter opp på beina igjen. Om vi også vil hoppe? Nei takk! Det innrømmer både jeg og onkelen at vi ikke tør eller vil. Og det sier størsten også, han tør hvertfall ikke! Da kommer det fra den på fire: Jeg er så liten jeg, det er derfor jeg kan klare det!

Bakvendt fornuft kan man kanskje si? Men her for noen dager siden kom denne episoden tilbake da samme gutt var i flyg, svev og salto. Nå er han noen år eldre, men motet til å utfordre kropp og omstendigheter er fortsatt der i stort mål.

Jeg er så liten at jeg får det til!

Tenk om vi tenkte slik i forhold til de ting Gud har kalt oss til? Jeg er så liten at dette vil gå bra! Gud har sagt at det avhenger ikke av mine evner og fantastiske formuleringer, det avhenger av at jeg lar Han få virke med sin nåde, kjærlighet og kraft gjennom meg. Om jeg føler jeg ikke klarer selv, så kan jeg stole på at Gud kan gjøre det igjennom meg. Jeg er kanskje liten og ikke helt på plass, jeg mangler kanskje papirer og rette kvalifikasjoner, men det er i menneskers øyne. Gud har kalt meg og dette er jeg liten nok til å klare! For alt makter jeg i ham som gjør meg sterk!

I min svakhet er Du sterk – Du er meg alltid nær
når avmakt lett meg fanger – Din allmakt gjør meg fri
Jeg intet har i verden – Du er mitt alt, min Gud
la Din styrke virke – gjennom dette svake kar
(sluttverset hentet fra i vår svakhet er han sterk)

av

Gud vil gi igjen for de tapte år

Jeg gir dere igjen for årene da den svermende, den hoppende, den gnagende og den tyggende gresshoppen åt, min store hær som jeg sendte mot dere. (Joel 2:25)

Det er enkelte som sitter med en sorg i hjertet som de synes er litt vanskelig å forklare for andre med ord. De er så utrolig takknemlige for alt hva de opplever med Gud og at det er mulig å ha et nært og personlig fellesskap med ham. De opplever at Gud drar dem nærmere seg selv og åpenbarer mer av hvem han er for dem. Oppi alt dette opplever de å få en større glede og dypere fred enn de noen gang tidligere har erfart. De får også være der for andre og hjelpe dem på deres vandring på en helt ny og mer omfattende måte enn tidligere. De er så takknemlige til Gud for å få oppleve alt dette!

Men så er det sorgen… Tenk på alle de årene som ble kastet bort? Tenk på alt det de kunne ha gjort for Gud i løpet de årene i stede for å være så opptatte av familie, jobb og hverdag? Tenk hvor mye lengre de kunne kommet i vandringen med Gud hvis de bare hadde overgitt alt tidligere? For et sløseri… for et tap…

Og de ser etter muligheter til å gjøre opp for den tapte tiden. Kanskje de kan be og lese mer iherdig? Kanskje hvis de nekter seg selv nesten alle goder og bare hjelper andre? Kanskje… Vet du hva? Du kan aldri gjøre opp for de tapte år og tapte mulighetene, aldri.

Men Gud både kan og vil. Gud er forunderlig på det viset. Vi har sløst bort en haug av år og muligheter og Gud sier HAN vil gi oss igjen for alt som gikk tapt under de årene. Så god, nådig og barmhjertig er Gud. Så ivrig er han etter å overøse deg med sin kjærlighet og sine velsignelser. Vi kan aldri gjøre opp for hva som gikk tapt da vi var selvopptatte, uvitende, i opposisjon eller på avstand, men Gud sier han vil gi oss igjen for hva som ble spist opp og forsvant ut av hendene på oss under den tiden.

Om du kjemper med sorgen over alt som gikk tapt må du nok innse at du aldri kan gjøre det godt igjen, men husk hva jeg akkurat delte: Om du ikke kan, så ikke bare kan Gud, men han også vil, gi igjen for hva som gikk tapt. Er ikke det fantastisk?

av

Gud gir oss ikke opp

Nå vil jeg helbrede ham og lede ham og gi ham trøst. (Jes. 57:18)

Linja over er utrolig fantastisk! Den inneholder tre store og gode løfter fra Gud. Gud lover at han 1) vil helbrede et frafall som er skjedd, 2) han vil lede mennesket som er helbredet og 3) han lover å gi trøst! Er ikke det tre gode løfter?

Verset kommer i sammenheng med et frafall der mennesker gikk bort fra Gud og søkte sine egne veier. De fulgte sine egne hjerter og lyster og ikke Herrens bud og regler, ei heller ville de la seg formane og rettlede. Men selv om de gikk bort fra Gud så er Gud nådig og barmhjertig. Hans kjærlighet er så stor at han ønsker ikke å straffe for evig, hans ønske er å tilgi og gjenopprette.

