Guds kraft

av

Jeg er liten nok til det jeg!

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk. (Fil. 4:13)

For noen år siden da minsten var rett over 4 var vi ute en tur til et par onkler. Der er det ved enden av plenen en mur og det er rett over to meter ned. Den eldste som da var 6 hadde lyst å hoppe ned, men turte ikke, så han spurte om ikke minsten skulle? Og han hoppet. Jeg og onklen trodde ikke på dem da de sa at han hoppet og vi går bort til dem. Og tror du ikke den lille knerten hopper ned, fin svikt i beina og ruller seg rundt og spretter opp på beina igjen. Om vi også vil hoppe? Nei takk! Det innrømmer både jeg og onkelen at vi ikke tør eller vil. Og det sier størsten også, han tør hvertfall ikke! Da kommer det fra den på fire: Jeg er så liten jeg, det er derfor jeg kan klare det!

Bakvendt fornuft kan man kanskje si? Men her for noen dager siden kom denne episoden tilbake da samme gutt var i flyg, svev og salto. Nå er han noen år eldre, men motet til å utfordre kropp og omstendigheter er fortsatt der i stort mål.

Jeg er så liten at jeg får det til!

Tenk om vi tenkte slik i forhold til de ting Gud har kalt oss til? Jeg er så liten at dette vil gå bra! Gud har sagt at det avhenger ikke av mine evner og fantastiske formuleringer, det avhenger av at jeg lar Han få virke med sin nåde, kjærlighet og kraft gjennom meg. Om jeg føler jeg ikke klarer selv, så kan jeg stole på at Gud kan gjøre det igjennom meg. Jeg er kanskje liten og ikke helt på plass, jeg mangler kanskje papirer og rette kvalifikasjoner, men det er i menneskers øyne. Gud har kalt meg og dette er jeg liten nok til å klare! For alt makter jeg i ham som gjør meg sterk!

I min svakhet er Du sterk – Du er meg alltid nær
når avmakt lett meg fanger – Din allmakt gjør meg fri
Jeg intet har i verden – Du er mitt alt, min Gud
la Din styrke virke – gjennom dette svake kar
(sluttverset hentet fra i vår svakhet er han sterk)

av

Gud vil gi overnaturlig styrke

Men Herrens hånd kom over Elia. Han bandt opp kjortelen og løp foran Ahab helt til Jisreel. (1. Kong. 18:46)

Det er perioder i livet der man hver morgen man våkner kjenner kroppen skriker og bare vil sove flere timer til, der man i løpet av dagen kjenner man er svimmel og full av verk fordi kroppen er utslitt og der man på kvelden synker sammen og tenker at jeg orker ikke mer. Dager og uker der utfordringene og prøvelser kommer kjørende inn i lass og kroppen utsettes for et slit den ikke er skapt for. Man blir bare så sliten at man kræsjer i dørkarmer, lurer på hvor mye 4+7 egentlig var og glemmer det ene med det andre.

Jeg har opplevd flere slike perioder og de har ofte vært knyttet til egen eller barnas helse, eller sykdom er det rettere å si. Samtidig har det vært en opplevelse av at det kommer mange ekstra utfordringer på toppen av den fysiske. En tid med både prøvelse og kamp, en tid med svakhet og manglende evne til å snu det hele selv, en tid der Guds styrke og nåde ikke bare hadde vært kjekt å ha, men er livsnødvendig for å stå støtt gjennom dagene. Etter mangfoldige erfaringer der jeg er tatt milevis forbi meg selv og likevel steller syke barn hver natt i månedsvis, sover minimalt, utsettes for press både utenfra og innenfra er det noe som er hamret inn i hjertet mitt: Når vi står i ekstra belastende og/eller spesielt krevende situasjoner, vil Gud gi overnaturlig styrke. Jeg bare vet det fordi jeg har erfart det titalls ganger. Men erfaringen min er ikke nok for meg, jeg vil også at den skal kunne begrunnes og forklares utfra Guds ord. Gud ledet meg til historien i 1. Kong. 18 da jeg en dag spurte om en historie som «gikk god» for min personlige erfaring.

Profeten Elia er på Karmels fjell der Baal-profetene er gjort til skamme og drept.  Gud har vist sin kraft og allmakt overfor både folk og konge. Landet har vært under en årelang tørke, men nå hører profeten suset av regn og gir beskjed til kongen om at han kan gå opp å spise og drikke. Kongen gjør dette og imens gikk Elia på toppen av fjellet og bøyde seg mot jorden med ansiktet mellom knærne ( han ba).  Tjeneren får beskjed 7 ganger om å gå og se om det er forandring, siste gangen er det en sky på størrelse med en hånd. Da sier Elia at tjeneren må si til kongen at han må forte seg hjem før det styrter ned.