Har du vandret litt bort fra Gud i det siste? Har det vært ting i livet Gud har pekt på og sagt du må legge ned, men så ville du ikke? Har hjertet vært fylt med sinne mot Gud fordi livet ble tøft? Har du ubevisst kommet på avstand fordi livets gode, eller onde, dager holdt deg for opptatt? Er du usikker på om du kan vende tilbake? Om Gud virkelig vil tilgi?

Gud venter på deg, han gir deg aldri opp! Hans nåde er stor nok og hans kjærlighet er evig! Vent ikke, vend om og løp hjem og rett inn i Fars armer. Gud lover å helbrede ditt frafall, å lede deg på veien og å trøste deg! Hva venter du på? Gud venter på deg med lengsel i hjertet og åpne armer.

av

Våren kommer!

Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen… Alt skapte han vakkert, hver ting til sin tid. (Fork. 3:1 + 11a)

Kalenderen sier det er 12. april og jeg sitter ute og tar inn noe helt fantastisk noe som jeg skal prøve å beskrive med ord. Jeg sitter og ser ut over et snødekt landskap (som ikke er normalt i lavlandet her på denne tiden). Siste snøfall kom dagen før og i en mengde slik at det måtte skuffes bort. Så her sitter jeg og ser ut over trær og fjellknauser (og noen hus) og ser på snøen som daler ned, for ja, det snør igjen. Det pleier å være stille og fredelig å sitte sånn og se på vinterdekket landskap og snø som daler, men ikke i dag. Det er fuglekvitter til den store gullmedalje. En stor skare av våryre fugler kvitrer og skravler om hverandre. Det er de lyse og melodiøse, de skarpe og skravlete, de mørkere og mer lavmælte og det er hvert fall 7-8 forskjellige slag jeg kan skille ut, sikkert enda flere som ikke jeg kan ta. Det er bare en fantastisk blanding av vinter og vår på en gang! Og det er da tanken slår ned som lyn i meg: Våren kommer! Våren er på vei!

Fint, vi vet alle at våren er på vei, så hva er det å skrike opp om? Vel, det var egentlig ikke den type vår jeg tenkte på, men en ny vår i livene våres etter en lengre tid med prøvelser og motgang (en livets vinter), den type vår var det jeg kjente eksploderte i hjerte og bragte glede og forventning.

Og smilende tenkte jeg tilbake på de siste måneder og også på de to vår-periodene før der. I år har vinteren vært lunefull og da vi trodde den var ferdig kom den tilbake med en halvmeter snø og tok nytt tak. Den klynget seg fast så godt den kunne og selv om det var varme dager var det iskalde netter som gjorde at den fikk godt feste. Og så den siste (?) innsatsen den har satt inn nå de siste dager. For da vi trodde at nå måtte det jo være slutt, så var det plutselig tilbake igjen. De to årene før dette var det veldig annerledes. I fjor gikk vi i T-skjorte i slutten av februar og selv om det var litt blåst og dårlige dager inni mellom, var det en tidlig vår med mye varme. Året før der hadde vi en skikkelig vinter med snø i lange baner. Men da vårvarmen satte inn i begynnelsen av mars så smeltet og rant snøen unna i en enorm fart. I år, i år har vi hatt det mye kaldere enn normalt så derfor er det vinter enda.

Kjenner du deg igjen i beskrivelsene. Vinteren kan være lang og kald og den kan være snørik og tung. Det kan være ting i livet som tynger og annet som sårer og bringer uro, det kan være bekymringer og mismot, frustrasjon og tilkortkommenhet som holder oss nede.. Noen ganger varer det lenger enn vi trodde, akkurat som vinteren i naturen også gjør. Noen ganger kommer det kastenes tilbake på oss etter at vi trodde det var over,  slik vinteren har gjort her hos meg i år. Og det er en tid nå der vi bare er møkklei og venter på vår, vi lengter mot varmere dager og netter, vi lengter etter å se det begynner å vokse og spire rundt oss. Både i naturen og livet. Derfor ble de ordene jeg kjente så til oppmuntring, fordi de ikke bare gjaldt en tid i naturen, de gjaldt også en tid i livet. Jeg spurte Gud hvem det gjaldt  og jeg kjente det gjaldt flere og at jeg skulle dele ordet med dere her.

Våren kommer! Våren er på vei!

Og om du skulle oppleve at vinteren drar litt ut i lengde eller at den kommer tilbake i et overraskelses-angrep, så fortvil ikke, for vinteren kan ikke holde stand mot vårens varme stråler. Og som morgen alltid følger natt, kommer det alltid vår etter vinter.

De første ting, se, de er kommet. Nå forteller jeg noe nytt. Før det spirer fram, får dere høre om det. (Jes. 42:9)

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?         Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken. (Jes. 43:19)