Vi er at profeten har vært gjennom enorme påkjennelser der han har stått i Guds kraft og styrke (ved alteret) og der han har vært på kne i bønn og påkallelse. Vi vet at slikt press og slike utfordringer vil gjøre oss slitne, men profeten får oppleve noe merkelig: Guds hånd kommer over han så han springer fortere enn vogna til kongen kjører. Det er å oppleve at Gud gir overnaturlig styrke under spesielle omstendigheter det!

Om du kjenner at du har lite eller ingen styrke igjen, om du hver dag og kveld føler at du orker ikke mer, vit at det er hjelp å få. Gud ønsker at du hver dag, kveld og natt skal klynge deg til ham og la han få hjelpe deg. Han utfordrer oss ved å spørre: Kan du stole på meg en time til? Kan du stole på meg en dag til?

Setter du din lit til Herren vil han ikke svikte deg, Gud vil gi deg overnaturlig styrke når du står i ekstra utfordrende og/eller krevende situasjoner.

av

Guds Navn – Herren er vårt banner

YAHWEH-NISSI – «The Lord Our Banner» – Herren er vårt {mitt} banner

Israelsfolket er på vandring i ørkenen og er surmulte og tverre. De går så langt at de setter Gud på prøve og  Gud svarer ved å la vann komme ut av klippen. Etter dette skjer det at amalekittene går til angrep på folket. Josva blir sendt avgårde med folk for å kjempe og Moses, Aron og Hur står på høyden hvor Moses holder staven i lufta og etterhvert, når han er sliten og armene synker,  får han hjelp til å holde armene oppe av de to andre. Så lenge han har hendene oppe er det framgang for Josva og folket i kampen, når hendene synker er det tilbakegang. Som de fleste vet ender det med at israelsfolket slår amalekittene.

Da bygde Moses et alter og kalte det « Herren er mitt banner». Han sa: «En hånd på Herrens banner! Herren skal kjempe mot amalekittene fra slekt til slekt.» (2. Mos. 17:15-16)

Banner er en type flagg som indikerer en tilhørighet til noe og blir er brukt i flere sammenhenger. I historien over er staven Moses løfter opp en type banner, den er kjennetegnet på hvems ledelse de kjemper under og hvem de setter sin lit til. Og hva slags kamp er det? Amalekittene er etterkommere av Esau og hatet Israelsfolket som er etterkommere av Jakob (altså eldgammel strid og hat), i tillegg er det et bilde på kampen mellom Gud og Satan og troende og ikke troende. Det er altså helt reelt for hva vi opplever i dag. Vi er i en kamp, åndelig sett, og selv om mange ikke vil ta inn over seg den siden av troslivet, er det slik at er du en Jesu etterfølger er du automatisk på djevelens «vil-ta-og-utslette»-liste.

Det er en tydelig fordeling av oppgaver som er gitt og ledet av Gud selv. Moses skal stå på høyden med hendene løftet, han er forbeder, og Josva skal kjempe kampen på marken, også andre har spesifikke oppgaver. Gud setter mennesker inn i forskjellige tjenester og han dyktiggjør dem til å være sterke på deres plass. Sammen med de andre skal de kjempe kampen under Guds ledelse og makt og Gud vil gi seier. Både Josva og Moses blir slitne, det er hardt å kjempe både fysisk og åndelig, noe som viser viktigheten av støtte og hjelp fra andre samtidig som at kristenlivet ikke er et solospill. Vi må aldri glemme at Guds navn er løftet over oss og at ingen av de våpen som smidd mot oss skal kunne vinne over oss. Det kan for en tid se ut som at det bølger litt fram og tilbake (som i kampen mot amalekittene), men fienden vil aldri vinner over Gud og hans folk.

I vår hverdag kjemper vi under Herrens banner. Vi har tilhørighet hos Gud og ikke i denne verden, vi er en av mange som kjemper for og under den sterkeste og mektigste, vi er lem og han er hodet. Det er ikke slik at vi alene skal ta kampene, vi skal innta våre posisjoner og gi vårt beste, men kun Gud alene kan gi seier. I Jesaja leser vi at fienden vil komme inn som en flod, men Gud vil reise et banner og drive det tilbake. Vi må ta de kamper som kommer i tro og tillit til hvem Gud, hva han sier og i visshet om at Gud kjemper for oss, han er Jehova-Nissi, Gud vårt banner. Vi kjemper under Guds lederskap og makt, Guds navn er løftet over oss og Guds rike vil gå fram.

Hvert våpen som er smidd mot deg,skal mislykkes… Dette er arven Herrens tjenere får, rettferdigheten jeg gir dem, sier Herren. (Jes. 54:17a+c)

Når fienden kommer inn som en flodbølge, skal Herrens Ånd løfte et banner midt i den. (Jes. 59:19b)

av

Slutt å prøve å ta deg sammen

Det er en ting jeg kjenner uroer meg litt når jeg tenker over typen innlegg jeg poster, jeg er bekymret for at noen skal oppfatte det som at jeg mener de må ta seg sammen og gjøre mer selv.

Ofte opplever jeg at Gud gir meg innlegg som jeg kaller: Oppfordre folk til å leve overgitte liv, men jeg tenker at enkelte kan oppleve det som at jeg sier: Du må ta deg sammen og gjøre mer selv.

Jeg ser klart at Gud sier i sitt ord at vi skal gjøre godt og leve overgitt, men jeg ser også at han sier at i oss selv er det umulig. Her er mitt dilemma: Klarer jeg å vise denne siden gjennom hva jeg skriver? Klarer jeg å si at du skal slutte å prøve selv og heller leve og handle i tro og tillit til at det er Gud som skal gjøre verket?

Det er umulig å i egen styrke leve et kraftfullt kristenliv, det er bare Gud som kan fikse den delen, men samtidig er det vårt ansvar å vandre i lydighet mot Guds ord. Det er ikke mulig for mennesker å selv frembringe noe av evig verdi, men klarer vi å forstå at Gud er den som virker i og gjennom oss, er det også frihet til å faktisk ikke klare alt selv.

Så når jeg sier at vi må leve overgitt Gud, vandre i tillit og lydighet, så vit at jeg også mener: Slutt å prøve å ta deg sammen. Gud er den som må forandre oss fra innsiden og ut, Gud er den som må gi oss kraft til å leve gudfryktige liv, Gud er den som må virke i oss og gjennom oss. Vi vil aldri klare å ta det gamle mennesket i nakken og riste varig endring inn i det, vi må slippe Gud til og la Ham forvandle oss på innsiden (når det nye mennesket får bli sterkere og sterkere vil det mer og mer kontroll over og kvelertak på det gamle), det igjen vil føre til en forandret innstilling, holdning og livsførsel.

Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Ap.gj. 1:8)

av

i vår svakhet er Han sterk

“Alt makter jeg i Kristus, Han som gjør meg sterk.” (Fil.4.13)

Hvor lett er det ikke å henge seg opp i våre svakheter og mangler? Hvor lett er det ikke å synke ned i gjørmen av kan ikke, klarer ikke, makter ikke?

Vi er så veldig klar over egen svakhet, over egne feil og mangler… og for ofte lar vi dette stoppe oss. Hvordan kan Gud bruke meg? Men Gud vil og kan! Da Jesus sa “Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet…” var det ett påbud ikke bare til de som hørte det der og da, men til alle som tar imot frelsen, det nye liv.

Alle som har fått himmelens rike på innsiden har også fått oppdraget med å forkynne evangeliet.  Ikke alle som bibellærere, evangelister og pastorer, noen har andre tjenester og oppgaver. Alle har mennesker rundt seg som de på en spesiell måte kan nå- fordi de er den de er og i den posisjon de er.  Noen forkledd som leger, andre som hjemmeværende mødre, noen forkledd som rørleggere, andre som lærere. Hvis vi snur tanken til at vi er i verden som himmelens ambassadører og at vi er forkledd som den rolle, posisjon eller plass vi har, er det lettere  forstå at vi alle har fått det samme oppdrag- evangeliet må forkynnes! Mennesker må få høre!

Men vi klarer ikke alltid slik vi skulle ønske, vi henger oss fast i ting som i det synlige er hindringer- både egne svakheter og motstand i omgivelsene. Men Gud er sterkere enn alt dette! Det er ikke i egen kraft vi skal gjøre og klare, men Gud har gitt oss sin Ånd på innsiden, og vi er lovet at vi alltid skal få det vi trenger.

“Min nåde er nok for deg, for Min kraft blir fullendt i svakhet” (2.Kor.12.9) Mange ganger glemmer vi at det er i og gjennom de ting vi ikke kan, klarer eller makter i egen kraft, at Guds kraft og allmakt virkelig blir synlig og får virke gjennom oss. I de ting vi ikke helt liker selv, som gjør at vi ydmyker oss for Gud og ber om nåde, virker Han ofte sterkt for å nå andre mennesker. Oppfordingen Gideon fikk gjelder oss i dag også “Gå avsted så sterk som du er… har ikke Jeg sendt deg?…Sannelig, Jeg skal være med deg… Fred være med deg. Frykt ikke…” (Dom.6.14,16,23)

Kjære Gud, så ofte føler jeg at jeg ikke klarer. Styrk i mitt hjerte og mine tanker vissheten om at det er Du som skal fullføre verket- både i meg og gjennom meg. Takk for at i deg kan jeg makte alt, for du er den som styrker meg, I Jesu Navn, amen!

I min svakhet er Du sterk – Du er meg alltid nær
når avmakt lett meg fanger – Din allmakt gjør meg fri
Jeg intet har i verden – Du er mitt alt, min Gud
la Din styrke virker – gjennom dette svake kar

Først publisert på med Gud i hverdagen mars 2010